Oyvind
(Administrator)
Show profile
Link to this post
Subject: Begrunnet, sann viten
Det har de siste årene vært mye tale om kunnskapskrisen i norsk utdannelse. Det viser seg for eksempel at urovekkende mange av dem som går ut av 10. klasse hverken kan lese, skrive eller regne skikkelig. Hva kan det skyldes? Kanskje har de et poeng som i lang tid har påpekt at dagens skole er mer opptatt av å tilfredsstille elevenes antatt psykologiske og sosiale behov enn å sørge for at de lærer seg det de skal og bør.
Det er ikke bare den norske skolen som sliter. Sir Paul Nurse, tidligere nobelprisvinner i biologi og president i Royal Society, konstaterer at britiske elever ikke vet forskjell på astronomi og astrologi. Grunnen er at skolene unnlater å gi elevene grunnleggende opplæring i «rasjonell tenkning». Ifølge Nurse er dagens unge ute av stand til å skille mellom «nonsens» og vitenskap fordi de aldri har lært å «skille mellom pålitelig og upålitelig informasjon»:
Denne beskrivelsen av rasjonell tenkning synes for meg samtidig å være en beskrivelse av fremgangsmåten i en typisk filosofisk samtale. Poenget for begge praksiser er at idet en påstand eller hypotese fremsettes skal den ikke avføde automatisk respekt (som om respekten for individet med nødvendighet medfører at den eneste måten å forholde seg til det individet ytrer på er å ta det stilltiende til etterretning), men tvertimot automatisk kritikk. Og den som fremmet påstanden eller hypotesen bør være den nærmeste til å gyve løs på den, «shoot them down» som Nurse sier. Når evnen og villigheten til å kritisere er blitt naturlig og automatisk, internalisert, i fellesskapet, først da er det Nurse kaller «reliable information», det vi med Platon kunne kalle «begrunnet, sann viten», mulig å skimte i det fjerne.
Hvis vi først kan være enige om dette utgangspunktet, kan vi siden diskutere hva som skal gjelde som pålitelig informasjon / begrunnet, sann viten: om det overhodet er mulig å nå frem til noe slikt. Feilen mange gjør idag er at man hopper rett til den akademiske diskusjonen om hva kunnskap er. Dette er den «spennende», filosofiske diskusjonen som alle vil ta del i; det er ikke fullt så fristende å skulle gå inn å definere og regulere praksiser i skolen. Men her gjelder det ikke å sette vognen foran hesten. Akkurat som god dømmekraft bunner i selvdisiplin og gode almenkunnskaper bunner lødige filosofiske diskusjoner i god struktur og metode.
Det er ikke bare den norske skolen som sliter. Sir Paul Nurse, tidligere nobelprisvinner i biologi og president i Royal Society, konstaterer at britiske elever ikke vet forskjell på astronomi og astrologi. Grunnen er at skolene unnlater å gi elevene grunnleggende opplæring i «rasjonell tenkning». Ifølge Nurse er dagens unge ute av stand til å skille mellom «nonsens» og vitenskap fordi de aldri har lært å «skille mellom pålitelig og upålitelig informasjon»:
Astrology might be amusing and entertaining, but it has nothing to do with rational thought. Astronomy is a science where you get ideas and hypotheses, you test them, you try to shoot them down and, at the end of that rational process, you have reliable knowledge. Learning to make that distinction between reliable and unreliable knowledge is really important in education.
Denne beskrivelsen av rasjonell tenkning synes for meg samtidig å være en beskrivelse av fremgangsmåten i en typisk filosofisk samtale. Poenget for begge praksiser er at idet en påstand eller hypotese fremsettes skal den ikke avføde automatisk respekt (som om respekten for individet med nødvendighet medfører at den eneste måten å forholde seg til det individet ytrer på er å ta det stilltiende til etterretning), men tvertimot automatisk kritikk. Og den som fremmet påstanden eller hypotesen bør være den nærmeste til å gyve løs på den, «shoot them down» som Nurse sier. Når evnen og villigheten til å kritisere er blitt naturlig og automatisk, internalisert, i fellesskapet, først da er det Nurse kaller «reliable information», det vi med Platon kunne kalle «begrunnet, sann viten», mulig å skimte i det fjerne.
Hvis vi først kan være enige om dette utgangspunktet, kan vi siden diskutere hva som skal gjelde som pålitelig informasjon / begrunnet, sann viten: om det overhodet er mulig å nå frem til noe slikt. Feilen mange gjør idag er at man hopper rett til den akademiske diskusjonen om hva kunnskap er. Dette er den «spennende», filosofiske diskusjonen som alle vil ta del i; det er ikke fullt så fristende å skulle gå inn å definere og regulere praksiser i skolen. Men her gjelder det ikke å sette vognen foran hesten. Akkurat som god dømmekraft bunner i selvdisiplin og gode almenkunnskaper bunner lødige filosofiske diskusjoner i god struktur og metode.