Rapport fra filosofisk sommerleir på Ramme Gaard 2006 – Rammen rundt valget

Fra torsdag 29. juni til søndag 2. juli 2006 arrangerte Barne- og ungdomsfilosofene ANS i samarbeid med Ramme Gaard for tredje året på rad filosofisk sommerleir for barn i alderen 8-12 år på Petter Olsens storslagne Ramme Gaard i Hvitsten, Akershus. Ideen med filosofisk sommerleir er å tilby barn filosofiske samtaler i kombinasjon med ulike kulturelle opplevelser. Denne gangen var det filosofiske hovedtemaet «valg», og iår skulle temaet bokstavelig talt iscenesettes, dvs. ved drama og rollespill.

Alle de filosofiske samtalene i løpet av oppholdet kretset således rundt temaet «valg». Innholdet i disse samtalene kan du lese mer om nedenfor. I tillegg til samtalene og det faglige opplegget rundt disse, hadde barna et variert program: galleribesøk og deltagelse på en ekte vernissage, guidet omvisning i hagen av eier Petter Olsen, tur med hest og kjerre til Hvitsten, bading og strandliv, leirbål med grilling av pølser og pinnebrød, baking, melking av kyr og innhøsting av grønnsaker.

Hver kveld før leggetid roet vi ned med en meditativ samlingsstund i Gildehallen hvor vi satt i ring med tente lys i midten. Vi oppfordret her alle til å gi tegn når de ønsket å si noe, hva som helst, uten å legge føringer på hva som skulle sies, og denne gang uten å stille oppfølgende spørsmål til det som ble ytret.

Iår hadde vi 15 deltagende barn (hvilket var maksantallet) fordelt på 10 jenter og 5 gutter. Alle fikk utdelt en skrive- og tegnebok som vi brukte flittig under mesteparten av samlingene. Nytt av året var at vi inntok de fleste måltidene våre i Gildehallen, i det store, svale rommet innenfor sovesalen. Dette betød at vi i større grad ordnet oss selv denne gangen, dekket på bord og ryddet etter oss. I den forbindelse hadde vi delt inn barna i arbeidsgrupper som vekslet på å ha «kjøkkentjeneste».

Oppholdet ble avrundet med en samling sammen med foreldre og familie søndag ettermiddag. Her fremførte hver av de tre «dilemmagruppene» de sketsjene de hadde laget, og vi hadde en kort samtale med foreldrene for å finne frem til en slutt på sketsjen. Deretter viste barna hvilken slutt de hadde resonnert seg frem til. Leirledere og faglige ansvarlige var iår som før Ariane Schjelderup, Øyvind Olsholt og Anne Schjelderup.

Torsdag 29. juni 2006

Samtale om samtaleregler

Første filosofiske samling handlet om hvilke regler som bør gjelde for de filosofiske samtalene. Barna kom her frem med sine egne forslag som vi så diskuterte i fellesskap. Første forslag lød: Vi skal rekke opp hånden før vi snakker. Dette var viktig for at vi ikke skulle snakke i munnen på hverandre, for å unngå bråk, og for at vi alle skal kunne høre hva som blir sagt.

Neste forslag: Vi skal prøve å være venner, vi skal ikke slå eller sparke. Når vi diskuterer, kan det hende at vi blir hissige, og da er det en viss fare for at vi kan føle oss fristet til å slå. Dette er også tilfelle når vi føler oss truet. Ikke bare bør vi forby fysisk vold, men også psykisk vold, f.eks. i form av mobbing. Psykisk vold kan gjøre like vondt som fysisk vold, mente barna. Men vi må gå enda lenger: Selv kroppsspråket kan være nok til å få en annen til å føle seg uvelkommen. Derfor må vi også tenke gjennom hvordan vi opptrer overfor hverandre.

