<?xml version="1.0" encoding="utf-8"?>
<!-- generator="FeedCreator 1.8.0-dev (info@mypapit.net)" -->
<rss version="2.0" >
    <channel>
        <title>Barne- og ungdomsfilosofenes forum/blogg News</title>
        <description></description>
        <link>http://www.buf.no/forum/</link>
        <lastBuildDate>Fri, 10 Sep 2010 21:21:57 GMT</lastBuildDate>
        <generator>FeedCreator 1.8.0-dev (info@mypapit.net)</generator>
        <item>
            <title>Ned med hendene, takk!</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/414</link>
            <description><![CDATA[
I dagens Telegraph kan vi lese at:<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">Those who are less willing to answer teachers' questions rapidly switch off when a minority dominate, according to Professor Dylan Wiliam, deputy director of the Institute of Education at London University.<br />
</div></blockquote><br />
Videre at professor Dylan:<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">[...] is pioneering an alternative technique in which all children in a class are made to answer questions, by writing their answers on small white boards they are given. They then reveal their answers simultaneously to the teacher. A variation is to ask all the children to answer a 'yes or no' question posed by a teacher, by holding their thumbs up or down.<br />
<br />
He told The Sunday Times that the children and teachers "hated it at the beginning". He said: "The kids who were used to having a quiet time were rattled at having to do something; the ones who were used to showing off to the teacher were upset."<br />
</div></blockquote><br />
I den filosofiske samtalen ber vi alltid barna om å ta ned hendene mens andre legger frem tankene sine. Dette for å sikre mest mulig konsentrasjon om her og nå. Og det er gammelt nytt for enhver filosofisk samtaleleder at de flinke og ivrige elevene ofte misliker å bli begrenset på denne måten mens de mer tilbakeholdne kan føle seg brydd over å få mye mer oppmerksomhet enn de er vant til. Og også vi kan skrive under på at "they hate it in the beginning". Videre, ja- og nei-spørsmål, såkalt lukkede spørsmål, er noe vi bruker mye i den filosofiske samtalen, også det å skrive ned korte svar istedenfor å rekke opp hånden.<br />
<br />
Så det kan virke som om professor Dylan prøver å oppfinne kruttet på nytt. Noen burde fortelle ham at de metodene han propaganderer for allerede utøves av filosofer og filosofiske praktikere over hele verden.<br />
<br />
<a href="http://www.telegraph.co.uk/education/educationnews/7982665/Children-learn-more-quickly-if-the-brightest-are-prevented-from-putting-their-hands-up.html" title="http://www.telegraph.co.uk/education/educationnews/7982665/Children-learn-more-quickly-if-the-brightest-are-prevented-from-putting-their-hands-up.html">http://www.telegraph.co.uk/education/educationnews/7982665…</a>
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Mon, 06 Sep 2010 18:51:58 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/414</guid>
        </item>
        <item>
            <title>The Examined Life, Age 8</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/402</link>
            <description><![CDATA[
<i>Dette er en reportasje fra et filosofiprosjekt i en grunnskole i Massachusetts, USA, hvor de bruker utvalgte barnebøker som utgangspunkt for filosoferingen. Artikkelen gir en flott smakebit på filosofi i skolen, og gir samtidig en god oppsummering av ideen og formålet med P4C, i alle fall sett med amerikanske øyne.</i><br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">A few times each month, second graders at a charter school in Springfield, Mass., take time from math and reading to engage in philosophical debate. There is no mention of Hegel or Descartes, no study of syllogism or solipsism. Instead, Prof. Thomas E. Wartenberg and his undergraduate students from nearby Mount Holyoke College use classic children’s books to raise philosophical questions, which the young students then dissect with the vigor of the ancient Greeks.<br />
<br />
“A lot of people try to make philosophy into an elitist discipline,” says Professor Wartenberg, who has been visiting the school, the Martin Luther King Jr. Charter School of Excellence, since 2007. “But everyone is interested in basic philosophical ideas; they’re the most basic questions we have about the world.”<br />
<br />
One afternoon this winter, the students in Christina Runquist’s classroom read Shel Silverstein’s “Giving Tree,” about a tree that surrenders its shade, fruit, branches and finally its trunk to a boy it has befriended. The college students led the discussion that followed — on environmental ethics, or “how we should treat natural objects,” as Professor Wartenberg puts it — with a series of questions, starting with whether the boy was wrong to take so much from the tree.<br />
<br />
“We don’t actually try to convince them that trees deserve respect,” he says, “but ask them, ‘What do you think?’ We’re trying to get them engaged in the practice of doing philosophy, versus trying to teach them, say, what Descartes thought about something.”<br />
<br />
He is not the first philosopher to work with children. In the 1970s, Matthew Lipman, then a professor at Columbia University, argued that children could think abstractly at an early age and that philosophical questioning could help them develop reasoning skills. It was the Vietnam era, and Professor Lipman believed that many Americans were too accepting of authoritative answers and slow to reason for themselves — by college, he feared, it would be too late.<br />
<br />
Professor Lipman’s view opposed that of the child-development theorist Jean Piaget, who asserted that children under 12 were not capable of abstract reasoning. He and others, including Gareth Matthews, a professor emeritus of philosophy at the University of Massachusetts, concluded that their curiosity and sense of wonder make children ripe for philosophic inquiry.<br />
<br />
“The world is new to them and they want to figure things out,” says Professor Matthews, who has written extensively about children and philosophy. “Young children very often engage in reasoning that professional philosophers can recognize as philosophical, but typically their parents or teachers don’t react in a way that encourages them. They might say, ‘That’s cute,’ but they don’t engage the children in thinking further about whatever the issue is.”<br />
<br />
In 1974, Professor Lipman, now 87, started the Institute for the Advancement of Philosophy for Children at Montclair State University, which has since developed curriculum materials that have been translated into more than 40 languages and used in more than 60 countries. But American public schools have been slow to embrace philosophy for children; while outreach programs are offered by a handful of universities — among them the University of Washington andCalifornia State University, Long Beach — many school officials either find the subject too intimidating or believe it does not fit with the test-driven culture of public education these days.<br />
<br />
“Our current educational system is about standards and efficiency,” says Joe Oyler, programs coordinator for the institute at Montclair State. “It’s not fast and it’s not clean. We help children become comfortable with ambiguity and responding to it, so it’s tough to fit in.”<br />
<br />
Ms. Runquist's students managed to fit philosophy in between writing and science. This was their sixth lesson of the year, and by now they knew the drill: deciding whether or not they agreed with each question; thinking about why or why not; explaining why or why not; and respecting what their classmates said.<br />
<br />
Most of the young philosophers had no problem with the boy using the tree’s shade. But they were divided on the apples, which the boy sold, the branches, which he used to build a house, and the trunk, which he carved into a boat.<br />
<br />
“It’s only a tree,” Justin said with a shrug.<br />
<br />
“The tree has feelings!” Keyshawn replied.<br />
<br />
Some reasoned that even if the tree wanted the boy to have its apples and branches, there might be unforeseen consequences.<br />
<br />
“If they take the tree’s trunk, um, the tree’s not going to live,” said Nyasia.<br />
<br />
Isaiah was among only a few pupils who said they would treat an inanimate object differently from a human friend.<br />
<br />
“Say me and a rock was a friend,” he said. “It would be different, because a rock can’t move. And it can’t look around.”<br />
<br />
This gave his classmates pause.<br />
<br />
Professor Wartenberg and students use eight picture books to introduce children to the major fields of philosophy, including aesthetics, ethics, metaphysics, social and political philosophy and philosophy of the mind. <br />
<br />
With Arnold Lobel’s “Frog and Toad Together,” in which Frog and Toad try to determine whether they can be brave and scared at the same time, the pupils examine the nature of courage — one of Aristotle’s central virtues. With Bernard Wiseman’s “Morris the Moose,” about a moose who mistakenly assumes all his friends are also moose, they consider how someone can maintain a belief in the face of contrary evidence. And with Peter Catalanotto’s “Emily’s Art,” about a talented young artist who loses a contest, they debate whether there can be objective standards for evaluating works of art.<br />
<br />
“The world is a puzzling place and when you’re young it doesn’t make sense,” Professor Wartenberg says. “What you’re giving them is the sort of skills to learn how to think about these things.”<br />
<br />
Professor Wartenberg has written a book, “Big Ideas for Little Kids: Teaching Philosophy Through Children’s Literature” (Rowman &amp; Littlefield, 2009), to spread his experiment to more elementary schools. His focus is on teaching undergraduate philosophy students how to work with children, and his decade-old course at Mount Holyoke, “Teaching Children Philosophy,” has led many of his students to pursue careers in early-childhood education.<br />
