HEF filosofiklubb 4. november 2013

Opplegget ikveld var at barna skulle trekke en lapp hvor det sto en setning. Lappene lå oppi et påskeegg, og da samtaleleder forklarte dette med at «siden det begynner å nærme seg påske», ble det protester. Det nærmer seg ikke påske, men jul og nyttår, mente barna. Samtaleleder svarte «men da nærmer det seg jo påske da?» «Er vi ikke en dag nærmere døden for hver dag som går?» Jo, de måtte jo innrømme det. Selv om det er mye som skal skje før påsken kommer (og sannsynligvis før vi skal dø), er det ikke direkte galt å si at det nærmer seg påske selv om vi ennå bare er i november.

Første setning: «Barn må gå på skolen, men de må også få en sjanse til å lære på egen hånd»

Setningen forutsetter at man ikke lærer på egen hånd når man går på skolen. Men er det riktig, eller går det an å lære på egen hånd også mens man er på skolen? Jo, mente barna, man kan f.eks. lese en bok, eller man kan lære basketball i friminuttet ved å se på andre som spiller. Men hvis man ser på andre, lærer man på egen hånd da? Hva vil det egentlig si å lære «på egen hånd»? Det vil si at man lærer uten hjelp fra andre. Hva hvis man lærer metoden av en annen, f.eks. hvordan man skal legge sammen tall, men utfører selve utregningen selv – lærer man da på egen hånd? Da lærer man 50% på egen hånd og 50% av andre, mente barna.

Det går altså an å lære på egen hånd også på skolen. Men utenom skolen da? Her kan vi lære ved å eksperimentere (f.eks. ved å putte ingredienser i en bolle og teste om det smaker godt) eller ved å øve oss i noe slik at vi stadig blir bedre. Vi lærer oss f.eks. å gå ved å støtte oss til et bord, eller vi lærer å spille piano ved å gjenta fingerbevegelsene. Ja, kanskje det er slik at alt som læres må læres på egen hånd? Nja, ikke alt. På skolen har vi f.eks. lært at 100 x 2 er det samme som 100 + 100, og det hadde vi neppe kommet på av oss selv. Og når man ser på basketspillere, kan man lære seg endel grunnleggende teknikk. Men reglene lærer vi på egen hånd. Er det nok å kunne reglene for å kunne spille? Nei, vi må også kunne kaste ballen. Tilsvarende for piano: Selv om man kan lese noter, betyr det ikke at man kan spille (med mindre notene er veldig enkle). Vi må gjøre det selv med kroppen vår, vi må øve.

Andre setning: «Folk vil glemme hva du har sagt og gjort, men de vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle seg»

Her kjente barna seg igjen. En hadde opplevd å bli såret, men når hun skulle gjenfortelle episoden til sine foreldre, husket hun ikke hva det dreide seg om, bare hvor såret hun følte seg. En annen hadde lest en bok, og det hun husket etter en tid var mer hvor spennende boken hadde vært enn hva det egentlig handlet om. Men hvorfor er det sånn? Fordi følelser handler om meg i motsetning til ord og fakta, og det som handler om meg selv er vi opptatt av. Så når en lærer forsøker å lære oss noe fakta, f.eks. desimaltall, så angår det ikke «meg», og derfor husker vi det heller ikke. Her innvendte én at desimaltall var spennende (dvs. det berørte henne følelsesmessig) fordi hun ville ha en god jobb når hun ble stor, og hun mente at det å lære desimaltall var et skritt på veien mot dette målet. På spørsmål om man kan ha følelser for matematikk, ga en annen følgende beslektede eksempel: Ja, hvis kjæresten min liker det. I begge tilfeller var følelsene for faget avledet av noe annet (ønsket om en god jobb, hva kjæresten liker). De andre mente dette var noe helt annet enn å bli såret f.eks. fordi noen sier at du har stygge klær. Her oppstår følelsen direkte og spontant, ikke som en følge av en plan eller en annen følelse.

Hvis det er slik at vi husker hvordan andre får oss til å føle oss, er det da slik at vi husker det som kjeder oss? For det å kjede seg er vel en følelse, til tider også en ganske sterke følelse? Flere mente at det måtte være slik, og et eksempel fra idrett ble gitt, men de klarte ikke helt å få dette til å rime med den vanlige oppfatningen at vi lærer og husker best når vi er engasjert. Kanskje sterk kjedsomhet rett og slett er en spesiell form for engasjement?