Tredje forslag: Vi skal snakke høyt og tydelig. Siden dette åpenbart var noe som flere hadde store vanskeligheter med, ble regelen raskt justert til at vi skal prøve å snakke høyt og tydelig. Dette er viktig også med tanke på at andre skal ha en sjanse til å lytte til hvordan de andre tenker. Mumler vi for oss selv, blir dette vanskelig. Disse tankene ledet frem til formuleringen av en ny regel: Vi skal være stille og høre etter når andre prater. Denne regelen var derfor som en oppsummering av det vi allerede hadde kommet frem til.

Til slutt ble det fremmet et generelt forslag som gikk på viktigheten av omsorg for hverandre: Vi skal passe på at alle har det bra. Barna så fort at denne regelen var beslektet med den andre regelen om å prøve å være venner. Dermed hadde vi etablert regler for de filosofiske samtalene som det nå var om å gjøre å etterleve.

Samtale om hva filosofi er

Alle som trodde at de visste hva «filosofi» er fikk beskjed om å rekke opp hånden. Så spurte vi hva de la i dette ordet. Vi fikk følgende tilbakemeldinger:

Det var kun de to første punktene som sa noe om filosofi generelt: at vi snakker om ting som vi lurer på (1) og hva vi snakker om (2). De siste forslagene var eksempler på store spørsmål i livet. Vi hadde en kort diskusjon om hvilke spørsmål som er «store» og hvilke som er «små». Det ble i løpet av samtalen naturlig å komme inn på noen sentrale filosofiske begreper som vi forklarte for barna: «fysis» (natur), «psyche» (sjel), «filo» (kjærlighet) og «sophia»(visdom). Vi fortalte også om Sokrates som var den første filosofen i vår kultur som for alvor vektla samtale og dialog som veien til visdom og livsinnsikt. Mange av de spørsmålene som barna hadde kommet opp med her var spørsmål som også Sokrates kunne ha stilt.

Så fikk barna i oppgave å skrive ned svar på spørsmålet «hva er filosofi?» i bøkene sine. Etterpå ba vi dem om å skrive ned et spørsmål som de syntes det hadde vært fint om vi fant ut av i løpet av leiren. Det siste resulterte i følgende spørsmålsliste (noen barn hadde flere spørsmål):

Bli kjent-leker, improvisasjonsøvelser, info om dilemmagruppearbeid og demo av dilemmafortelling, inndeling og arbeid i dilemmagrupper

Etter disse innledende samtalene – som var ment å sette barna i den rette filosofiske stemning – gjennomførte vi noen leker for at alle skulle bli bedre kjent med hverandre også personlig. Så var tiden kommet for å introdusere barna for årets filosofiske hovedtema og arbeidsform: valg/dilemma og drama/rollespill. Men først måtte vi sjekke om de visste hva et dilemma er for noe, og vi gikk ikke videre før alle viste at de hadde dannet seg en forståelse av begrepet (et dilemma er en valgsituasjon hvor det hefter klare negative konsekvenser ved alle handlingsalternativene). Deretter, for å gi barna et konkret eksempel på hvordan et dilemma kan dramatiseres, fremførte leirlederne en iscenesettelse av følgende dilemmasituasjon: En person står mellom valget å akseptere en godt betalt, men intetsigende jobb, og en dårlig betalt, men givende jobb; hva velger han? Fremføringen stopper opp akkurat idet hovedpersonen skal til å fatte sitt valg.

Etter denne demonstrasjonen delte vi de 15 barna inn i tre dilemmagrupper. Først måtte hver gruppe finne frem til en dilemmasituasjon som de ønsket å dramatisere, deretter måtte de sammen diskutere hvordan, og utfra hvilke begrunnelser, dilemmaet kunne løses. Til slutt måtte selve fremførelsen øves inn. Men dette var ikke gjort på en kveld. Hermed hadde vi satt igang en prosess som skulle vare i flere dager, og som først ville avrundes med en fremførelse på foreldreavslutningen på søndag.