<br />
“A lot of them don’t know what to do after college,” he says. “If they want to do something with philosophy, this opens up an avenue.”<br />
<br />
Professor Wartenberg also says that philosophy lessons can improve reading comprehension and other skills that children need to meet state-imposed curriculum standards and excel on standardized tests. With a grant from the Squire Family Foundation, which promotes the teaching of ethics and philosophy, he is assessing whether his program helps in the development of argument and other skills.<br />
<br />
“It’s giving kids a way to figure out what they think, support their own views and reason with one another,” he says. “So I can’t imagine this isn’t helping them on standardized tests.”<br />
<br />
But the pupils in Ms. Runquist’s class said they liked philosophy because it involved reading good books and expressing themselves.<br />
<br />
“We can say things about what we believe and stuff,” a girl named Autumn said. “It’s what we feel and what we think.” <br />
</div></blockquote><br />
<a href="http://www.nytimes.com/2010/04/18/education/edlife/18philosophy-t.html" title="http://www.nytimes.com/2010/04/18/education/edlife/18philosophy-t.html">New York Times, 8 April 2010: The Examined Life, Age 8</a>
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Mon, 19 Apr 2010 08:05:57 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/402</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Elever kritiske, men ikke konstruktive</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/401</link>
            <description><![CDATA[
Unni Wikan, professor ved UiO, uttaler følgende i <a href="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3581811.ece" title="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3581811.ece">dagens kronikk i Aftenposten</a> (som er en kommentar til Frode Saugestads tidligere kronikk hvor han langet ut mot svake norske universiteter, lærere og studenter):<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">Norske studenter er bedre til å ta ting fra hverandre enn til å bygge opp. De er barn av et system der ideen om selvrealisering er gått langt og man motiveres til å stille seg kritisk. Men skal man skrive en avhandling, må man kunne bygge opp. Her stiller mange norske studenter med et handicap. De er ikke trenet til denne type innsats.<br />
<br />
Ikke bare mangler de skrivetrening, hvilket det nå gjøres en iherdig innsats ved flere institutter ved UiO for å bøte på, men mange mangler den elementære treningen det f.eks. er å lage en «book report»: Mens en rimelig god amerikansk student vil gjøre rede for forfatterens prosjekt og dernest formulere sin kritikk, tenderer norske studenter til å gå rett på kritikken. De «ser» ikke forfatterens prosjekt og dermed ikke de analytiske grep og det arbeid som kreves for å ferdigstille en bok eller avhandling.</div></blockquote><br />
Dette er interessante observasjoner sett i forhold til mine egne erfaringer fra filosofiske samtaler med en rekke barn og elever. Et gjennomgående trekk her er barnas totale mangel på evne, eller vilje, til å ta inn over seg det forrige taler sa før man lanserer sin egen enighet eller uenighet med forrige taler. Barna er generelt lite innstilt på å lytte til den andre, men derimot svært opptatt av å uttrykke seg selv og gjøre sin egen mening hørt, lite opptatt av å forstå den andre, ikke engang spesielt opptatt av at andre skal forstå en selv, men mest opptatt av å bli hørt og sett og lagt merke til. Ikke rart lærerne i skolen har problemer med kunnskapsformidlingen...<br />
<br />
Wikan mener dette har med vår opptatthet av selvrealisering å gjøre, og det har hun nok helt rett i. Denne evige hangen og trangen til selvuttrykk utestenger oss ikke bare fra den andres tale, men fra en edrueliggjørende kritikk og ransakelse av oss selv. Og det er jo en aldri så liten ironi i dette at vi nordmenn - som kulturelt sett bærer på en arv av skam, skyldfølelse og tunge selvoppgjør - er de siste til å rette et kritisk, granskende blikk på oss selv og vår egen praksis straks vi har friheten til å velge det bort.<br />
<br />
<a href="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3581811.ece" title="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3581811.ece">Unni Wikan, <i>Uten konkurranse</i>, kronikk Aftenposten 26. mars 2010</a>
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Thu, 25 Mar 2010 23:51:33 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/401</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Hjelp til foredrag om filosofisk samtale</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/396</link>
            <description><![CDATA[
Hei, Øyvind<br />
<br />
Jeg trenger litt hjelp av deg. Har du noe fagstoff om filosofisk samtale? noe slikt som du har brukt når du har presentert filosofisk samtale for oss, bare det jeg trenger må gå litt dyper og mer historisk.<br />
<br />
Jeg skal bruket det når jeg skal en kveld i filosofisk forum, for studenter, ansatte og andre alle sammen av dem er interesert i filosofihistorie. Jeg skal gjøre dette 18. januar.<br />
<br />
God Jul og på forhånd takk:-)<br />
<br />
Johanne Førland Russdal-Hamre
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Johanne F.)</author>
            <pubDate>Tue, 05 Jan 2010 20:38:48 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/396</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Hvem vil forske på filosofi i barnehagen eller filosofi i skolen?</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/393</link>
            <description><![CDATA[
Hei, over jul startes to utviklingsprosjekter som det er behov for systematisk innsamling, bearbeiding og publisering av data i forhold til. Dette fordi de innebærer utvikling av metodikk som på en eller annen måte bør bearbeides. Noen som har lyst og anledning?<br />
<br />
Prosjekt 1: Filosofisk metode i fagundervisningen<br />
Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Jordal ungdomsskole i Oslo og Hive (ved undertegnede). Det er et pilotprosjekt med sikte på å utvikle metodikk for integrering av filosofisk metode i fagundervisningen. Integrering av filosofisk metode i undervisningen var målsetning i Stortingsmelding 30, men siden den gang har det vært rimelig tyst, det finnes ikke bøker om dette (de som er forutsetter egne filosofi-timer, ikke regelrett undervisning i fag ved integrering av filosofisk metodikk. Og filosofi er ikke eget fag...), det har så vidt jeg vet ikke vært satt i gang systematisk forskning eller utvikling i forhold til dette. Jeg har holdt et introdukjonskurs for lærerne, og kommer jevnlig i timene og jobber med å prøve ut ulike øvelser og metodiske tilnærminger. Lærerne prøver å integrere det de ser og lærer i egen undervisning. Jeg jobber med tre klasser; mottaksklasse (nyankomne innvandrere og flyktninger, mest ungdom men også noen voksne) i Norsk, 8 klasse i religion, filosofi og etikk, og 10 klasse i samfunnsfag. Så langt er prosjektet lovende, elevene er engasjert, lærerne mener de ser bedre prestasjoner innen analyse og drøfting hos elevene, og lærerne har gjennomført undervisningsøkter de selv , og elevene, oppfatter som svært vellykkede med integrering av filosofisk metode. <br />
&nbsp;<br />
Prosjekt 2: Filosofi og etikk i barnehagen<br />
Dette er et frittstående prosjekt ved Øvre Bjørndal Barnehageenhet i Oslo. Over jul vil jeg jobbe med filosofiske samtaler med samtlige 5-åringer i de tre barnehagene i enheten i forbindelse med fagområdet "Etikk, religion og filosofi". Dette blir et samarbeid med førskolelærere og assistenter. Jeg gir personalet opplæring i filosofisk samtaleledelse, jeg vil lede noen samtaler med barna for å vise personalet hvordan dette kan praktiseres, og jeg vil gi dem materiale. Målet er at vi skal finne gode måter å gjøre dette på. Jeg vurderer å bruke ulike opplegg og metode i de tre barnehagene for at resultatene skal kunne sammenlignes. Den ene metoden COPI, utviklet ved Strathclyde i Scotland, har vist seg svært lett å introdusere for personalet og lett for barna å praktisere. Det er gjort noe forskning på sammenheng mellom praktisering av denne metoden og barnas senere skoleprestasjoner, barna presterte 30-50% bedre enn barna i kontrollgruppen to år etter at de hadde begynt på skolen. Jeg er interessert i å se om vi kan få lignende resultater. Flertallet av barna har fremmedkulturell bakgrunn, så dette er også et interessant moment i prosjektet.<br />
&nbsp;<br />
Noen som vil skrive master- eller doktorgrad? <br />
<br />
Det er selvsagt lov å komme og se, eller komme med innspill selv om man ikke har kapasitet til å forske da...<br />
<br />
Dere kan ta kontakt med prosjektleder<br />
<br />
Anne Schjelderup<br />
tlf. 40828473
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Anne Schjelderup)</author>
            <pubDate>Thu, 10 Dec 2009 13:01:45 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/393</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Ny artikkelserie for barnehagen</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/387</link>
            <description><![CDATA[
Øyvind Olsholt har nylig ferdigstilt artikkelserien «Filosofi i barnehagen - hva og hvordan» - en serie i syv deler, én del for hvert av fagområdene i rammeplanen, med en avsluttende tekst om filosofi med de yngste barna i barnehagen.<br />
<br />
Artikkelserien vil publiseres på <a href="http://www.barnehageforum.no" title="www.barnehageforum.no">www.barnehageforum.no</a>. Direktelenken er: <a href="http://www.barnehageforum.no/showarticle.aspx?ArticleID=1487&amp;CategoryID=25" title="http://www.barnehageforum.no/showarticle.aspx?ArticleID=1487&amp;CategoryID=25">http://www.barnehageforum.no/showarticle.a…?ArticleID=14…</a> (krever innlogging).<br />
<br />
Artikkelserien vil etterhvert bli oversatt til svensk og publisert på nettstedet <a href="http://www.forskoleforum.se" title="www.forskoleforum.se">www.forskoleforum.se</a>, en svensk barnehageside, som samarbeider med Barnehageforum i Norge.<br />
<br />
Kritiske kommentarer er velkomne her på forumet.
