All posts by KetilRH (4)

topic: Begrunnet, sann viten (Nobelprisvinner etterlyser god tenkning i skolen)  in the forum: Diverse
KetilRH #1
Member since Nov 2011 · 4 posts
Group memberships: Members
Show profile · Link to this post
Det er ingen tvil om at filosofisk samtale slik du beskriver den vil kunne bidra til å trene elevene i rasjonell tenkning.

Samtidig må vi ta inn over oss at naturvitenskapene ikke står særlig sterkt i dagens skole. Veldig få lærere (spesielt på de lavere trinn) har interesse for, for ikke å snakke om utdanning i, noen av naturvitenskapene. De som blir lærere er som oftest, naturlig nok kanskje, mer interessert i mennesker enn i naturvitenskap. Humanistiske og psykologiske tenkemåter dominerer således i skolen. Jeg vil anta at mange lærere som underviser i naturfag selv mangler grunnleggende forståelse av vitenskapelig tenkemåte. Den kritiske, undersøkende holdningen uteblir.
topic: Jesper Juul  in the forum: Foreldre og barn
KetilRH #2
Member since Nov 2011 · 4 posts
Group memberships: Members
Show profile · Link to this post
In reply to post ID 1215
Nå snakker vi. Dette begynner å bli filosofisk.

Du mener altså at både dualistisk (platonsk) rasjonalisme og idealistisk (universalistisk) romantikk sorterer under én og samme «strategiske rasjonalitet» som står i motsetning til en «kommunikativ» eller «dialektisk rasjonalitet»

Nei, jeg ser at dette ble litt uklart i det jeg skrev. Det er heller slik at både rasjonalisme og romantikk kan operere enten med strategisk eller kommunikativ rasjonalitet.

For det første er hverken den romantisk-progressive eller rasjonelle/tradisjonelle tilnærmingen til barneoppdragelse uten kommunikasjon, selvfølgelig.

Kommunikasjon er et annet og mer diffust begrep enn kommunikativ rasjonalitet. Poenget er at kommunikasjonen kan være enten strategisk (som i undervisning, en reklamefilm eller en politisk debatt) eller kommunikativ (som kan være tilfelle i en samtale mellom venner).

«Ærlighet» er her en pedagogisk strategi siden man som forelder alltid har et valg mellom å være ærlig eller å la det være. I situasjonen anser man det som formålstjenlig (strategisk) å være «ærlig».

Men er det ikke en vesensforskjell på å snakke med skjulte hensikter og å være ærlig i sin tale? Når du sier at «ærlighet er en strategi», så reduseres etter mitt syn ærlighet til en av mange mulige strategier, på linje med manipulasjon, overtalelse, makt, sanskjoner og løgn. Dersom dette stemmer, så kan man si at ærlighet kanskje er å foretrekke, men altså ikke har noen privilegert metafysisk status.

Så kan man selvsagt diskutere om ærlighet alltid er mulig eller ønskelig. Det er det neppe, men jeg tror vår forståelse av verden og vår omgang med hverandre avhenger av at begrepet ærlighet finnes, at det har en priviligert status (dvs at ærlighet er verdifullt i seg selv), og at det er noe mer enn bare en blant mange mulige måter å snakke sammen på.

Etter mitt syn er strategi-frie relasjoner umulige.

Innefor strategisk rasjonalitet er man først og fremst interessert i hva som virker; innenfor kommmuniktiv rasjonalitet er man først og fremst interessert i gjensidig forståelse. Forståelse er i denne sammenhengen noe mer enn bare å skjønne det som blir sagt. Det må, som ærlighet, være verdifullt i seg selv. Dersom man mener at det å forstå en annen person ikke er noe mer enn en teknikk for å oppnå noe annet, eller at det å forstå en annen person er umulig, ja da har du rett i strategi-frie relasjoner er umulige.

Det er ikke a priori galt å behandle andre mennesker som objekt. Alle som er ansatt et sted, og som altså er arbeidskraft for andre, blir jo behandlet slik store deler av sitt liv. Det er etter mitt syn uproblematisk. Men jeg tror vår kultur og vårt menneskesyn er basert på at skillet mellom objekt og subjekt opprettholdes. Kanskje også at subjekt-subjekt er den relasjonen med moralsk og metafysisk prioritet.

Et spørsmål for eventuell videre (eller kanskje en helt annen) samtale: Er den filosofiske samtalen verdifull i seg selv?
topic: Jesper Juul  in the forum: Foreldre og barn
KetilRH #3
Member since Nov 2011 · 4 posts
Group memberships: Members
Show profile · Link to this post
In reply to post ID 1212
Disse praktikerne vil jevnt over dele Juuls tro på barns ubegrensede kompetanse samt Juuls tilsvarende skepsis til voksne som ved ulike oppdragelsesstrategier – herunder konsekvente filosofiske spørringer – forsøker å gripe inn i og korrigere barnets naturlige («kompetente») utvikling.

Man snakker ofte om to forskjellige menneskesyn innen moderne pedagogikk: et romantisk og et rasjonalistisk.