Fredag 30. juni 2006

Samtale om fotografier av hunder i Galleri Ramme

Denne fredagen var siste utstillingsdag for [navn på kunstner] sorthvitt-fotografier av hunder, nærmere bestemt en hvit puddel og en brun blandingshund i sprudlende utfoldelse. Vi satte oss til rette og betraktet de mange fotografiene. Vi spurte hvilket bilde de syntes var finest, og be dem om å gi en begrunnelse for sin oppfatning. Vi fikk bl.a. følgende svar:

Altså mange individuelle grunner for å like et bestemt bilde her. Men kan noen av disse grunnene også brukes til å forklare hva som gjør dette til kunstneriske bilder? Er disse bildene kunst, eller er det bare hundebilder som hvem som helst kunne tatt? Hva gjør dette til kunst? Barna var skjønt enige om at dette var kunst. Er så alle fotografier å regne som kunst? Nei, det som gjør disse bildene til kunst, er først og fremst variasjonen i motivene: «Hundene gjør forskjellige ting i forskjellige situasjoner», og ikke bare det: «Den samme hunden gjør forskjellige ting, det er ikke slik at den bare sitter.» Dessuten påpekte barna at fotografen har tenkt nøye gjennom hvordan hun skal ta bildet, f.eks. hva og hvor mye som skal være med på bildet. Bildene er også plassert etter hverandre, noe som vitner om at det må ha vært en baktanke med bildene.

Flere vektla dette at alle fotografiene var av det samme objektet (de samme hundene). En sa: «De bildene vi tar av hverandre er ikke kunst, fordi det hele tiden er forskjellige personer.» Hadde vi hele tiden tatt bilder av den samme personen, hadde det altså i større grad vært kunst. En foreslo at fotografier av noe som i seg selv er kunst – f.eks. den fabelaktige Ramme-haven – er kunst. Dette var flere helt uenig i: «Selve fotografiet er ikke nødvendigvis kunst selv om det vi tar bilde av er kunst.»

Så igjen: Hva er det som gjør et fotografi, eller et bilde, til kunst? En svarte: «Kunst er det som man synes er kunst.» Dette innebærer at det er betrakteren som har makt til å gjøre et bilde til kunst, ikke så mye kunstneren selv. En annen ga støtte til dette utsagnet idet hun viste til at når hun malte eller tegnet noe helt tilfeldig på skolen, så sa læreren uansett at dette var kunst.

En annen deltager hadde et annet forslag: «Dette er kunst fordi kunstneren har tatt bildene for å lage en utstilling. Hvis det gjøres helt tilfeldig, er det ikke kunst. Hvis jeg tegner en blomst i boken min, er det ikke kunst.» Dette kan sies å uttrykke et syn på kunst hvor det er institusjonene som definerer hva som er kunst – et utbredt syn i våre dager. Av dette følger imidlertid at dersom en av deltagerne skulle klare å selge feriebilder fra denne leiren (eller blomsten i boken) til et museum eller galleri slik at de blir utstilt, så blir de plutselig kunst likevel! Her så barna en forbindelse med det forrige kunstsynet: at kunst er det man synes er kunst. Eneste forskjellen er at i det første tilfellet kan hvem som helst mene at noe er kunst, i det andre tilfellet er synsingen forbeholdt den som driver utstillingen.

I et forsøk på å redde noe av det han oppfattet som enestående ved kunsten hevdet nå et av de yngste barna følgende: «Kunst skal være unikt. Blir det mange kopier, f.eks. fotografier, er ikke kopiene kunst. Bare originaler kan være kunst.» Her var imidlertid en raskt ute med et moteksempel: «Det finnes flere kopier av Skrik og disse kopiene betraktes som kunst.» En annen sa: «Også kopiene er kunst fordi også de er fine.»

Vi nådde ikke frem til noen endelig definisjon på kunst i denne samtalen. Det var da heller ikke meningen. Men vi hadde definitivt fått belyst forskjellige aspekter ved kunstbegrepet, samt utdypet vår forståelse og tolkning av de sprelske hundefotografiene.