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Thu, 22 Oct 2009 11:59:56 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/387</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Autoritet</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/385</link>
            <description><![CDATA[
Aftenposten har på kronikkplass nylig rettet søkelyset mot lærerens rolle i skolen. Sigrun Ertesvåg, førsteamanuensis ved Senter for adferdsforskning, Universitetet i Stavanger, påpeker i artikkelen <a href="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3299100.ece" title="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3299100.ece">Først må&nbsp; vi få bedre lærere</a> det nokså opplagte at man ikke automatisk får bedre læring og bedre skoler bare ved å få flere lærere. Mer av en ikke-optimal medisin fører ikke automatisk til tilfriskning. Læreren må utvikle seg, sier hun, må gi mer faglig støtte til elevene, ha bedre relasjoner og sørge for økt oppfølging. Men, sier hun videre, og det er dette som skal oppta oss her, læreren må også inneha <i>autoritet</i>, hun må stille krav til elevenes adferd og faglige innsats, og det må få konsekvenser dersom kravene ikke innfris. Læreren må være «streng, men rettferdig».<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">En rekke studier har vist at gode relasjoner mellom elever og lærere er viktig både for faglig og sosial utvikling hos elevene. Karakteristisk for gode relasjoner er lærere som støtter og viser at de bryr seg om elevene, men samtidig viser de klare forventninger til elevenes adferd og faglige innsats. Slike lærere beskrives gjerne som «streng, men rettferdig» – de har autoritet. En slik autoritet har de opparbeidet, det kan ikke tildeles eller vedtas slik noen politikere synes å tro.<br />
<br />
Elevene retter seg etter lærerne fordi han eller hun betyr noe for dem. Lærere som ikke betyr noe for dem, som de ikke har en god relasjon til, har ingen legitimitet til å grensesette dem. Autoritet kan utvikles gjennom lærte ferdigheter, men en utfordring er at lærerutdanningen i liten grad har vektlagt utvikling av denne kompetansen. Det kan være en årsak til at lærere sliter med å skape arbeidsro og gode læringsbetingelser.</div></blockquote><br />
For at autoriteten skal fungere, ifølge Ertesvåg, må lærerne bety noe for elevene. Og lærerne betyr noe når de støtter og bryr seg om elevene, når de er i en «god relasjon». Videre er det en del av en god relasjon mellom lærer og elev at læreren setter og håndhever grenser for eleven. Ja, så fundamental er den gode relasjonen ifølge Ertesvåg at «lærere som ikke betyr noe for dem, som de ikke har en god relasjon til, har ingen legitimitet til å grensesette dem.»<br />
<br />
Men dette er å snu tingene på hodet. Det er å male videre på det gamle dogmet om at relasjon og relativitet mellom individer og grupper er viktigere og riktigere enn posisjon og differensiering, fellesskap mer primært enn individualitet, sosial harmoni mer verdifullt enn personlig vekst og dannelse. Ikke slik å forstå at dette er absolutte motsetninger, men det er åpenbart for alle, som har øyne å se med at vekten lenge har ligget på det første ståstedet, ikke det siste. Over tid fører dette til at argumentene for differensiering og individualitet glir ut av erfaringshorisonten, og vi tenker og handler mer og mer som om det første ståstedet var det eneste mulige og fornuftige. Vi ser det tydelig her: Ikke bare er autoritet et onde dersom læreren ikke er i en god relasjon til elevene, læreren har ikke engang noen <i>rett</i> til å opptre autoritativt med mindre hun er i en god relasjon. Relasjon går altså også foran helt grunnleggende myndighetsutøvelse. Og dette kommer fra en forsker som i utgangspunktet er positiv til autoritetsbegrepet (og som tør å stå frem med det offentlig). Hva da med de resterende 95%?<br />
<br />
Det er forsåvidt bra at temaet voksenautoritet igjen er noe det er mulig å bringe på bane uten å bli stemplet som reaksjonær eller verre ting, men det hjelper ikke stort når man unnlater å se implikasjonene av sin egen tematisering. For hvis vi åpner for å anerkjenne autoritet som noe verdifullt i seg selv, hva hindrer oss da i å anta den kjetterske posisjon at det er <i>autoritet i seg selv</i> som gjør den voksne betydningsfull – endog kjær – for elevene og som gjør det mulig for elevene å komme i en <i>fornuftig</i> relasjon til den voksne? For vi vil påstå at det er nettopp slik det forholder seg.<br />
<br />
Jeg hadde selv en lærer på ungdomsskolen som mange, både lærere og elever, oppfattet som utrivelig, ufølsom og fryktinngytende. Og sant nok, han gjorde ingenting for å komme i en god relasjon til sine elever. Han kastet et olmt blikk utover klassen mens han kalte den ene etter den andre opp til tavlen for å svare på faglige spørsmål. Som regel var det bare de flinkeste, som visste svaret på spørsmålene. De andre fikk refs for ikke å lest godt nok. Vi satt på pinner i timene hans. Men vi lærte oss faget! Og ikke bare det, han lærte oss å elske faget, han åpnet øynene våre for nyanser og kvaliteter, som ellers hadde druknet i elevers bråk og læreres «godsnakking». Han skapte orden, systematikk, ro og disiplin, og det kunne han gjøre fordi han hadde naturlig autoritet, <i>ikke</i> fordi han var i en god relasjon til oss. Han hevet ikke stemmen, det var ikke nødvendig for med en gang vi kom inn i klasserommet og han satt der, listet alle seg stille på plass og ventet spent på den lavmælte, men intense forestillingen. Han var en fantastisk lærer: Han var av den edle sorten som satte fag og faglig skikkelighet over alt annet, en som gjorde dype innhugg i unge sinn fordi han ydet motstand slik at vi fikk en sjanse til å lære selvstendighet og selvhjelp.<br />
<br />
Hvis det er elevenes subjektive tiltrekning til eller motvilje mot en lærer som skal være det som avgjør om læreren kan inneha autoritet eller ikke, stiller man seg i en umulig situasjon. Hvis elevene liker læreren, gjør de kanskje som hun sier (så lenge hun har elevenes gunst), ikke på grunn av hennes naturlige autoritet, men fordi de ikke ønsker å bryte det emosjonelle båndet, som er oppstått mellom dem. Hvis de ikke liker læreren, hjelper det ikke om hun ellers måtte ha autoritet eller ikke, de gjør ikke som han sier uansett fordi det emosjonelle båndet, som er det eneste som kunne motivert dem, er fraværende. Dette er en ytterst farlig vei å gå fordi det er en oppfordring til å la trynefaktoren bestemme og til å la læreren styres av elevenes subjektive og irrasjonelle innfall og preferanser. <i>Når relasjonen skal være grunnlaget for autoriteten, får vi en uforutsigelig relasjon preget av spontane og ubegrunnede følelser. Når autoriteten er utgangspunktet for relasjonen, får vi en stabil relasjon preget av fornuftighet, sindighet, ansvarlighet og gjensidig forpliktelse.</i><br />
<br />
Grunnen til at autoritet og fornuft hører sammen er at autoritet, i likhet med fornuften, fordrer <i>distanse</i>. Å ha autoritet vil si å kunne gi et påbud som følges opp, ikke fordi man har en forkjærlighet for den som utsteder påbudet, men fordi man har en plikt til å underkaste seg dennes myndighet og posisjon, en myndighet og posisjon som er annerledes enn ens egen, for i motsatt fall hadde man vært jevnbyrdig og da hadde distansen mellom dem vært opphevet. Det er denne underkastelsen, differensen og denne erklærte mangelen på likestilthet mellom lærer og elev som gjør autoritet så uspiselig for mange som er innsyltet i dagens anarkistiske relativisme. I vår tid føles det mer passende, ja, mer sømmelig å drømme seg bort fra alle forskjeller, spesielt slike som er bygget på maktposisjoner, slik at arbeidet i skolen i størst mulig grad fremstår som et koselig samarbeid mellom to likestilte og vennskapelig innstilte parter. Problemet er at dette rosenrøde scenariet bare fungerer i teorien, og knapt nok der. Dette gamle «eleven i sentrum»-dogmet har forlengst spilt fallitt og er en hovedårsak til at vi sliter med uhørte disiplinproblemer i dagens skole.<br />
<br />
Alt dette er selvfølgelig interessant også i forhold til filosofiske samtaler i skolen. I den filosofiske praksisen er det den voksnes autoritet til å stille og forvente svar på spørsmål som skaper relasjonen, ikke omvendt. Det er ikke slik at den voksne først må sørge for å bli likt eller akseptert av elevene for å kunne gjøre jobben sin som filosofisk samtaleleder. Det at den filosofiske samtalelederen – før han står i relasjon til noen som helst – er en som gjør noe med elevene og forventer noe av dem, at dette går aldeles fint og i realiteten bidrar til å skape et godt og disiplinert læringsmiljø i klasserommet, viser at autoritet ikke må bygge på allerede opparbeidede relasjoner, slik mange pedagoger hevder, men selv kan være det som bygger de gode relasjonene.<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">Skoler har lang tradisjon for utvikling av tiltak rettet mot elevene, men betydelig mindre erfaring med utvikling av skolen som organisasjon. Undersøkelsen kan tyde på at en kollektiv satsing er viktig for at den enkelte lærer skal utvikle seg som leder og autoritet i klassen.</div></blockquote><br />
Kollektiv, fellesskap, samfunn, gruppe. Det er dagens mantra. For vår egen del bare minner vi om vår elskede, grimme lærer, som var så fjernt fra ethvert kollektiv, såvel i tanke som i gjerning, som bare en genial einstøing kan være. Ikke desto mindre var han en formidabel lærer. Et kraftsentrum. En uforglemmelig opplevelse. Mon tro om «kollektiv satsing» noensinne vil produsere slike individuelle kraftsentra.<br />
<br />
Forøvrig er det å lede en filosofisk samtale effektiv ledelsestrening. Ja, vi kan si det slik at i de første månedene, kanskje årene, hvor den voksne er opptatt med å lære seg filosofisk samtalekunst, er det den voksne, som lærer, ikke elevene. Så krevende er det å bli en god samtaleleder. Men det er alltid vanskelig å bli en god leder, uansett felt, og det er da heldigvis ikke slik at alle må bli ledere like lite som alle må bli omsorgspersoner, relasjonsbyggere, tillitspersoner osv. Vi har alle våre fortrinn og svakheter, og det er naivt å tro at alle og enhver gjennom kollektive satsninger kan utdannes til å bli store ledere og autoriteter. Men at man begynner å snakke om autoritet i lærergjerningen igjen, er positivt.<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">For trinn der elevene rapporterte økning i lærernes støtte og inngripen, rapporterte elevene samtidig reduksjon i en eller flere av disse typene adferdsproblemer. Dette kan tyde på at det er en sammenheng mellom styrket klasseledelse og reduksjon i adferdsproblemer.</div></blockquote><br />