Takk for et tankevekkende og velskrevet svar. Distinksjonen mellom det romantiske og rasjonalistiske menneskesynet er nyttig når det gjelder å forstå Juul og andre varianter av pedagogikk/barneoppdragelse. Men et slikt begrepspar gir et forenklet bilde av virkeligheten. Ved å fokusere på en enkelt distinksjon, overser vi andre og like viktige aspekter ved forholdet voksen-barn. Jeg vil derfor komme med et supplerende begrepspar, som jeg delvis finner inspirasjon til hos Hans Skjervheim og Jurgen Habermas.

Det finnes i hovedsak to måter voksne forholder seg til barn på: Enten som et objekt som skal formes, eller som et subjekt som man kommuniserer med. "Formingsmodellen" opererer med en teknisk mål-middel rasjonalitet, mens den kommunikative modellen opererer med en form for dialektisk rasjonalitet. Innenfor mål-middel modellen søker man å manipulere barnet inn i en ønsket adferd ved hjelp av skjulte eller åpne oppdragelsesstrategier. Innenfor den kommunikative modellen ønsker man å påvirke barnet (og å la seg påvirke) gjennom en dialog mellom i prinsippet likeverdige parter. Et viktig poeng hos Skjervheim var at den romantiske "frivekst-pedagogikken", i motsetning til det man kanskje skulle tro, hører inn under mål-middel pedagogikken. Romantikeren er nemlig, i likhet med den klassisk autoritære barneoppdrageren, interessert i å fremelske en bestemt type adferd hos barnet. Forskjellen er at der den autoritære barneoppdrageren bruker makt åpent (gjennom regler/trusler og lignende) bruker romantikeren skjulte strategier for å manipulere frem ønsket adferd, såkalte pedagogiske metoder. Utad er disse to tradisjonene forskjellige, men begge kan sies å høre inn under en strategisk rasjonalitet.

Jeg mener altså det er en vesensforskjell på de som forstår forholdet voksen-barn i strategiske termer, og de som forstår det samme forholdet i kommunikative termer. Slik jeg leser Jesper Juul, hører han til under det siste. Han oppfordrer voksne til å være dønn ærlige og autonome. Dersom man ønsker at barnet skal legge seg fordi man ønsker å slappe av i sofaen med avisen, skal man si nettop det, og ikke pakke inn sitt budskap i pedagogiske forklaringer. Han oppmoder til å anerkjenne det barnet sier, og ikke avfeie det som for eksempel barnslig sutring (tanken er at slik sutring vil stoppe dersom barnet opplever at dets utsagn blir tatt på alvor). Barn må gjerne få forhandle, så lenge man stiller krav til at de kommuniserer sine ønsker på en skikkelig måte (og at man selv gjør det samme).

Filosofi med barn i den sokratiske varianten har også denne ærligheten og respekten. Ikke respekt i den forstand at man ikke kan kritisere, men ved at man tar det samtalepartneren - barn eller voksen - sier på alvor. Jeg tror det er en forskjell på det du kaller konsekvente filosofiske utspørringer og klassisk autoritær barneoppdragelse. Det første foregår innenfor en kommunikativ rasjonalitet, mens det andre hører hjemme i den strategiske rasjonaliteten.
topic: Jesper Juul  in the forum: Foreldre og barn
KetilRH #4
Member since Nov 2011 · 4 posts
Group memberships: Members
Show profile · Link to this post
Subject: Jesper Juul
Jesper Juul får mye medieoppmerksomhet for sine tanker om familie og barneoppdragelse. Jeg har registrert at noen begreper og ideer går igjen:
- Fokus på å utvikle barns selvfølelse (deres egne tanker om hvem de er, egenverdi); selvtillit (som handler om det du gjør) er mindre viktig.
- Kritikk av en barneoppdragelse basert på "pedagogiske" metoder, med fokus på ordrer, regler, grenser, maktbruk og straff/belønning.
- Voksne må tenke mindre på "foreldrerollen" og heller satse på å være autentiske voksne, være seg selv.
- Voksne må bruke et ærlig, personlig språk - "jeg vil at du...." heller enn "du skal (evt. etterfulgt av "ellers så....). Dette må ses i sammenheng med det foregående punkt.
- Foreldre må ikke bli selvutslettende i barneoppdragelsen, men bevare sin egen autonomi.
- Sterk tro på at barnet er "kompetent" og egentlig gjerne vil samarbeide med foreldrene.
- Barn må gjerne få forhandle med voksne; det er kvaliteten på forhandlingene som er viktig. De må ha karakter av dialog, ikke av maktkamp.

For meg synes det som om disse tankene er sammenfallende med mye av verdigrunnlaget for filosofi med barn. Juul synes tydelig å gå inn for dialog med barn i stedet for pedagogisk manipulering.

Hva slags tanker har dere filosofi med barn-folk om JJ? Har jeg rett i min antakelse om at Juuls tanker på en del områder er overlappende med de verdiene vi jobber etter når vi bedriver filosofi med barn?

Litt bakgrunnsstoff: http://www.dagbladet.no/2011/09/30/magasinet/jesper_juul/b…
Close Smaller – Larger + Reply to this post:
Special characters:
Special queries
Go to forum
Not logged in. · Lost password · Register
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Current time: 2020-06-06, 00:07:50 (UTC +02:00)