Musikk og tanke – filosofisk sommerleir på Ramme Gaard 2007

Fra torsdag 12. juli til søndag 15. juli 2007 arrangerte Barne- og ungdomsfilosofene ANS i samarbeid med Ramme Gaard på Hvitsten for fjerde året på rad filosofisk sommerleir for barn i alderen 8-12 år. Ideen med filosofisk sommerleir er å tilby barn filosofiske samtaler i kombinasjon med ulike kulturelle opplevelser og aktiviteter.

Målet med årets leir var å knytte en tettere forbindelse mellom musikk og filosofi, mellom musikalsk og filosofisk praksis. Vi ønsket å skape musikk i fellesskap slik vi i fellesskap skaper forklaringer og argumenter i den filosofiske samtalen. Og slik vi i en filosofisk samtale lytter, samarbeider og inspirerer hverandre, ønsket vi å fremelske de samme kommunikative dydene i den musikalske utfoldelsen. Noen av barna hadde tatt med seg egne instrumenter, og selv hadde vi med et utvalg instrumenter som barna fikk prøve seg på.

Fredagen var i hovedsak viet musikkverkstedet til Jon Halvor Bjørnseth fra Drivhuset. Han kom med en varebil full av instrumenter og andre objekter som kunne brukes til å frembringe ulike lyder. I løpet av dagen hjalp han oss til å sette sammen et verk som vi fremførte for foreldrene på søndagen. Med stor iver og kompetanse klarte han å gjøre gruppen om til et samspilt (om ikke alltid like velklingende) orkester.

Før leggetid hver kveld spilte vi musikk for deltagerne. Etter gjennomhøringen innhentet vi tanker og synspunkter på det de nettopp hadde hørt. Vi hørte på moderne jazz, romantiske orkesterverk, gregoriansk munkesang, arabisk rytmisk musikk m.m. Det var tydelig at musikken formet responsen: En type musikk førte til ettertenksomme kommentarer i en atmosfære av undring og forbauselse (moderne jazz), en annen type musikk gjorde at deltagerne spratt opp av sofaen i spontan danseglede (arabisk rytmisk musikk – se bildet under).

Alt i alt en svært begivenhetsrik helg som etterlot gode minner hos såvel voksne som barn – selv om vi iår for første gang fikk dårlig vær under det meste av oppholdet. Nedenfor følger referater fra hovedsesjonene. Ønsker du å stille spørsmål til eller kommentere noe av det som står på denne siden, setter vi pris på om du registrerer deg på forumet vårt og poster et innlegg i denne tråden.

Torsdag 12. juli 2007

Bli kjent!

Tradisjonen tro startet vi med en samling som hadde som siktemål at deltagerne skulle bli bedre kjent med hverandre. Vi åpnet med å spørre hva vi trenger å vite om hverandre. Hva han eller hun liker og gjør, lød svaret. Dette fordi alle mennesker er unike, og vi må derfor danne oss et bilde av den andre ved å vite hva han eller hun liker/gjør. Er vi mindre unike hvis vi har et vanlig navn, spurte vi. Nei, det er personligheten som teller, og navnet har ikke noe med personligheten å gjøre. Familien din er viktig for personligheten fordi det er den vi har vært sammen med hele livet. De fleste barn blir like sine foreldre, mente flere deltagere.

Nærmere bestemt: Det som former personligheten/individet er oppdragelsen. Det skjer ved at vi lærer om rett og galt. På en måte kan man si at alle «vet» hva som er rett og galt inni seg. Likevel er det først når man blir del av et samfunn at man virkelig lærer det. Oppdragelse er også viktig for å sørge for at barn ikke blir bortskjemt. God oppdragelse er ikke forenlig med å slå barn: Barn som blir slått, sitter igjen med disse erfaringene for resten av livet.

En annen ting vi trenger å vite om et annet menneske er hvordan han eller hun tar ting. Dette er viktig for identiteten. Vi lurte på om det hvordan en person tar ting er det samme som personens oppførsel. Nei, fordi oppførsel er noe man kan observere mens hvordan man tar ting er noe som ikke trenger å være synlig for andre. Likevel er det mulig å gjøre noe uten at det kan kalles oppførsel («å gjøre» knyttes vanligvis til handling og derfor til adferd/oppførsel): Man kan tenke. Men igjen: Hvordan man tenker, er uløselig knyttet til hvordan man tar ting.