Men igjen blir det uklart hva man egentlig mener med ledelse. Hvis det å lede innebærer å gi oppfølging og støtte, og å gripe inn når noe skjer, så gjøres vel dette i stor grad i skolen allerede. Er det ikke dette lærerne stort sett driver med, bortsett fra å undervise litt nå og da? Det lærerne <i>ikke</i> får gjort så mye, det er i alle fall mitt inntrykk, og som ville tydeliggjort hva som også ligger i begrepet ledelse, er å sette klare regler som får klare og udiskutable konsekvenser dersom de brytes. Altså å utøve autoritet. En lærer, som er kvinne eller mann for sitt ord er en kvinne eller mann som leder sine elever. Men å være mann for sitt ord, betyr jo at hensynet til sosial likestilling, maktkritisk holdning og dialogisk innstilling må vike, og det er alt annet enn akseptert i dagens sosialpedagogiske klima. Men hva er igjen av autoriteten hvis man ikke får være kvinne eller mann for sitt ord?<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">Lærerne påpeker en åpenbar effekt; når uroen i timene forsvinner blir det tid til det som er skolens hovedoppgave – å formidle kunnskap.</div></blockquote><br />
Det er enda godt vi har forskning til å fastslå at man lærer mer når det er mulig å høre hva læreren sier. Og det er godt å høre det sagt igjen, hva skolens hovedoppgave er: å formidle kunnskap. For dette har vært alt annet enn selvsagt i den moderne skole.<br />
<br />
<a href="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3299100.ece" title="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3299100.ece">Kronikk Aftenposten.no: Først må&nbsp; vi få bedre lærere, av Sigrun Ertesvåg</a>
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Mon, 05 Oct 2009 11:03:20 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/385</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Back to basics?</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/382</link>
            <description><![CDATA[
Det britiske konservative partiet, Toryene, innførte nasjonale læreplaner i 1988. Man innførte blant annet ti obligatoriske skolefag. Hensikten med omleggingen var å standardisere undervisningen slik at slik at det var mulig å vurdere elevenes prestasjoner i større grad og å forsikre seg om at elevene satt igjen med bestemte bolker med kunnskap.<br />
<br />
Idag, over tyve år senere, er de konservative etter all sannsynlighet på vei tilbake til regjeringsmakten i engelsk politikk – alt tyder på at de vil vinne stort over Labour ved parlamentsvalget neste år – og det er da naturlig med enkelte kontrollerte lekkasjer vedrørende politikken man isåfall kan vente seg.<br />
<br />
På det skolepolitiske området kan dagens Telegraph berette om følgende reformforslag fra ikke-navngitte kilder innen det konservative partiet:<br />
<br />
<ul><li>Antallet obligatoriske fag reduseres, og innholdet i disse fagene vil bli «radikalt forenklet».</li></ul>
<ul><li>Man ønsker seg et fokus på kjernefag som matematikk, engelsk, naturfag og historie. Disse fagene skal ligge i hjertet av all undervisning.</li></ul>
<ul><li>Man vil bort fra detaljstyringen i læreplanene, både når det gjelder <i>hva</i> som skal læres og <i>hvordan</i> det skal læres.</li></ul>
<ul><li>Nylig innførte fag, som «citizenship» (O-fag?) og «social and personal education» (sosial og personlig læring), vil vrakes.</li></ul>
<ul><li>Gjeninnføre større vekt på kronologi i historiefaget, samt åpne for flere laboratorieforsøk i naturfagene (hvilket i senere år har blitt redusert av hensyn til helse, miljø og sikkerhet!)</li></ul>
<ul><li>På barne- og mellomtrinnet (primary school) vil nåværende satsning på emne-undervisning og prosjektarbeid bli reversert. Man er sterkt kritisk til den tiltagende tverrfaglige orienteringen, og vil isteden tilbake til sentrale og veldefinerte fag, som all undervisning tar sitt utgangspunkt i.</li></ul>
<ul><li>På ungdomstrinnet (secondary level) ønsker man større frihet, men samtidig må det også her være en faglig kjerne som «foreldre kan forstå at barna har krav på».</li></ul>
<br />
Det ringer endel bjeller her i forhold til den hjemlige diskusjonen om læreplaner og reformer. Kunnskapsløftet har for eksempel gått i bresjen for mindre detaljerte læreplaner og vektlegning av grunnleggende ferdigheter fremfor ulike former for «sosial kompetanse». Men det er likevel verdt å merke seg tendensen i disse forslagene, for de skolepolitiske programmene som innføres i England/USA kommer helt sikkert til å gjenoppstå i en eller annen form i Norge, dvs. etter en 10-12 år med sosialdemokratisk filing, sliping, tilpasning og filtrering – ikke for å endre så mye på de innlånte ideene, men for å gjøre dem lettere fordøyelige for det kresne, norske publikum.<br />
<br />
Det går altså mot mer faglighet og færre pedagogiske krumspring, mot tydelige kjernefag fremfor utsvevende tverrfaglighet, kort sagt, mot kunnskap fremfor mengden av udefinerbare «kompetanser». Man bør imidlertid ikke forledes til å tro at disse skrittene utelukkende vurderes for å gjøre det enklere å måle elevenes ytelser på nasjonale prøver. Hovedgrunnen til å ønske seg større kunnskapsorientering i skolen er at kunnskap er inngangsbilletten til enhver form for dannelse. Og det er et ubestridelig faktum at skolen i de fleste vestlige land har blitt betydelig svekket som dannelsesinstitusjon i løpet av de siste tiårene. Hovedgrunnen er at tilegnelsen av praktisk og teoretisk, reproduserbar kunnskap har kommet i ufortjent diskreditt, og er blitt forsøkt erstattet med mer eller mindre vellykkede pedagogisk-psykologiske læringsprogrammer hvor det ikke er noe mål at elevene skal vise hva de kan eller har lært, men hvor det omvendt gjøres en dyd av deres uferdighet, umodenhet og kunnskapsløshet da slike egenskaper bærer bud om et autentisk individ, et ærlig og oppriktig menneske i fullt arbeid med sine indre prosesser, med andre ord: et <i>selvrealiserende</i> menneske. Akkurat et slikt menneske reformpedagogene alltid har ønsket seg.<br />
<br />
Ideen om selvrealisering som modell for læring er den egentlige adressen for den bredside, som de britiske konservative her avfyrer; dette er primært <i>ikke</i> et forkledd liberalistisk ønske om å strømlinjeforme alle fag og alle elever, selv det heller ikke skal stikkes under en stol at målbarhet og reproduserbarhet hører sammen. Det virkelige problemet er at i det moderne, materialistiske forbrukersamfunnet har «selvrealiseringen» forfalt til selvhevdelse, selvdyrkelse, selvnytelse og selvhøytidelighet, hvilket utgjør en antitese til alt som har med menneskelig dannelse å gjøre. Ikke bare i skolen naturligvis, men overalt i samfunnet: på arbeidsplassene, i media, i hjemmet. Reformistene ville det så vel, men så gikk det så galt.<br />
<br />
En fornyet fokusering på kunnskap i skolen vil bidra til å lege noen av de sår som den skjebnesvangre feiltagelsen har påført utdannelsen og almendannelsen i hele den vestlige sivilisasjon.<br />
<br />
<a href="http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/politics/conservative/6234995/Tories-plan-biggest-shake-up-of-school-lessons-for-20-years.html" title="http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/politics/conservative/6234995/Tories-plan-biggest-shake-up-of-school-lessons-for-20-years.html">Tories plan biggest shake-up of school lessons for 20 years — The Conservatives are planning the biggest overhaul of the National Curriculum since it was introduced by them more than 20 years ago, The Sunday Telegraph has learnt.</a>
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Sun, 27 Sep 2009 11:24:39 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/382</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Tror vi lærer uten å være oppmerksomme</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/375</link>
            <description><![CDATA[
Avisen Telegraph melder idag at mer enn halvparten av lærere under opplæring i engelske skoler (trainee teachers) tror at man ikke trenger å være oppmerksom for å lære noe. Ifølge rapporten fra Universitetet i Bristol mener dessuten nesten en av fem lærere at hjernen krymper dersom man drikker mindre enn seks til åtte glass vann om dagen, og en av ti tror bevissthet er mulig uten en hjerne (en av åtte er usikre på dette).<br />
<br />
Rapporten konkluderer:<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">«Slik vi vanligvis bruker begrepet utdannelse, er det vanskelig å se for seg hvordan læring uten oppmerksomhet kan finne sted.» ... «I mangel på formell utdannelse former lærerne sine egne ideer om hvordan hjernen fungerer, og mange av disse ideene er direkte ødeleggende for deres virke som lærere.''</div></blockquote><br />
<a href="http://www.telegraph.co.uk/education/educationnews/6127284/Trainee-teachers-say-you-can-learn-without-paying-attention.html" title="http://www.telegraph.co.uk/education/educationnews/6127284/Trainee-teachers-say-you-can-learn-without-paying-attention.html">Trainee teachers say you can learn without paying attention</a><br />
<br />
Ja, vi har lenge blitt fortalt hvor fantastisk <i>dyret</i> mennesket er. Alt det kroppen og hjernen besørger helt uten vår bevisste innsats. Tenk bare på alt maset om subliminal markedsføring: Vi blir påvirket av reklame selv om vi ikke er klar over at vi ser den.<br />
<br />
I skolen har det lenge vært trendy å forfekte at barn lærer språk best når de blir overlatt til sin egen, selvstendige kognitive, emosjonelle og sosiale utvikling. Pugging av rettskrivning og grammatikk bare bidrar til å hemme denne naturlige utviklingen. Resultatet har overraskende nok blitt at stadig færre elever lærer seg å lese og skrive ordentlig, men det er det ikke så mange, som tør å snakke om, enn si gjøre noe med.<br />
<br />
Her ser vi hvordan denne trendy mentaliteten slår igjennom for fullt hos unge, nyutdannede, engelske lærere. De fleste mener altså barna lærer uten å være oppmerksomme. Som om de liksom lærer historie samtidig som de spiller dataspill eller småprater med klassekameratene.<br />
<br />
Det de sier er egentlig at læring foregår uavhengig av hva læreren gjør eller ikke gjør. Læreren er strengt tatt overflødig. Og i en viss, meget begrenset forstand er dette selvfølgelig helt riktig. Alt vi gjør eller ikke gjør bidrar til å forme oss som mennesker: skravle med venner, ligge og glane på himmelen, spille fotball osv. Men hva slags læring er dette?<br />
<br />
Det er sosial, fysisk og mental læring. Men det er <i>ikke utdannelse</i>. Og det er såvisst ikke <i>dannelse</i>. Utdannelse og dannelse krever nemlig at vi er oppmerksomt og kritisk tilstede i det vi gjør. Det krever at vi snevrer inn perspektivet, velger bort, blir selektive, diskriminerende i ordets rette forstand.<br />
<br />
Alt vi gjør eller ikke gjør bidrar til å forme oss som mennesker? Jada, spesielt dersom et menneske først og fremst er å betrakte som et dyr.