En filosofisk samtaleøvelse

Etter kjerreturen til stranden i Hvitsten hvor vi badet og hadde picnic, skulle vi nå samles til filosofisk aktivitet igjen. Denne gangen skulle vi trene på samtaleferdigheter snarere enn å gjennomføre en samtale om et bestemt tema. Øvelsen var todelt. Først skulle barna respondere på et utsagn som vi skrev på tavlen, f.eks. kunne de stille et spørsmål til eller komme med en forklaring til utsagnet. Men en viktig del av øvelsen var at før de kom med selve responsen, måtte de si hva slags respons de ønsket å komme med (f.eks. «et spørsmål»). Deretter skulle de skrive ned utsagnet i bøkene sine, og så tenke ut et svar på det problemet som utsagnet reiser.

Utsagnet lød: «Å velge er å miste muligheten til å velge.» Utsagnet falt nok noe vanskelig for endel av barna, mens andre ikke hadde noen problemer med det paradoksale i utsagnet. Vi fikk følgende tilbakemeldinger:

I øvelsens del 2 skulle barna skrive utsagnet i bøkene, og deretter tenke ut et forslag til svar/forklaring/begrunnelse på problemet: Er dette utsagnet sant? Her har vi registrert følgende to tilbakemeldinger:

Dilemmagruppe 1 fremfører sketsj

Sketsjen handlet om en familie med to barn. Mor og far skulle skilles, og spørsmålet var nå hvem som skulle ha barna. Advokat ble koblet inn. Sketsjen sluttet idet foreldrene rev og slet i barna mens barna på sin side forsøkte å holde sammen. Hva skulle barna velge: Skulle de bli med far eller mor? Begge alternativer virket like umulige!

Problemet her var altså at barna må velge en av foreldrene selv om de er like glade i begge. Det er ikke mulig å velge uten å såre en av foreldrene, og kanskje også søsknene. Tilhørerne fikk nå i oppgave å skrive minst ett spørsmål hver til det de hadde sett. Spørsmålet som flest ønsket å snakke om var: Hvorfor må de (foreldrene) skille seg?

Flere mente at det var dårlig gjort av foreldrene å skille seg. Dermed sårer de både barna og seg selv, og sjansen er stor for at foreldrene også blir lei seg på vegne av barna. De ser at barna ikke har det bra. Men hvorfor skiller de seg da, når det fører til så store problemer for alle? Grunnen er at de ikke er glade i hverandre lenger. Men er dette noen grunn god nok til å skille seg? Nei, kanskje ikke, men hvis de lever sammen uten å være glad i hverandre, fører det til masse krangling, og det er heller ikke så bra. På den annen side, påpekte barna, kan alle konflikter løses.

Foreldrene i stykket gjorde noe bra: De forklarte barna hele tiden hva som skulle skje. Forklaring på forhånd er viktig, for da får man tid til å ta sjokket inn over seg. Men advokaten burde ikke lekset opp for familien, foreldrene burde selv forklart det for barna. Bør barna være snille mot foreldrene? Nei, det er foreldrenes ansvar om de krangler og må skilles. Men som en sa: «Barna kan velge om de vil hjelpe til med konflikten.» Dette var flere enig i, men påpekte at dette også er veldig vanskelig! Her så vi igjen det vi hadde snakket om tidligere på dagen: Hvis du velger én ting, kan du ikke velge det andre! En konkluderte: «Hvis foreldrene ikke tar ansvar, må barna gjøre det.» Dette gjaldt imidlertid ikke hvis barna er små.

På bakgrunn av diskusjonen skulle vi nå finne frem til en passende slutt på sketsjen. Deltagerne kom opp med følgende scenario: Barna rømmer! De vil ikke såre noen, derfor velger de ingen av foreldrene. Forsvinningen skaper frykt hos foreldrene. Først blir de redde, så blir de lei seg, så blir de sinte. Foreldrene føler seg deretter ansvarlige og skyldige – noe som enten fører til at foreldrene begynner å krangle mer og skylde på hverandre, eller til at de begynner å tenke seg om! I sketsjen er det det siste som skjer. Istedenfor å lete etter barna hver for seg, begynner de derfor å lete sammen. Barna blir til slutt funnet, og sketsjen ender i familielykke.