Gruppen fikk nå i oppgave å skrive ned fire spørsmål som de ville stille til en de skal bli kjent med. Deretter gikk de sammen to og to for å intervjue hverandre. Etterat alle hadde presentert sin «partner», avsluttet vi med en navnelek.

Samtale om regler for oppholdet

Ingen filosofisk sommerleir på Ramme uten at deltagerne spørres til råds når det gjelder hvilke regler vi skal ha under oppholdet. En viktig grunnantagelse for oss som arbeider filosofisk med barn er jo at barn er fullt ut kapable til egne begrunnede meninger. Derfor ville det på en måte være rart om deres mening ikke ble tatt med i betraktningen i spørsmålet om alminnelige kjøreregler på leiren. At de ble spurt til råds, var forøvrig noe deltagerne ga uttrykk for at de satte stor pris på.

Alle var i utgangspunktet enige om at det å bryte regler ikke var bra. Det var endog «noe kriminelt». Men hva vil det si at noe er kriminelt? Hva er en kriminell handling? Å stjele. For når man tar noe som tilhører andre, så blir de som eier tingen triste. Men kriminelle handlinger er mer enn bare å stjele: Det er riktigere å si at det som er kriminelt er det som er ulovlig.

Så hvorfor har vi da regler? Generelt svar: for at vi ikke skal bli triste, og for at vi skal kunne fungere sammen i et samfunn. F.eks. er denne gruppen vi har her nå, sa en av deltagerne, et samfunn. Og i et samfunn må man av og til finne seg i at man får det vondt på grunn av andre. Samtidig trenger man regler i et samfunn. Men hva slags regler? Holder det med Kardemommebyloven («man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil»)? Ja, dette er en bra start. Flertallet stemte for å ha dette som en hovedregel på leiren. Men vi trenger noen spesialregler i tillegg, bl.a. i forbindelse med gjennomføringen av de filosofiske samtalene.

Den som ønsker å si noe må rekke opp hånden. Ikke alle var enige i denne regelen, og begrunnet det med at det var mye «koseligere» om vi bare kunne snakke fritt. Men da ble det raskt replisert: Koselig for hvem? Det var klart for flertallet i gruppen at det bare var de mest aktive og taleføre («de som er mest vant til å få oppmerksomhet hjemme») som ville nyte godt av en slik frihet. Vi ble ellers enige om å forsøke å snakke høyt og tydelig når vi var samlet til samtale.

Så var det det stadig tilbakevendende spørsmålet om leggetider. Her hadde vi det klassiske skillet mellom A- og B-menneskene: Noen ønsket å være sent oppe, andre ønsket å komme seg tidlig opp. Et av A-menneskene konkretiserte motsetningen slik: «Hvis man skal få lov til å sove så lenge man vil, må de som står opp få lov til å bråke!» Vi fikk til slutt flertall for å utsette legge- og vekketid med en halvtime. Altså et kompromiss.

Samtale om musikk

Spørsmålet vi startet med lød ganske enkelt: Hva er musikk? Vi delte inn i fire grupper som hver for seg produserte et par-tre svar på spørsmålet. Gruppe 1 hadde fire svar:

Når det gjaldt svar 1, påpekte flere at det var utilstrekkelig, dvs. det var ikke noe svar. Spørsmålet var jo ikke hvilken hovedkategori musikk hører inn under (kunst), men hva musikk er i seg selv. Kunst/skapelse er mye mer enn bare musikk. Mot denne innvendingen ble det innvendt at musikk ikke nødvendigvis trenger å være en del av kunstbegrepet. Rock er for eksempel ikke kunst, mente en. Uansett var svar 1 utilfredsstillende. Flere hadde også problemer med svar 2: All musikk består jo ikke av rytmer. Riktignok er rytme et grunnelement i musikknoter, men hvis vi ser på rytmen alene (f.eks. et tog som tøffer avgårde), er dette rytme, men ikke musikk. Heller ikke svar 3 var uten videre akseptabelt. F.eks. er tromming musikk selv om det ikke inneholder noen melodi. En påpekte at svar 2 og 3 tilsammen utgjør et brukbart svar på spørsmålet. Men hver for seg er de ikke tilstrekkelige.