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Thu, 03 Sep 2009 13:12:29 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/375</guid>
        </item>
        <item>
            <title>George Walden mot røkla</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/372</link>
            <description><![CDATA[
George Walden er tidligere utdannelsesminister i England (1985-87, dvs. under Margaret Thatcher), og satt i parlamentet for de konservative fra 1983 til 1999. I en artikkel i <a href="http://www.telegraph.co.uk/comment/6067831/Our-education-system-condemns-children-to-second-class-lives.html" title="http://www.telegraph.co.uk/comment/6067831/Our-education-system-condemns-children-to-second-class-lives.html">Telegraph, 22. august 2009</a> serverer han sin ærlige mening om landets utdannelsessystem. Og det er ingen panegyrikk han kommer med. Først et spark mot reformiveren i skolen:<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">Reforming education, a friend sighed on my appointment, was like trying to disperse a fog with a hand grenade: after the flash and the explosion, the fog creeps back. So it proved under Thatcher, and so it has been under Blair and Brown.</div></blockquote><br />
De siste 20-30 års skolereformer har altså vært like fånyttes uansett hvem som har sittet i regjering. Det minner om situasjonen her hjemme hvor reformene nok til en viss grad endrer arbeids- og evalueringsformer og konkret innhold i skolehverdagen, men hvor visse grunnleggende premisser blir liggende urørt som var de hellige. Og de <i>er</i> hellige, noe vi skal komme tilbake til.<br />
<br />
Utviklingen i England de siste 10-15 årene har – til tross for at England har et privat skoletilbud av et helt annet omfang – mye til felles med utviklingen i Norge. Også der brukes det mer og mer penger på den offentlige skolen, og nye lover og læreplaner ser dagens lys, men kvaliteten på læringen – læringsutbyttet – ser ikke ut til å holde tritt. Også der innføres testregimer, som lærere og politikere til stadighet beklager seg over uten å ta høyde for årsaken til at de i utgangspunktet ble innført: Det var jo fordi skolen i lengre tid hadde forsømt oppgaven med å gi elevene det mest grunnleggende læringsutbytte. Noe måtte gjøres, og hvis det var umulig å få gjort noe med selve skolen, fikk man isteden skjerpe kontrollen med hva skolen produserer. Walden sier:<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">So why did we ever have them [testene], together with a centrally imposed national curriculum? Because the teaching profession, in thrall to egalitarian fantasies and Flopsy Bunny teaching techniques, had failed in its primary duty to teach children to read and write and count.</div></blockquote><br />
Anklagen mot testing i skolen – en anklage som stammer fra kritikken av den tradisjonelle, før-progressive skolen – er bl.a. at den hindrer kreativitet og tilsidesetter dannelsen av «det hele mennesket». Som om skolen ville sprudle av kreative, velinformerte og kloke elever bare testene forsvant! Walden påpeker for Englands del at det er kun de aller beste privatskolene, som virkelig har klart å kombinere begge disse to aspektene: faglig styrke og individets dannelse. I de fleste andre skoler blir dette dobbelte kravet altfor ambisiøst. Dermed må noe ofres, og da har man ofret de faglige kravene fordi det lenge har vært klart størst politisk goodwill for satsning på «kreativitet», «det hele mennesket» osv.<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">Meanwhile, Ed Balls, Secretary of State for Children, Schools and Families, encourages a return to the touchy-feely illusions of the Sixties and Seventies with his emotional intelligence lessons. In independent schools, such as the one he attended, they manage to educate the whole person, spelling, creativity and all, but in comprehensives it can only be one or the other.</div></blockquote><br />
Det er altså ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det å satse på faglig kvalitet og det å arbeide målrettet med elevenes karakterdannelse og sosiale ferdigheter. De beste skolene kombinerer dette og har alltid gjort det. Og det er påfallende at de som ivrer mest for å gjøre «det hele mennesket» til mantra i den offentlige skolen (som Ed Balls) ofte selv har har bakgrunn fra mer tradisjonelle skoler, dvs. private/uavhengige skoler som ikke i samme grad er rammet av «pedagogiseringen» og «psykologiseringen» i – hva mange vil kalle leflingen med – den offentlige skolen.<br />
<br />
For det tredje – og dette er kanskje det alvorligste – sier Walden at den offentlige skolen rett og slett ikke makter begge deler på en gang: Den makter ikke samtidig å levere topp faglig kvalitet i alle ledd og førsteklasses pedagogisk-psykologisk oppfølging av alle elever og klassefellesskap. Det er en påstand, man selvsagt kan være uenig i, men da må man også forklare hvorfor dagens skole svikter så fatalt, ikke bare når det gjelder tradisjonell kunnskapsformidling og verdioverføring, men også på områder, hvor den i prinsippet skulle eksellere: Skolen lover å skape sosialt kompetente fellesskap med gode holdninger og «riktige» (politisk korrekte) verdier mens realiteten er et klasserom med kaos, bråk og uro. Skolen lover å skape selvbevisste, selvstendige og kreative elever mens realiteten er gruppekonforme, unnasluntrende, egoistiske og fandenivoldske elever. Ikke alltid, selvfølgelig, men langt oftere enn vi liker å innrømme. Her går det ikke bare å skylde på manglende ressurser.<br />
<br />
Ifølge Walden er et hovedproblem at diskusjonen om skolen er falsk og uærlig. I de store, nasjonale diskusjonene forholder seg ganske enkelt ikke til realitetene. Grunnen er, sier Walden, at samtlige politiske partier og ledere er motstandere av å bringe temaet om «seleksjon» (utvelgelse) på banen. Man nekter å erkjenne at det er og må være forskjeller på elever, lærere og følgelig skoler. Og når man er blind for denne realiteten – eller mener at dette ikke er en realitet, eller en realitet man kan vedta seg bort fra – turer man frem med en skolepolitisk utopi om likhet og rettferdighet. Resultatet er at alle ender opp med like gjennomsnittlig/dårlig undervisning. Og det er jo en viss absurd rettferdighet i det...<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">Why is there so little honest discussion about the failings of the system, and their causes? Because the debate on education is mendacious and hypocritical to the point where it demeans our public life. The rot starts at the top, with the issue of selection, to which all political leaders are opposed. The fact that they were selectively educated themselves is not the point; what matters is how they use the power and the influence their privilege helped give them.</div></blockquote><br />
Paradokset er som nevnt at de, som har erobret seg makt i samfunnet har oppnådd sin makt takket være en god, velfungerende (selektiv) utdannelse, som de nå, nettopp ikraft av sin opparbeidede politiske makt, gjør alt for å destruere. Dette fenomenet er kanskje mindre fremtredende i lille egalitære Norge, men ikke mindre relevant av den grunn. Det er nok å tenke på de mange sosialistene (de mest innbitte forkjemperne for enhetsskolen), som har kommet fra «beste vestkant» (hvor vi presumptivt finner de beste skolene).<br />
<br />
Det hele koker ifølge Walden ned til følgende:<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">The truth is that education in Britain is not primarily about learning, it is about social class. Antique class-consciousness on the liberal Left seems set to ensure that, when hyper-competitive Asians dominate the globe, we go down as the last of the anti-elitist Mohicans.</div></blockquote><br />
Her er vi ved skolens «hellige essens». Sannheten er nemlig, sier Walden, at skole og utdannelse (i England, og antagelig i enda større grad i Norge) ikke lenger primært handler om læring, men om sosial klasse. Skolens indre, hellige mål blir altså, når vi avkler den alle pedagogiske og reformpolitiske forkledninger, å fungere som et <i>verktøy for klassekamp</i>. Eller slik Walden lakonisk formulerer det: En antikvert klassebevissthet utbredt på den liberale politiske venstrefløy sørger for at nasjonen – etterat de svært konkurranseinnstilte asiatene har tatt over verden – går til grunne som en siste anti-elitistisk Mohikaner.<br />
<br />
Med mindre vi da kaster hele «klassekampen» på båten, og tar de nødvendige grep:<br />
<br />
<blockquote class="quote"><div class="quote_inner">Solutions exist, and I know when they will come about. They will involve modern forms of selection (see Germany) to ensure that non-academic talent is encouraged, the voluntary opening-up of independent day schools to all the talents, the restoration of something like the polytechnics to give prestige to advanced vocational studies, and the privatisation of the top universities.</div></blockquote><br />
Hva som ligger i «modern forms of selection», og i selve begrepet om «utvelgelse», og hvilken betydning alt dette har for den filosofiske praksis' plass i skolen, vil vi forhåpentlig kunne komme tilbake til ved en senere anledning.<br />
<br />