Lørdag 1. juli 2006

Samtale med utgangspunkt i omvisning i hagen (ved Petter Olsen)

Petter Olsen eier Ramme Gaard. Ikke bare det. Han har fra start hatt en styrende hånd i den møysommelige oppbyggingen av det som idag fremstår som et virkelig praktanlegg. Vi snakker om en prosess som har gått over flere tiår. Det var derfor ekstra morsomt at Petter selv hadde sagt seg villig til å ha en omvisning med oss lørdag formiddag. Her fikk vi bl.a. vite at han hadde fått ideen til gården da han var 18 år gammel. På 1970-tallet ble konservator kontaktet og oppmåling foretatt, og siden den gang, fortalte han, har istandsettelsen av hagen bestått av en serie med vanskelige valg: Skal gamle hus rives eller istandsettes, hvilke materialer skal benyttes, hvilke estetiske prinsipper skal få komme til uttrykk og hvordan osv. Slik sett passet omvisningen godt inn i temaet for sommerleiren!

Umiddelbart etter omvisningen var det samtale med utgangspunkt i hagevandringen. Her kom vi straks tilbake til tre filosofiske begreper som Petter hadde brukt for å forklare en hovedidé bak hagearkitekturen: tese – antitese – syntese. Ideen går ut på finne to motsatte figurer eller tanker som så smelter sammen i en tredje figur eller synspunkt. F.eks. kan «dag» (tese) og «natt» (antitese) forenes i begrepet «døgn» (syntese). Eller «jente» (tese) og «dame» (antitese) kan smelte sammen i syntesen «kvinner» eller «hunkjønn».

Resten av samtalen kom til å handle mer eller mindre om disse begrepene. Vi forsøkte å skape teser, antiteser og synteser med utgangspunkt i noe som alle hadde et forhold til: hva det vil si å være en god venn. Vi fikk følgende forslag:

Vi forsøkte nå å veie disse forklaringene mot hverandre, og se hvordan ett utgangspunkt (f.eks. forståelsen av en venn som en du kan stole på) førte til en rikere forståelse av hva det vil si å være en venn når det betraktes i lys av en annen forståelse (f.eks. forståelsen av en venn som en du kan leke med). Underveis var det også nødvendig å undersøke om alle forklaringene var nye forklaringer: Overlappet de hverandre, sto de i motsetning til hverandre, inneholdt noen av forklaringene andre forklaringer osv. Blant annet fikk vi her en diskusjon om forholdet mellom begrepene «lojal» og «stole på». De hører sammen, men det å være lojal innebærer likevel noe mere enn det bare å stole på noen.

Samtale med utgangspunkt i barnas egne spørsmål

Neste samling var viet barnas egne spørsmål. Deltagerne kom her opp med en liste med spørsmål som de ville finne ut av, så avgjorde vi hvilket av spørsmålene vi skulle diskutere ved hjelp av avstemning. Listen lød:

  1. Hva skal vi gjøre etterpå?
  2. Hva er livet?
  3. Kan vi få is?
  4. Hva kom først av dag og natt?
  5. Hva kom først av høna og egget?
  6. Kan vi legge oss sent?*
  7. Kan vi legge oss tidlig?*
  8. Hva er vitsen med mennesker?
  9. Hvordan lever dyrene i hverdagen?
  10. Hvorfor er jeg jente?*
  11. Kan vi få godteri?