Gruppe 2 hadde skrevet ned følgende to svar:

Til svar 1 fikk vi følgende motargument: All lyd er på sett og vis satt sammen, ikke bare lyder som vi kaller for musikk. Svaret er derfor for vidt/omfattende. En brukbar innsnevring av svaret kunne være å si at musikk er lyder som passer sammen («lyder som er lette å uttale sammen»). For det er bare lyder som passer sammen som det er riktig å kalle for musikk. Svar 2 ble møtt med innvendingen om at dersom det er opp til hver enkelt som lytter, så kan i prinsippet alt være musikk, også gjenstander som ikke selv avgir lyd, f.eks. et bord. Svar 2 ble forsvart ved å vise til en historie fra virkeligheten (?) om en døv person som hørte musikk i hodet ved å se på et bord. Til dette svarte gruppen at isåfall er det ikke bordet som er/skaper musikk, men hodet/hjernen til vedkommende person.

Gruppe 3 og 4 hadde svar som lignet på de seks første så de viktigste diskusjonene utspant seg i forbindelse med de to første gruppene.

Fredag 13. juli 2007

Musikkverksted med Jon Halvor Bjørnseth fra Drivhuset

Musikkverkstedet forløp nøyaktig som forespeilet i invitasjonen: «Deltakerne blir tatt med på en kreativ prossess der barna fra de første oppvarmingsøvelser frem til fremføringen lar alle i gruppen få uttrykke seg. Det gjelder ikke bare at hver og en skal finne sine egne instrumenter og lyder, men at alle er med på å forme musikken og komme med musikalske ideer som orkesteret bygger videre på. Underveis i arbeidet deler vi inn i flere mindre grupper som kan få ansvar for spesielle deler av musikken – for eksempel lage tekst til en melodilinje, lage en rytme, gjøre opptak av naturlyder, eller spille lyder fra en samplerboks.»

Samtale om musikkverkstedet

Etter musikkverkstedet – som varte fra ca. kl. 10.00 til 17.00, bare avbrutt av lunsj og bading midt på dagen – spurte vi deltagerne hvordan de hadde opplevd verkstedet: Hva hadde de fått ut av det? Her kom det frem mange ting. Alle mente at det hadde vært gøy å lage musikk sammen, det hadde vært artig med de hjemmelagede instrumentene, og de var enige om at Jon Halvor hadde vært en meget dyktig og ivrig musikklærer. Mange mente på den annen side at verkstedet kunne blitt enda bedre om deltagerne i større grad hadde fått være med å bestemme over valg av instrumenter og musikalsk innhold. F.eks. kunne verkstedet vært mer «melodiøst» (harmonisk) orientert; slik det var ble det en overvekt av perkusjonsinstrumenter (slagverk). Alle var likevel enige i at det fort kunne blitt ganske kaotisk om alle skulle være med å bestemme når det var så mange deltagere og så mange instrumenter.

Vi kom også inn på spørsmålet om hva foreldrene ville si dersom barna spiller dårlig på konserten på søndag. Følgende forslag fikk bred tilslutning: «Du må spille bedre neste gang!» Men dette er det ikke noe lurt å si til et barn: Da tar de selvtilliten fra det. Er det så bedre at foreldrene lyver? Nei. Det er bedre å være ærlig enn å lyve. Så hva skal de gjøre? De kan si: «Dette var bra, men jeg har sett deg gjøre det enda bedre tidligere, så stå på og gjør det bedre neste gang!» Én mente her at ordet «men» har akkurat samme effekt som den første tilbakemeldingen: Den fratar barnet selvtilliten. Man burde derfor bytte ut «men» med «og». Altså: «Dette var bra, og jeg har sett deg gjøre det enda bedre tidligere, så stå på og gjør det bedre neste gang!»

