9-13-årsgruppen – 15. februar 2005

For å gi de nye deltagerne et bakgrunnsteppe for hva vi gjør i filosofiklubben, fortalte vi litt om vår inspirator, Sokrates, og hans samtalevirksomhet. Sokrates regnes som den første innen vår vestlige kulturtradisjon som kalte seg filosof, dvs. en som elsker visdom og derfor søker den. Han representerte derved en alternativ tilnærming til undervisning og kunnskapstilegnelse enn datidens mest kjente lærere, de såkalte sofistene (hvilket betyr: «de som har visdom»). Flere av deltagerne var nysgjerrige på om vi var filosofer, noe vi er i betydningen «en som har studert filosofi», men ikke nødvendigvis i den sokratiske betydningen av ordet. Sokrates var ikke filosof fordi han hadde studert, men fordi han elsket visdom. Så når vi forteller om Sokrates, og derved viderebringer noe vi selv har lært, gjør vi det i en viss forstand som sofister, og ikke som filosofer!

Vi skrev deretter følgende spørsmål på tavlen: «Hva gjør jeg når jeg tenker?» Deltagerne fikk så i oppgave å skrive ned et svar på dette spørsmålet i boken. De fikk litt tid til dette. Alle hadde skrevet ned et svar, og vi begynte med ett av dem, det lød slik: «Å tenke er å bringe frem et minne eller å se noe.» Ifølge forslaget omfatter altså det «å tenke» to forskjellige aktiviteter: erindring og syn. Nærmere analyse avslørte imidlertid at de to aktivitetene ekskluderer hverandre: enten bringer vi frem et minne (f.eks. om en mobiltelefon som lå på stolen) eller så ser vi noe (f.eks. mobiltelefonen når den faktisk ligger på stolen) – men vi kan altså ikke gjøre begge deler samtidig. Vi kom også frem til at vi kan tenke på noe som skal skje i fremtiden, og at vi i alle disse tilfellene – både når vi tenker på fortiden, nåtiden eller fremtiden – kan velge å tenke på noe slik det har vært/er/skal bli eller hvordan vi kunne ønske at det var/er/skal bli. Vi kan med andre ord fantasere eller forestille oss noe annerledes enn hvordan det faktisk var/er/skal bli.

Så gikk vi videre til neste forslag til svar på spørsmålet: «Å tenke er å lære.» (Den oppmerksomme leser har kanskje merket at begge svarene gir en definisjon av hva det vil si å tenke, og ikke en forklaring på hva vi gjør når vi tenker. Strengt tatt svarte de derfor ikke på spørsmålet, men vi valgte å la dette passere.) Deltagerne mente nå at de to svarene utfylte hverandre: når vi tenker, tenker vi tilbake til fortiden eller om nåtid, og begge deler lærer vi noe av. De mente også at denne siste definisjonen gir mening også om vi snur om på den: vi kan si at å lære er å tenke, fordi læring er umulig uten å tenke. Sagt på en annen måte: vi må tenke for å lære, og når vi tenker, lærer vi alltid noe.

Men så var det ikke fullt så enkelt allikevel, for det viste seg at vi ikke alltid lærer noe når vi bringer frem minner, vi bare gjenerindrer noe vi allerede vet, dvs. noe vi allerede har lært. Så om det å gjenerindre også er å tenke, kan vi ikke si at vi alltid lærer noe når vi tenker: vi lærer bare noe nytt når vi tenker på noe eksisterende eller på fremtidige hendelser.

Vi avsluttet med å spørre om det er noe det overhodet ikke er mulig å tenke på, og fikk umiddelbart følgende forslag: vi kan ikke tenke på selve tenkningen. Vi kan tenke på tanker, men ikke på selve tankeakten!

Så langt kom vi denne gang – vi holdt faktisk på litt over tiden, for dette viste seg å være et emne som engasjerte. Det var derfor stemning for å snakke mer om tenkning neste gang, og få høre også de andre deltagernes forslag til svar.

Siden opprettet: 2005. Sist endret: 09.10.06 10:19.