<a href="http://www.telegraph.co.uk/comment/6067831/Our-education-system-condemns-children-to-second-class-lives.html" title="http://www.telegraph.co.uk/comment/6067831/Our-education-system-condemns-children-to-second-class-lives.html">Telegraph: Our education system condemns children to second-class lives</a>
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Sun, 23 Aug 2009 18:18:35 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/372</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Spedbarn som filosofer</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/367</link>
            <description><![CDATA[
<a href="http://www.salon.com/env/mind_reader/2009/08/13/philosophical_baby/index.html" title="http://www.salon.com/env/mind_reader/2009/08/13/philosophical_baby/index.html">Salon.com intervjuer psykologen Alison Gopnik</a>, som nettopp har kommet med boken <a href="http://www.amazon.com/Philosophical-Baby-Children-Minds-Meaning/dp/0374231966?ie=UTF8&amp;s=books&amp;qid=1250114356&amp;sr=1-1" title="http://www.amazon.com/Philosophical-Baby-Children-Minds-Meaning/dp/0374231966?ie=UTF8&amp;s=books&amp;qid=1250114356&amp;sr=1-1">The Philosophical Baby: What Children's Minds Tell Us About Truth, Love, and the Meaning of Life</a>. Gopnik sier i dette intervjuet blant annet at: «Hjernen er skapt til å stille spørsmål, i det minste når vi er små barn. For små barn er det å søke forklaringer bokstavelig talt så dypt fundamentert i oss som driften til søke mat eller vann. Det vi gjør som forskere eller filosofer er en videreføring av denne barnlige driften – spørsmålene endrer seg, men behovet for å stille dem er det som gjør oss til mennesker.»<br />
<br />
Sagt om boken:<br />
<br />
<b>Publishers Weekly:</b><br />
«Psykolog Gopnik (forfatter av <i>Forskeren i krybben</i> (<i>The Scientist in the Crib</i>)) påpeker at spedbarn i lang tid er blitt utelatt fra den filosofiske litteraturen, og i denne fascinerende teksten hevder hun at barn, om ikke annet, er mer bevisst enn voksne. Mens voksne ofte går på autopilot, strever seg gjennom travle dager som funksjonelle zombier, går spedbarna – med sine formbare og komplekse sinn og med sin hang til oppdagelse – livet i møte som små reisende, henrykt ved enhver liten nyanse i deres spennende og uutforskede omgivelser. Gopnik sammenligner spedbarn med menneskeartens «forsknings- og utviklingsavdeling», mens voksne har ansvaret for «produksjon og markedsføring». Akkurat som små forskere trekker spedbarna presise konklusjoner fra empiriske data og statistiske analyser, leder sinnrike eksperimenter og pønsker ut alt fra hvordan de skal få mor til å smile til hvordan de skal få en hengende mobiltelefon til å snurre. Som voksne, hevder forfatteren, er spedbarn istand til å tenke kontrafaktisk (evnen til å forestille seg ting som kan skje i fremtiden eller som kunne ha skjedd i fortiden). Mens hun gyver løs på filosofiske spørsmål om kjærlighet, sannhet og meningen med livet avslører Gopnik at spedbarn og eldre barn er nøkkelen til å forstå ikke bare hvordan hjernen fungerer, men også hva det vil si å være menneske og kjærlighetens vesen.»<br />
<br />
<b>Lisa Randall, Professor of Physics, Harvard University, forfatter av <i>Warped Passages</i>:</b><br />
«Alison Gopniks fengslende og intelligente bok burde egentlig hett «Den filosofiske utviklingspsykologen». Hennes slående innsiktsfulle og velbegrunnede analyser av spedbarns tenke- og læringsmønster åpner for fascinerende innsikter og inviterer til nye måter å reflektere rundt bevissthet og kreativitet hos voksne også. Som et forfriskende motsvar til spekulasjoner innen evolusjonspsykologien demonstrerer hennes tydelige og engasjerende beskrivelser av eksperimenter med spedbarn hvor mye vi kan forstå bare ved å stille de rette spørsmålene med et åpent og kritisk sinn. Foreldre og forskere vil sette pris på disse innsiktene, men det vil også enhver, som en eller annen gang har reflektert over spørsmålet om hva det vil si å være menneske.»<br />
<br />
Alison Gopnik<br />
<a href="http://www.amazon.com/Philosophical-Baby-Children-Minds-Meaning/dp/0374231966?ie=UTF8&amp;s=books&amp;qid=1250114356&amp;sr=1-1" title="http://www.amazon.com/Philosophical-Baby-Children-Minds-Meaning/dp/0374231966?ie=UTF8&amp;s=books&amp;qid=1250114356&amp;sr=1-1">The Philosophical Baby: What Children's Minds Tell Us About Truth, Love, and the Meaning of Life</a><br />
Farrar, Straus and Giroux,&nbsp; 2009<br />
ISBN-10: 0374231966<br />
ISBN-13: 978-0374231965<br />
304 pages
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Thu, 13 Aug 2009 09:46:25 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/367</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Samtale om kropp med 5-åringer</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/345</link>
            <description><![CDATA[
Hadde en samtale med 5-6 femåringer idag i Camilla barnehage like ved Eidsvoll kirke der vi bor. Temaet var kroppen vår. Jeg startet med å vise dem en tegning av en naken gutt og en naken jente og spurte: Hva ser vi her? En gutt og en jente. Men hvordan ser vi at det er en gutt og en jente? På håret (gutten hadde kort og jenta hadde langt hår). Men har alle gutter kort hår? Nei. Eller alle jenter langt hår? Nei. Altså kan vi ikke ut fra håret alene være sikre på at dette er gutten og dette er jenta? Nei. Hvordan kan vi vite det da? De har forskjellig tiss. Hva går den forskjellen ut på? Her ble barnas svar noe mer uklare. At guttetissen gikk utover, var greit. Men hva med jentetissen? En gutt hadde en teori om at jentetissen satt på en «plate»...<br />
<br />
Men nå hadde de andre barna falt ut. Ingen skjønte hva han mente. Jeg forsøkte å få ham til å forklare nærmere, men det var visst vanskelig. Resten av tiden gikk med til å få de andre barna til å samle seg om temaet, og lytte til hverandre. Til slutt spurte jeg om noen hadde et spørsmål de ville stille til meg (siden jeg hadde stilt dem så mange spørsmål). Ett barn begynte da å fortelle om noe han liker... Da måtte jeg spørre de andre barna om det var et spørsmål han kom med der. Nei, svarte de. Det var ikke et spørsmål. Hva var det da? Det visste de ikke.<br />
<br />
Men det holdt i massevis. Vi satt samlet i ca. 15 minutter og fikk på den korte tiden demonstrert mange samtalegrep, barna reflekterte så det knaket, og tilhørerne (en pedagogisk leder samt en journalist fra bladet <a href="http://www.hsmedia.no/cosmos/show.do?id=491" title="http://www.hsmedia.no/cosmos/show.do?id=491">Glade barn i barnehagen</a> + fotograf) fikk litt å skrive og forhåpentligvis litt å tygge på.
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Wed, 21 Jan 2009 21:07:07 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/345</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Nye www.barnehageforum.no</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/339</link>
            <description><![CDATA[
<a href="http://www.barnehageforum.no" title="http://www.barnehageforum.no">Barnehageforum.no</a> har nylig kommet i ny drakt. På førstesiden denne uken figurerer et oppslag om Ariane Schjelderup som i et videoopptak forklarer hvordan man bruker kategoriseringsøvelsen med de to sirklene. Teksten lyder:<br />
<br />
«To sirkler på gulvet er en enkel og spennende metode for å komme igang med filosofiske samtaler i barnehagen. <a href="http://barnehageforum.no/showarticle.aspx?ArticleID=1234&amp;CategoryID=25" title="http://barnehageforum.no/showarticle.aspx?ArticleID=1234&amp;CategoryID=25">Se filmen der Ariane Schjelderup forklarer hvordan man får til en slik samtale</a>.»
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Fri, 05 Dec 2008 13:56:02 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/339</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Filosofi på mellomtrinnet</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/287</link>
            <description><![CDATA[
Hei,<br />
aller først: Gratulerer Øyvind og Ariane! Velkommen i "klubben"...<br />
<br />
Så til saken: Jeg har i et års tid jobbet som lærer på mellomtrinnet, og har undervist alle tre trinnene 5-7. Blant annet har jeg drevet noe med filosofi. <br />
<br />
Jeg føler at det ofte er vanskelig å nå fram og engasjere barna i samtalen. Jeg lurer på om dette er noe som er spesifikt for denne alderen, eller om dere som har mer erfaring opplever de samme problemene med andre aldersgrupper. Jeg har spesielt lagt merke til to ting (og nå generaliserer jeg noe, dette gjelder selvfølgelig ikke alle barn...).<br />
<br />
For det første har elevene ofte store problemer med å konsentrere seg om en ting særlig lenge. Dette problemet inntreffer spesielt i mer "frie" situasjoner som filosofi jo er. Mange blir urolige og greier ikke holde fokus på samtalen. Det er vanskelig å følge en tankerekke. Jeg må stadig hente dem inn, og da er det veldig vanskelig å skape dialog. <br />
<br />
For det andre virker det på meg som om elever i denne alderen foretrekker helt konkrete arbeidsoppgaver framfor mer abstrakt samtale. Fakta, ikke filosofering! De liker oppgaver som har en klar begynnelse og ikke minst slutt (mao liker å gjøre seg ferdig med ting). De liker å se umiddelbare resultater, og forstår kanskje ikke helt poenget med filosofisk samtale. <br />
<br />
Har andre som har jobbet med mellomtrinnet liknende erfaringer? Og er det noen som har tips til hvordan man kan møte disse utfordringene?