* Før avstemning måtte vi kommentere noen av spørsmålene. Spm. 6 og 7 var egentlig samme spørsmålet, bare med ett ord byttet ut. Barna fremhevet at spm. 6 kunne forstås som en «tese» mens spm. 7 var en «antitese» – og at en mulig «syntese» av de to spørsmålene f.eks. kunne være: «Kan vi legge oss når vi vil?» Vi droppet derfor spm. 6 og 7 og erstattet dem med «syntesen». (Ellers viste det seg at «vi» ikke betød det samme i de to setningene. «Vi» i spm. 6 omfattet alle unntatt de to som ville legge seg tidlig; omvendt for «vi» i spm. 7.) Spm. 10 ble også foreslått endret til «Hvorfor har jeg det kjønnet jeg har?» Dermed kunne også guttene stille seg bak spørsmålet.

I avstemningen vant spm. 11: «Kan vi få godteri?» Selv om det var temmelig åpenbart for enhver at spørsmålet ble stilt i den hensikt å få mer godteri – helst med det samme! – valgte vi å problematisere begrepet godteri sammen med barna. Hva mener vi egentlig med «godteri»? Hvilke kriterier har vi for å avgjøre om noe er godteri? Barna reagerte straks på denne dreiningen av intensjonen med spørsmålet, men vi utfordret dem til å svare likevel. Vel, godteri må først og fremst være spiselig, det må smake godt, og det må være søtt og usunt. En mente at gulrøtter kan være godteri, men det var det ingen andre som var enige i. Godteri inneholder som regel E-stoffer, og kjøpes på butikken. Andre forslag til kriterier var: «noe du spiser på lørdager» og «noe du spiser når du koser deg». Men det ble raskt avslørt at disse forslagene var utilstrekkelige, for man spiser jo ikke nødvendigvis bare godteri på lørdager og når man koser seg.

Hva så med is? Det kan forstås som «kaldt godteri». Det betyr ikke at f.eks. isbiter er godteri, heller ikke is som ligger på vann om vinteren. «Kaldt godteri» består av saft eller fløte. For å forstå bedre hva is er, må vi se på måten den lages på. Man kan også lage is selv: Ha saft på boks og sett den i fryseren i ett døgn.

Dilemmagruppe 2 fremfører sketsj

I denne sketsjen fikk vi oppleve to venninder i en butikk. Den ene begynte å naske, og puttet også varer i lommene til venninden. Dermed kom venninden i en lojalitetskonflikt: Skulle hun spille på lag med venninden, eller skulle hun spille på lag med loven som sier at det ikke er lov å stjele? Og der stoppet skjetsjen.

Hva er verst: At hun stjeler, eller at hun vil ha venninden sin til å stjele også? Det siste er verst, for dette handler om noe mer enn å stjele, det handler om å gjøre andre medskyldige. Hun gjør sin egen venninde til tyv og forbryter. Ikke bare det: Ved å oppfordre henne til å stjele, gjør hun venninden «frustrert» og lei seg. Hun vet nå ikke hva hun skal gjøre, og kanskje kommer denne hendelsen til å surre rundt i tankene hennes i lang tid etterpå. Konklusjon: Det er verre å sette andre i en dilemmasituasjon enn selv å stjele.

Så hva bør hun (som fikk tyvegodset i lommene) gjøre? Hun kunne f.eks. unnskylde seg med at hun skulle på do, mens hun egentlig gikk i kassen og betalte for varene. Følgen av dette ville være at venninden fremdeles var i den tro at de begge hadde stjålet varene. Og det var ikke så bra. Et annet forslag var at hun kan gå og betale for vennindens varer mens hun legger tingene i sin egen lomme på plass. Eller hun kan be venninden se et annet sted mens hun legger alle tingene på plass. Dette kan imidlertid være vanskelig å få til.

Hva om hun legger tilbake varene i sin egen lomme, med så sørger for at venninden blir tatt? Da blir det rettferdig. Problemet med denne løsningen er selvsagt at de to ikke er venninder lenger. Det er lite trolig at hun som nasket vil være venner med en som avslørte henne – og vi forutsetter hele tiden at begge ønsker å være venninder med hverandre. På den annen side er det kanskje ikke så farlig å miste en venn som stjeler?