Samtale om musikk og tekst

Til denne sesjonen hadde Anne Schjelderup og undertegnede forberedt en fremførelse med sang og piano. Vi hadde øvet inn en gammel norsk/svensk slager – Den store dagen med tekst og melodi av Benny Borg. Men først ville vi la deltagerne møte teksten alene, for så å undersøke sammen hva melodien og harmoniene gjør med en tekst som dette. Sangen handler om en gammel dame som steller så fint istand til sin egen bursdagsfest, men så ringer det ene barnet etter det andre og beklager at de ikke kan komme. Til slutt sovner den ensomme damen og lysene brenner ned. En trist sang, altså, og med en betagende enkel og vakker melodi. Teksten går slik:

DEN STORE DAGEN
Tekst og melodi: Benny Borg

En gammel kvinne går om kring og steller i sitt hus, idag er det hennes store dag.
Hun har kjøpt kaffebrød og kake som er pyntet med små lys, og en likør av beste slag.
Og mens hun legger på en duk, den fineste hun har, så ringer hennes telefon.
Etterat hun har tatt av røret og gitt nummeret sitt til svar, er hennes yngste sønn på trå'en.

Jaså, sier du det, du kan ikke komme fra, du tok feil av hvilken dag det var.
Nei, det gjør ingenting, om det er noe bare ring, jeg finnes alltid her til svar.

Hun tar frem finserviset, det med små fioler på, en kopp har visst en gang gått i knas.
men hun tenker at det gjør vel ingenting, vi blir vel så få, i dette fødselsdagskalas,
Og mens kaffen koker opp, så ringer telefon. hun glemmer og springer derifra.
Et lite øyeblikk hun mister noe av sin illusjon, av det den eldste sønnen sa:

Jaså, sier du det...

Flere timer går forbi og dagen er blitt kveld, en trett gammel kvinne sovner inn.
Hun sitter ensom, mens livet utenfor vinker farvel, mot en rødblomstret gardin.
Det som hun fryktet ville skje, men nektet å forstå, ble sannheten som hun måtte se.
Da hennes datter ringte var det ikke mer å forstå, da hadde lysene brent ned:

Jaså, sier du det...

Deltagerne var enige: Dette var en trist sang. Ja, den var forferdelig trist, og den ga noen av deltagerne spontan skyldfølelse! Og alle var skjønt enige om at sangen ble mye tristere med sang og musikk til. Hvorfor? Først og fremst fordi sangen skaper en dypere innlevelse og en sterkere følelse. Det samme kan man oppleve med dikt, dersom oppleseren er dyktig og nærmest «synger» ordene frem. Her går teksten fra å være bare tekst til å bli levende, slik musikk gjør teksten levende for følelsene. Vi fikk på den annen side høre om en mor som gråt når en nær slektning leste dikt, men som ikke gråt når diktet senere ble sunget. Det ble også påpekt at tekst uten musikk kan være trist det også. Her ble det vist til en hendelse fra den sjette Harry Potter-boken.

Vi snakket litt om glad og trist musikk. Hvordan kan vi gjenkjenne disse to formene for musikk? Deltagerne foreslo «lys» og «mørk» som metaforer. I musikken skiller vi gjerne mellom «dur» og «moll», den første er lys, den andre mørk. Men akkurat denne triste sangen går jo i dur! Ja, det var pussig. Ellers mente én at måten Anne hadde uttrykt seg på gjennom sin sang hadde gjort melodien ekstra trist uten å kunne forklare nærmere hva det var ved denne uttrykksmåten som som gjorde det trist.

Til selve teksten: Hvis man sier ja til å komme i en bursdagsfest, og så unnlater å komme, så er det galt. Uansett grunn. Hvis det finnes barn som ikke bryr seg om familien sin, så er det fordi de er dumme. Finnes det så ingen akseptabel grunn til glemme en bursdag, f.eks. at mor er senil? Nei!