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Ketil Rogn)</author>
            <pubDate>Tue, 15 May 2007 21:44:16 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/287</guid>
        </item>
        <item>
            <title>livsfilosofi vs P4C</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/286</link>
            <description><![CDATA[
Her sliter eg litt. <br />
Eg har skjønt at det er to sterke filosofiske strømingen her i norge (Norden?). Øyvind forklarte meg på en seminair i florø forskjell mellom de to. <br />
<br />
Eg ser både fordeler og ulempe. P4C står for ein rene form av den filosofiske samtale, mens livsfilosofene er meir holistisk og humanistisk innstilt. Og kombinere neste alle formen av agogiske vitenskapp.<br />
Håper at vi kan startte en diskusjon om dette. <br />
<br />
Spørsmål:<br />
Hvilken filosofi strauming gi det beste resultat når det gjelder å styrke våre barner si etiske forming, sin undring om verden rundt seg og sin evne til å være kritisk med seg selv og sin verden? <br />
<br />
Takk for sist og hilsen <br />
<br />
René
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Chiva)</author>
            <pubDate>Mon, 07 May 2007 11:34:06 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/286</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Hva vil det si at noe er levende?</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/265</link>
            <description><![CDATA[
Vi tok opp dette spørsmålet og kom fram til følgene tanker.<br />
<br />
- For å si at noe er levende skal det ha personlighet, følelser og kunne tenke.<br />
<br />
-hvis det ikke er til stede hva da?<br />
<br />
- Noen svarte det er organismer. Det kan også være levende, men ikke nok til å kalles liv.<br />
<br />
- Alle menesker har følelser. -Enighet.<br />
<br />
- Man kan si at alt er levende, hvis man tenker på at alt utvikler seg eller forandres.<br />
<br />
- Dyr er levende, men er blomster levende?<br />
<br />
-&nbsp; Alle levende vesener har et språk.<br />
<br />
- er det et kriterie for at noe skal kunne kalles levende?<br />
<br />
&nbsp;vi ønsker flere tanker om dette og håper på snarlige svar fra dere.<br />
<br />
&nbsp;&nbsp; hilsen Hovedgården ungdomsskole. 12.12.06
]]></description>
            <author> no_email@example.com (kefu)</author>
            <pubDate>Tue, 12 Dec 2006 10:27:54 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/265</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Filosofi i ungdomsskolen</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/247</link>
            <description><![CDATA[
Jeg er opptatt av det jeg ser som den filosofiske samtalens potensiale i forhold til å virkeliggjøre sentrale humanistiske ideer som likeverd, respekt, anerkjennelse og kommunikativt demokrati i skolen. Dette forutsetter dialog og samarbeid mellom lærer og elever, og elevene imellom. Når det gjelder mindre barn hersker det stor enighet om at filosofi i skolen først og fremst skal dreie seg om filosofisk samtale. Når barna blir eldre bør de imidlertid introduseres for filosofihistorien, mener mange. Så: Hvilken plass bør eventuelt filosofihistorien ha på grunnskolens ungdomstrinn?&nbsp; Selv er jeg usikker, men heller til at jeg mener filosofi i skolen først og fremst bør handle om undersøkelse og dialog, også på ungdomstrinnet. Jeg er redd det er en stor fare for at filosofi med vekt på filosofihistorie kan bli enda et bokfag som verken elever eller lærere makter å levendegjøre. For mange elever kan det bli enda et område de ikke mestrer. Lærere kan komme til å gjøre filosofi til et dødt kunnskapsfag, med kateterundervisning, lesing, skriving og testing som hovedingrediens, fordi de ikke har mulighet til å gjøre annet med et stoff de ikke behersker selv. Ved å "tvinge" lærere<br />
til å praktisere samtaleledelse vil de imidlertid måtte arbeide med seg selv på en helt annen måte. Filosofiske samtaler kan bli en arena hvor både lærere og elever sammen øver opp sin selvbevissthet og evne til etisk refleksjon. Begge deler er en forutsetning for å virkeliggjøre sentrale humanistiske verdier. Hva tenker andre om dette?
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Guro Hansen Helskog)</author>
            <pubDate>Fri, 01 Sep 2006 08:48:05 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/247</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Filosofi og folkeskikk</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/237</link>
            <description><![CDATA[
Jeg har fått en litt interessant "oppgave" ved skolen der jeg jobber:<br />
<br />
For det første: Det er en liten og fådelt skole, ca. 50 elever. Lokalisert i Valdres.<br />
Oppgaven er som følger: Lærerkollegiet ønsker i høst å sette fokus på folkeskikk, høflighet og hvordan elevene er mot hverandre. Rektor mener at jeg som filosof har en del å bidra med i den sammenhengen, og vil gi meg en slags nøkkelrolle i dette opplegget. Det er ønske om å legge opp til en "temauke" med oppfølging utover i semesteret. Utover dette har jeg ikke fått noen klar instruks.<br />
<br />
Jeg tenker at gjennom å drive med filosofiske samtaler så får elevene øving i å lytte til hverandre og snakke sammen. Over litt tid har jeg tro på at dette vil gi positive gevinster hva angår elevenes oppførsel og sosiale omgang. <br />
<br />
Det jeg lurer på er om noen har noen tips til hvordan dette kan legges opp. Først og fremst det innholdsmessige (f.eks. hva slags spørsmål/temaer) men om noen har tips til organiseringen (f.eks. gruppesammensetning) hadde det også vært bra. <br />
&nbsp;<br />
Hilsen Ketil
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Ketil Rogn)</author>
            <pubDate>Wed, 16 Aug 2006 18:05:17 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/237</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Filosofi i alle fag eller som eget fag?</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/234</link>
            <description><![CDATA[
Det stadig økende engasjementet over hele landet&nbsp; viser at filsofi har en plass i grunnskolen og at den kan tilføre undervisningen nye kvaliteter og verdier.&nbsp; Slik jeg ser det er det derfor ikke lenger spørsmål <b>om</b> filosofi bør komme inn i grunnskolen, men om i hvilken form og på hvilke premisser.<br />
Det viktigste spørsmålet nå er derfor om filsofi bør være et eget fag eller om filsofi bør inngå i alle fag.&nbsp;&nbsp; Jeg oppfatter at de som ønsker filsofi som eget fag, frykter at filosofi skal bli et redskap eller en metode og ikke et mål i seg selv mens andre nettopp mener at den sokratiske samtaleformen er velegnet i møte med lærestoff i de fleste/ alle fag og at filsofi kan bidra til demokratiutvikling osv.&nbsp; Jeg vil gjerne høre hva andre tenker om dette.
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Kjersti)</author>
            <pubDate>Sun, 13 Aug 2006 18:17:11 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/234</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Dialogos</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/215</link>
            <description><![CDATA[
Hei, <br />
Min første post på dette forumet: Er det noen som har kjennskap til læreboka Dialogos av Guro Hansen Helskog? Kommentarer?
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Ketil Rogn)</author>
            <pubDate>Mon, 10 Jul 2006 10:22:55 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/215</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Tid</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/197</link>
            <description><![CDATA[
Hei hei.<br />
<br />
"Hvorfor har vi behov for å måle tid"?<br />
<br />
Jeg har begrunnelser som går i retning matematikk og naturfag, men ble litt nyskjerrig på om det var noen som hadde et filosofisk syn på saken?<br />
<br />
Kanskje vi bare skal droppe tiden og følge kroppens signaler? Kunne blitt et spennende samfunn...