Tredje setning: «Hvis alle visste hva andre sier om dem, ville det ikke finnes venner igjen på jorden»

Også her hadde barna mye på hjertet. Dette handler om «baksnakking», men også «forsnakking», det å snakke pent om noen som ikke er tilstede. Barna poengtert at uansett hvor gode venner man er, så vil det alltid være et eller annet ved den andre som man synes er stygt eller dumt. Det er noe feil med alle. Derfor må det være lov å bære på noen «stygge» følelser av og til. Men det betyr vel ikke at man må snakke om dem til andre? Her bekjenner én at hun er en veldig frekk type, og vet at hun blir baktalt på grunn av dette. Men hun tåler det, og hun har uansett mange venner. En annen påpeker at det er forskjell på baktalelser, hvis f.eks. noen er slemme med meg først og jeg så baktaler dem, så er det ikke så ille som om jeg baktaler noen som ikke har gjort meg noe, men som bare har noen «feil» slik vi alle har.

Men er ikke det å baktale i seg selv en feil? Jo, og dessuten er man ofte uærlig når man møter den personen det gjelder: Man later som ingenting, og lar være å ta opp de sakene som er tema for baktalelsene. Eller man lyver, man sier f.eks. at frisyren er fin selv om man ikke mener det. Men altså, til tross for alt dette, venner kan man være likevel. Men som en generell regel burde man nok forsøke å holde de dårlige meningene sine mer for seg selv. Kanskje kunne man skrive dem ned istedenfor å fortelle dem til andre.

Fjerde setning: «Vi kan ikke bestemme over kjærligheten, men vi kan bestemme over handlingene våre»

Flere var enige i dette. Vi kan ikke bestemme at vi skal bli forelsket. Det er det kroppen vår som bestemmer. Men bestemmer vi ikke over kroppen vår? Nja, det er ikke så lett. Noen mente at det var mulig. Hvis f.eks. alle vennindene våre er forelsket i Justin Bieber, kan vi også bestemme oss for å like ham. Og etterhvert vil vi bli revet med av de andres følelser slik at også vi ender opp med å bli forelsket i ham. Det motsatte gjelder imidlertid ikke: Man kan ikke bestemme seg for å slutte å være forelsket noen. Hvis f.eks. alle jentene i klassen er forelsket i samme fyr, kan ikke en av jentene be de andre om å slutte å være forelsket i ham. Med hjernen bestemmer vi hva vi skal gjøre og tenke, men kjærligheten sitter altså i kroppen, og den kan ikke hjernen bestemme over.

Femte setning: «Den som reiser seg og snakker er modig, men det er også den som sitter stille og lytter»

Mange støtter dette: Hvis f.eks. alle i klassen bråker og du er den eneste som sitter stille og lytter, så er du modig fordi du tør å være annerledes, du tør å utsette deg for andres latterliggjørelse. Så hva er mot? Det er ikke å la seg påvirke av hva andre tenker og mener. Kan ikke dette også tolkes som forfengelighet eller stolthet? Jo, men en forskjell på stolthet og mot er at mot krever at man risikerer noe, f.eks. å bli upopulær. Akkurat da satt en av deltagerne og fiklet med mobiltelefonen sin. Var hun da modig fordi hun «satt stille og lyttet»? Nei. Eller jo: For på skolen er det slik at man blir fratatt mobilen hvis man holder på med den i klasserommet. Så hun risikerte altså å miste mobilen sin.

Hvis det modig å sitte stille og lytte, hvorfor er det da modig å «reise seg og snakke»? Fordi ved å uttale seg så risikerer man å si noe som er feil, noe som alltid er litt pinlig. Eller hvis du svarer på et spørsmål fra læreren som alle de andre synes er kjedelig, da viser du at du er den eneste som synes spørsmålet var morsomt, og da kan det hende at de andre synes du er rar, og de vil kunne le av deg.

|

Siden opprettet: 16.10.13. Sist endret: 05.11.13 11:55.