Så var det en som foreslo at hun kan konfrontere venninden og spørre henne hvorfor hun gjorde dette! Alle var enige om at dette var det eneste forslaget hittil hvor hun er virkelig ærlig mot sin naskende venninde. Stikkordet her er ærlighet. Det er viktig, mente nå flere, at vi får venninden som nasker til å ombestemme seg. Hun må forstå at det hun gjør er galt. Det kan skje f.eks. dersom hun ser at venninden blir redd. Og dersom venninden i tillegg spør hvorfor hun stjeler, er utsiktene gode til at hun til slutt ombestemmer seg.

Søndag 2. juli 2006

Dilemmagruppe 3 fremfører sketsj

Dilemmagruppe 3 hadde laget en sketsj om en venninnegjeng. En gutt vil gjerne leke med dem, men han blir blankt avvist og mobbet. Han blir tydelig lei seg. Når en annen, populær jente, kommer bort, gjør de uten videre plass til henne. Den ene av jentene reagerer på forskjellsbehandlingen, og spør publikum hva hun skal gjøre for å få venninnene til å være hyggelig også mot den ensomme gutten. Og der stopper sketsjen.

Det var enighet om at det var riktig å leke med gutten, fordi det var urettferdig å stenge ham ute. Dessuten er det ikke riktig å gjøre andre lei seg – selv om man heller vil være sammen med noen andre. Men hva var egentlig problemet her: Var det moralsk; at det var urettferdig å holde gutten utenfor, eller var det at gutten faktisk var mindre morsom å være sammen med? Hvis dette først og fremst dreide seg om at jentene var urettferdige, måtte de først få øynene opp for at de var urettferdige; de måtte se seg selv som i et speil, og overbevises om at de burde være rettferdige. Da måtte løsningen innebære en slik «speilstrategi». Men hvis problemet var at de bare ikke hadde oppdaget at gutten var morsom å være sammen med, så kunne det være en god strategi å vise dem at han faktisk var morsom.

Gruppen mente at jentene først og fremst hadde opptrådt urettferdig, og at de derfor kunne trenge å se seg selv, hvordan de oppførte seg, og hva det medførte for gutten. Men det viste seg at det var vanskeligere å vise jentene at de oppførte seg dårlig enn å vise dem at gutten var morsom. Vi endte derfor opp med følgende løsning:

Hun som ville at de også skulle være sammen med gutten, tok senere samme dag et initiativ for å leke med ham: De begynte å klatre sammen. Når de andre jentene kom forbi, inviterte hun dem til å være med også. Jentene reagerte på dette, for de syntes gutten var teit. Samtidig var de glad i venninnen sin. Det endte derfor med at alle ble venner.

Evaluering av oppholdet

Vi avslutter som regel hver enkelt samtale med en kort evaluering av hvordan barna opplevde samtalen. Vi spør hva som fungerte bra og hva som fungerte mindre bra. Nå var tiden kommet for å gi en totalvurdering av hele oppholdet. Vi spurte først om de syntes at dette hadde vært en filosofisk sommerleir. Flere svarte bekreftende på dette. En mente at vi hadde lært om «ord som kommer fra andre land», en annen at vi hadde blitt kjent med «store spørsmål i livet», en tredje at vi hadde lært å «prøve å søke visdom».

På spørsmål om de hadde funnet ut noe nytt i løpet av leiren, svarte de at de hadde lært om teser og antiteser, om melking av kyr, om å lage skuespill, og om dilemmaer. Var det noe som hadde fått dem til å tenke mer? Det var de ikke helt sikre på, men de var alle skjønt enige om at vi hadde klart å gjøre dem forvirret under samtalen om godteri. Og forvirring er kanskje ikke det dårligste utgangspunktet for å begynne å tenke!

Avslutningsvis ba vi alle om å komme med én fin ting og én dårlig ting med årets leir. Her er svarene vi fikk:

Dette var bra:

Dette var dårlig:

Rapport ved Øyvind Olsholt, august 2006

Siden opprettet: 19.07.06. Sist endret: 18.07.07 00:14.