]]></description>
            <author> no_email@example.com (studenten)</author>
            <pubDate>Wed, 01 Mar 2006 20:24:32 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/197</guid>
        </item>
        <item>
            <title>«Filosofi i skolen», av Egil Olsvik</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/172</link>
            <description><![CDATA[
Denne velskrevne kronikken er skrevet av Egil Olsvik, PhD-stipendiat ved Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen, og beskriver hvordan filosofi i skolen-prosjektet kan igangsettes praktisk-administrativt - og tar samtidig tak i noen viktige grunner til at prosjektet <i>bør</i> igangsettes. Kronikken begynner slik:<br />
<br />
<i>«De senere årene har Utdanningsdepartementet satt i verk en prosess som sannsynligvis vil lede frem til at filosofi-faget vil bli implementert i grunnskolen i Norge. Som det fremkommer fra Stortingsmelding 30 (03/04) – «Kultur for læring» – vil departementet «sikre» at barn og unge får erfaringer og en grunnleggende innføring i filosofi. Den eventuelle implementeringen av filosofi i skolen vil innebære den største fagpolitiske utfordringen for filosofi-faget siden innføringen av ex.phil. I denne kronikken ønsker jeg å formidle noen momenter som kan være av betydning i denne sammenhengen.»</i><br />
<br />
<a href="http://www.studvest.no/ytringar.php?art_id=3747&amp;seksjon=kronikk" title="http://www.studvest.no/ytringar.php?art_id=3747&amp;seksjon=kronikk">Les resten av kronikken på StudVests hjemmesider</a>
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Thu, 15 Dec 2005 00:53:55 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/172</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Barns undring</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/168</link>
            <description><![CDATA[
Hei hei.<br />
<br />
Jeg studerer til å bli førskolelærer, og i praksisperioden skal vi skrive fem observasjoner som går på barns undring. Barnet jeg skal observere er ei jente på snart fem år. Noen som har gode forslag til hva og hvordan? <br />
<br />
Er det noen filosofer som er greie å bruke som litteratur?<br />
<br />
Kjempe gode sider dette, skal tipse resten av klassen:)
]]></description>
            <author> no_email@example.com (studenten)</author>
            <pubDate>Mon, 21 Nov 2005 17:52:44 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/168</guid>
        </item>
        <item>
            <title>«Invitasjon til fagleg sjøvmord»</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/18</link>
            <description><![CDATA[
Under denne fengende tittelen finner vi i ukens Morgenbladet et intervju med den ferske sosologidoktoranden Ove Skarpenes fra UiB. Hovedpoengene i avhandlingen hans («Kunnskapens legitimering») er som følger:<br />
<br />
[list]<br />
[*]<b>«Det hele mennesket»</b><br />
Slagordene «eleven i sentrum» og «det hele mennesket» har vært styrende for norsk skolepolitikk i de siste 30 årene. Dette har ført til en kunnskapssenkning i skolen. Følgen er at skolen ikke lenger makter å formidle fagkunnskap. (Det er særlig den videregående skole Skarpenes konsentrerer seg om.)<br />
[*]<b>Pedosentrismen</b><br />
Reform 1974 og Reform 94 var preget av <i>pedosentrisme</i>: dvs. at innholdet i skolen bestemmes ut fra pedagogiske ideer istedenfor faglige kriterier. Skarpenes skiller mellom instrumentell og dialogisk pedosentrisme. Den instrumentelle (positivistiske) pedosentrismen baserte seg på adferdspsykologiens og dens virkemidler for å få kunnskapen inn i elevenes hoder. Den dialogiske pedosentrismen går tilbake til filosofen og positivismekritikeren Hans Skjervheim. Skjervheim kritiserte den objektiverende mål-middel-tenkningen i undervisningen, mente at elevene dermed ikke ble tatt på alvor som aktører i egne liv: De ble tilskuere til, ikke deltagere i, sine egne liv. De ble redusert til objekter som skulle formes og fores med kunnskap. Skjervheim vant frem med denne romantiske kritikken og dannet derved grunnlaget for at elevene ikke lenger skulle være rene tilskuere til læringsprosessen, men selv deltagere i den.<br />
[*]<b>Forflatning av Skjervheims kritiske eksistensialisme</b><br />
Det lå et kritisk potensial i Skjervheims menneskesyn. Men i skolen utover på 80-tallet ble dette redusert til stadig tommere snakk om «eleven i sentrum» og «det hele mennesket». Ideen var at alle mennesker har noe unikt ved og i seg, og at dette skal realiseres. Istedenfor å dyrke kunnskap, dyrker skolen nå elevenes personlige erfaringer. Og det var nå like viktig at lærerne hadde sosial-, lærings- og metodisk kompetanse som fagkompetanse. Elevene skulle bli <i>fleksible</i>, <i>kreative</i> og <i>nysgjerrige</i>.<br />
[*]<b>Kobling mellom elevsentrert pedagogikk og markedsliberalisme</b><br />
Dette er antagelig det virkelig radikale punkt i Skarpenes' avhandling. Poenget hans er at skolen med sin ideologi om «eleven i sentrum» og «det hele mennesket» slår et slag for nøyaktig det samme mennesket som den nyliberalistiske markedsideologien etterspør: nemlig at man skal være fleksible, allsidig, kreativ og selvdisiplinert. Pedagogene forankrer dette i en slags «autentisitetens etikk» mens skolepolitikerne ville tilpasse skolen til et kunnskapskapitalistisk samfunn. Poenget er altså at de to prosjektene går hånd i hånd med hverandre: positivismekritikken (med Skjervheim i spissen) var med på å skape en pedagogikk og en skole som var perfekt tilpasset nyliberalistisk ideologi.<br />
[*]<b>Hva bør gjøres?</b><br />
Ifølge Skarpenes må vi roe ned troen på at alt kan måles. Vi må våge å trekke frem faglige kunnskapstradisjoner og krav til å være saklig. Man må innse at lektoren er lærer og bestemmer kunnskap ut fra det som er relevant for samfunnet heller enn å bruke elevenes personlige erfaringer som utgangspunkt for skolekunnskapen. Vi må innse at den måten vi idag driver skole på svekker både kunnskapens status og produksjonen av ny kunnskap.<br />
[/list]<br />
<br />
<a href="http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050812/OAKTUELT003/108120030" title="http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050812/OAKTUELT003/108120030">Les hele intervjuet her</a><br />
<br />
Noen spørsmål: Hva betyr denne kritikken for den filosofiske samtalen (som det bl.a. er vanlig å ta Skjervheim til inntekt for)? Må det nødvendigvis gå et skarpt skille mellom pedagogiske ideer og faglige kriterier i skolen? Hva vil det si å sette kunnskapen i sentrum? Hva <i>er</i> kunnskap (jeg etterlyser et mer nyansert syn på kunnskap, et syn hvor man f.eks. skiller mellom 1. absolutt sann, uforanderlig kunnskap, 2. det «alle» holder for sant ut fra de gjeldende virkelighetssyn/paradigmer og 3. mer eller mindre velgrunnede personlige oppfatninger)?
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Oyvind)</author>
            <pubDate>Tue, 16 Aug 2005 08:17:08 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/18</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Filosofiske samtalegrupper for barn</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/10</link>
            <description><![CDATA[
Her ønsker jeg å starte en tråd der vi kan dele erfaringer med filosofering med barn og refleksjoner rundt dette.<br />
<br />
Jeg har erfart at det innimellom kan være vanskelig å få barn engasjert i de filosofiske samtalene, og har gjort meg noen refleksjoner på bakgrunn av dette om ting som kan være greie å ha i mente når vi skal lede filosofiske samtaler med barn. (Til dere i BUF, dette har jeg tatt opp i lukket forum, men skriver det på nytt her siden diskusjonen bør være av allmenn interesse)<br />
<br />
Tror det er viktig å huske på at det er vanskeligere for barn å se logiske sammenhenger enn for oss. Da blir det viktig å synliggjøre for dem de logiske sammenhenger de kommer frem til. For det andre lever de ofte i nuet og kan fort glemme det som ble sagt for litt siden. Derved blir det viktig å innimellom rekapitulere hovedpoengene i det som blir sagt.<br />
<br />
For det tredje må vi huske at barn lett forsvinner inn i sin egen verden dersom det ikke er en fremdrift i det som skjer rundt dem, enten ved at de går inn i dialog med hverandre eller at de forsvinner i egne fantasier og tankespinn. Vi må fange deres interesse og holde den ved en god og gjevn fremdrift i samtalen slik at de kan involvere seg. Jeg tror vi bør være ytters forsiktig med lange utredninger om ting som er på siden av temaet, sidespor eller i ting som ikke engasjerer de fleste av barna i gruppen.<br />
<br />
Av denne grunn tror jeg også vi skal være ytterst forsiktig med å bruke mye tid på å fortelle om f.eks. filosofer og filosofiske værker før barna er såpass engasjert i filosofi at det virkelig interesserer de fleste i gruppen. Og jeg tror vi må minne oss om at barna ofte har en annen tidsfornemmelse enn oss, for oss kan 5 minutter være lite, mens det for barn kan fortone seg som en evighet. Jeg tror vi skal jobbe mye med å få barna engasjert og involvert, og kanskje da heller svelge at en del av det stoffet vi ønsker å formidle må utsettes til et senere stadie i prosessen med å etablere et filosofisk samtalefellesskap.<br />
<br />
Vel, det var noen tanker om ting det kan være lurt å jobbe med. Hva tenker andre?
]]></description>
            <author> no_email@example.com (Anne Schjelderup)</author>
            <pubDate>Tue, 02 Aug 2005 12:31:54 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/10</guid>
        </item>
        <item>
            <title>Opplæringsprosjekt i Helset barnehage</title>
            <link>http://www.buf.no/forum/thread/3</link>
            <description><![CDATA[
Våren 2005 var opplæringsprosjektet i filosofi med barnehagebarn i Helset barnehage over. Vi avsluttet med et heldagsseminar hvor barnehagens pedagogiske ledere deltok. Her gjennomgikk vi et kursmateriale som deltagerne hadde fått utdelt flere uker i forveien og som de i mellomtiden skulle ha arbeidet med individuelt og gruppevis. Vi gjennomgikk også samtaler som personalet hadde hatt med 5-åringene.<br />
<br />
Det ble en flott og meget inspirerende dag, og vi i BUF ønsker hermed Helset barnehage lykke til videre med filosofisatsningen <img src="http://www.buf.no/forum/unb_lib/designs/_smile/unb/cheesy.png" title=":cheesy:" alt=":cheesy:" style="vertical-align:middle;width:15px;height:15px;" class="smilie" />
]]></description>
            <author> no_email@example.com (rvwsak)</author>
            <pubDate>Thu, 28 Jul 2005 23:14:00 GMT</pubDate>
            <guid isPermaLink="false">http://www.buf.no/forum/3</guid>
        </item>
    </channel>
</rss>
