HEF filosofiklubb 11. november 2013

Denne gangen hadde filosofiklubben vikar: barnefilosof Ariane Schjelderup steppet inn for den faste kurslederen Øyvind Olsholt. Deltagerne var følgelig litt nysgjerrige på hvem dette nye mennesket var, og fikk høre om noe av det Barne- og ungdomsfilosofene arbeider med. De ble veldig interessert i et formidlingsprosjekt om trolldomsprosessene («hekseforfølgelsene») i Finnmark, og det ble foreslått at alle kunne formulere et spørsmål i tilknytning til dette som de hadde lyst til å samtale om. Dette ville de gjerne, men de ville også høre en fortelling som samtaleleder hadde forberedt et opplegg rundt. Vi hadde derfor en avstemning, hvor vi ble enige om at vi først skulle finne frem til spørsmål, men at vi også skulle sette av tid til å arbeide med fortellingen.

Alle skrev derfor ned spørsmål på et ark. Men en av deltagerne hadde problemer med å finne på et spørsmål. Dette var litt rart, for egentlig hadde hun mange spørsmål, hun kom bare ikke på noen akkurat nå. Så hvorfor er det slik at vi noen ganger kommer på noe, andre ganger ikke? Vi hadde flere runder rundt dette spørsmålet: Vi måtte avklare hva som var spørsmålet, om det som en annen deltager foreslo var et svar på spørsmålet eller ikke, og hvilken del av det hun sa som i tilfelle var svaret (her var flertallet enige om at det var et svar, og at det handlet om påminnelse).

Nå hadde vi brukt lang tid, og vi skulle også ha tid til fortellingen. Den handlet om en gutt som finner en «helt vanlig magisk sten». Her ble det protester, for en magisk sten er vel ikke vanlig. Men dette sporet gikk vi ikke videre på... Det magiske var at alt gutten nå tenkte på ble virkelig. Gutten hadde mange drømmer, og alle ble oppfylt! Helt til han tenkte tanken om at en løve kunne komme til å spise ham – for da ble han spist. Slutt på fortellingen.

Deltagerne fikk nå i oppgave å skrive ned fortellingens «moral» eller budskap. Deretter evaluerte de hverandres budskap, med en begrunnelse. Ingen ble overrasket over evalueringen, men de ble overrasket over de andres forslag til budskap. Noen av dem var, iallefall tilsynelatende, motstridende. For eksempel mente en at man ikke skal ønske seg for mye, mens en annen mente at alt man ønsker kan bli virkelig. Andre hadde omtrent samme innhold, bare forklart med andre ord, og mer eller mindre komplisert. Vi brukte derfor resten av tiden på å sammenligne forslagene, og også på å tenke oss hvordan det hadde vært dersom alt vi ønsket oss ble virkelig – og om det var ønskelig.

Vi holdt på ganske lenge, men tok oss allikevel tid til litt evaluering. Alle spørsmålene som vi ikke fikk samtalt om, vil deltagerne gjerne ta med seg til neste møte. De likte at det var litt annerledes denne gangen – de likte generelt at det ikke skulle være det samme fra gang til gang. Det var tre ting som var annerledes denne gangen, og som de derfor likte:

Vikaren presset ikke så hardt på for å komme frem til en konklusjon. Dette førte til at deltagerne ble sittende igjen med mange tanker som de kunne arbeide videre med.
Det ble brukt en fortelling som utgangspunkt for tenkning.
De måtte skrive: De skrev ned forslag til spørsmål, forslag til «moral» og evaluering av hverandres «moral».

Siden opprettet: 16.10.13. Sist endret: 17.11.13 13:30.