Lørdag 14. juli 2007

Orfeus og Evrydike

Vi fortalte den greske myten om Orfeus og Evrydike. Vakre Evrydike blir drept rett før bryllupet og kommer til dødsriket. Orfeus med sin lyre forfører seg inn i dødsriket og får med seg sin Evrydike tilbake bare han kan la være å snu seg for å se på henne på vei ut. Men han snur seg jo, og Evrydike er dermed tapt for alltid. Les hele fortellingen på Skoletorgets nettsider.

Vi ba deltagerne om å skrive ned spørsmål til historien. Vi fikk følgende forslag:

Vi brukte mye tid på innhenting og klargjøring av spørsmålene. Når det kom til valg av spørsmål, viste det seg at gruppen fant det nest siste spørsmålet mest interessant: «Hvorfor sa Hades at Orfeus ikke fikk se Evrydike?» Vi ba så hver enkelt om å skrive ned et svar på dette spørsmålet. Et svar lød: «Han (Hades) ville ha Evrydike for seg selv». Til dette svarte én: «Hva skal han med henne?» Kanskje han trengte flere koner/kjærester? Nei, Hades var nok bare slem. Et annet forslag var at Hades nok ble rørt av sangen og spillet til Orfeus, men at han innerst inne visste at Orfeus, når det kom til stykket, ikke ville klare å la være å snu seg. En deltager antok et litterært metaperspektiv og foreslo at Hades sa det bare for at det skulle kunne bli en god historie ut av det.

En annen svarte: «Hades ville teste Orfeus for å se om han klarte oppgaven, mens han hele tiden ville ha Evrydike for seg selv.» Men det å ville ha noe som tilhører en annen, er ondt, mener gruppen. Et tredje svar: «Fordi det ville vært for snilt bare å gi Evrydike over til Orfeus.» Det var litt som med Askeladden og hans behov for hjelpere: Det er hindringene som gjør det hele spennende (ytret av den samme deltageren som hadde inntatt metaperspektivet over). Dessuten: Dersom ikke fortellingen hadde sluttet tragisk, hadde ikke Orfeus' lyre endt opp som et stjernebilde på himmelen!

Kategorisering av musikkinstrumenter

Lørdag ettermiddag var det tid for en musikalsk-filosofisk øvelse. Vi hadde 40-50 små lapper. På hver lapp sto skrevet navnet på et mer eller mindre kjent musikkinstrument. Oppgaven var først å trekke en lapp og mime instrumentet (med lyd) slik at de andre kunne gjette hva slags instrument vi hadde med å gjøre. Etterpå fordelte vi lappene tilfeldig mellom fire deltagergrupper og ba dem sette sammen instrumentgrupper på 3-4 instrumenter. Poenget med denne oppgaven er å finne kriterier for hvorfor akkurat disse instrumentene hører sammen, f.eks. at alle har strenger, eller at alle er laget av metall osv. Det mest originale forslaget til kriterium var det følgende: pauke, vibrafon og triangel. Disse instrumentene går nemlig til psykolog. Hvorfor? Fordi alle blir slått (på)!

Søndag 15. juli 2007

Forberedelser til avslutningskonsert

Søndagen gikk i hovedsak med til å forberede ettermiddagens avslutningskonsert for foreldrene. Vi hadde her laget et eget program i tillegg til fellesfremførelsen med Jon Halvor som dirigent. Som det fremgår av bildene over delte vi deltagerne inn i grupper på 3 eller 4 slik at hver gruppe i fellesskap skulle sette sammen en musikalsk sekvens som de syntes lød fint. Instrumentene valgte de selv. Vi stilte ingen andre krav til komposisjonen enn at den skulle involvere alle i gruppen.

Hva synes barna om oppholdet?

Vanligvis pleier vi å ha en evalueringssamtale rett før foreldreavslutningen. Dette rakk vi ikke iår. Derfor huket vi tak i en og en deltager mens de pakket på låven etter konserten. Vi ba dem nevne to ting som de syntes hadde vært positivt og to ting som de ikke hadde likt så godt med årets leir. Her er resultatene (i tilfeldig rekkefølge):

Dette var bra

Dette var ikke fullt så bra

Rapport ved Øyvind Olsholt, juli 2007

Siden opprettet: 17.07.07. Sist endret: 23.07.07 01:59.