Så nær og likevel så fjern... - Barne- og ungdomsfilosofenes diskusjonsforum

Oyvind

(Administrator) 2005-11-07, 22:24 #1

User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 · 744 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members

Show profile ·

Link to this post

Subject: Så nær og likevel så fjern...

Et barn er (som regel) det kjæreste en mor eller far har. Og foreldrene er (som regel) det kjæreste et barn har. Kjærligheten og nærheten som følger av slektskapet mellom foreldre og barn skaper varme, tilfredshet, tillit, trygghet og tilhørighet i livet - for begge parter. Dette dreier seg om bånd som ikke kan forventes å foreligge på samme måte mellom venner og bekjente, uansett hvor gode venner eller bekjente man er. Forholdet foreldre-barn er noe for seg selv.

Min tanke, eller snarere mitt spørsmål, er hvilken betydning disse tette båndene får for utviklingen av filosofiske utvekslinger mellom foreldre og barn. Kan vi f.eks. ta for gitt at jo tettere båndene er mellom to personer, jo dypere blir også den filosofiske utvekslingen mellom dem? Eller er det heller omvendt: Jo nærmere vi står hverandre personlig, jo vanskeligere er det å etablere og fastholde filosofiske utvekslinger i relasjonen?

Man skulle kanskje tro at nærhet og kjærlighet fører til at man er mindre sårbare for hverandre, og derfor mer åpne for et filosofisk fellesskap. Men det forekommer meg at nærheten i stedet ofte blir en hindring for å undersøke sentrale spørsmål sammen; som om den nære relasjonen har tilveiebragt en «mur av tillit» som ethvert forsøk på språkliggjøring oppfattes som et angrep på. Filosofien er jo i sitt vesen abstrakt og apersonlig, altså noe som bryter med selve essensen i nærhetsrelasjonen mellom foreldre og barn...

Anne Schjelderup 2005-11-14, 13:47 #2

User title: Pedagogen har talt!
Member since Aug 2005 · 79 posts · Location: Oslo
Group memberships: Members, Ostfold

Show profile ·

Link to this post

Jeg tror du har et poeng her. Filosofi innebærer å etablere en avstand, en avstand til de fenomener man reflekterer rundt, og en avstand til seg selv som tenkende. Nære relasjoner er preget av intimitet, man kjenner hverandre godt og vet hva man kan forvente av hverandre. Filosofiske samtaler innebærer å gi hverandre rom for å starte noe helt nytt, noe som muligens bryter med det som kan forventes, som kan gi ny erkjennelse om du vil. For at dette skal være mulig tror jeg det er et poeng at man må fristilles i forhold til andres forventninger, noe jeg tror er vanskelig i et intimt forhold.

Oyvind

(Administrator) 2005-11-14, 16:12 #3

User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 · 744 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members

Show profile ·

Link to this post

Du ordlegger min egen mistanke: Filosofiske utvekslinger i intime forhold er vanskeligere enn når partene ikke kjenner hverandre personlig. Et annet moment som også kan trekkes inn her er dette at i intime forhold så kommuniserer man ofte helt uten ord, uten påstander, begrunnelser, presiseringer, spørsmål og motspørsmål, eksempler og moteksempler osv. Man kjenner hverandre så godt at ord nærmest blir overflødige: En kroppsbevegelse, et blikk, et grynt er ofte nok for å formidle det man har på hjertet. Dessuten har man forlengst lagt de sentrale diskusjonene bak seg: Man vet forlengst hva den andre tenker, hvilke forestillinger og idéer han eller hun går rundt med, følgelig er man ikke nysgjerrig på dette lenger.

Så hvis man skal starte helt på nytt, hvordan gjør man det, hvordan «fristilles i forhold til andres (barnas) forventninger»? Eller er det kanskje ikke nødvendig å starte helt på nytt? Kanskje det holder å bryte vanemønstre som har fått etablere seg i forholdet? Å gjøre helt nye og uventede ting sammen? Å bli uforutsigelig for den andre? For seg selv?

Guro Hansen Helskog 2006-09-27, 10:22 #4

User title: Guro H Helskog
Member since Sep 2006 · 3 posts · Location: Modum
Group memberships: Members

Show profile ·

Link to this post

Hegels anerkjennelsesbegrep kan belyse problemstillingene dere reiser. I et virkelig anerkjennede forhold mellom familiemedlemmer makter partene å balansere mellom nærhet og avstand. De klarer å være helt nær, og samtidig betrakte relasjonen på avstand. Familien tilbyr både tilknytning og individuerte væremåter, og bidrar til at alle kan ta selvstengie valg. Familiemedlemmene er avgrensede, de tar ansvar for sin egen væremåte og blir anerkjent av de andre for det. Alles væremåte tolereres, og konflikter løses etter hvert som de dukker opp. Alle tar ansvar for sine kommunikative handlinger, og man klargjør og kan dermed forsone motsetninger.

En slik anerkjennende kultur i familien er det foreldrenes ansvar å skape. Ved at de er anerkjennende (i motsetning til invaderende eller fjerne), vil barna kunne overta en anerkjennende væremåte, kjennetegnet av evnen til å sette seg inn i andres situasjon - å plassere seg i andres sko. Med et slikt perspektiv på foreldre-barn-relasjonen opphører behovet for rigid grensesetting fra foreldrenes side. Alle parter gis mulighet til å forstå hverandres opplevelse av en situasjon, og dermed ta den andres perspektiv.

Et eksempel: Kristine 2,5 år er med mor på Glassmagasinet før jul. De går rolig og tittet i hyllene. Mor oppdager plutselig at den lille jenta løfter på dyrt nips og naps, og utbryter: "Kristine, du må ikke røre!" Hvorpå den lille jenta repliserer: "Jamen mamma, hvorfor rører du da?" Moren oppdager at hun står med en dyr glassbolle i hendene sine. Jenta hadde bare kopiert morens adferd. Hun hadde ingen forutsetnigner for å forstå at ikke hun kunne gjøre det samme som moren. Med rolig samtale og forklaring satte jenta fra seg nipsen hun holdt, og rørte ikke mer. Mor satte seg inn situasjonen slik det var sannsylig at den lille jenta opplevde den, og kunne møte henne der. Hun gikk nært inn, men klarte samtidig å reflektere over det som skjedde og betrakte det hele på avstand. Hun var nær og distansert på en og samme tid.

I en slik relasjon vil det være mulig å utvikle en "filosofisk samtalekultur", til tross for tette bånd. Når det er vanskelig, kan det være fordi partene (les: den voksne) ikke selv er avgrenset og ser sitt ansvar for relasjonen. Da makter vedkommende heller ikke å være genuint anerkjennende. Men i en relasjon der begge parter står fritt, er det rom for samtaler også av filosofisk karakter.

I mange tilfeller av "grensesetting" og "oppdragelse" handler det ikke om anerkjennelse og virkelig samtale, men om at den voksne trumfer sin vilje igjennom, uten først å forsøke å forstå barnets faktiske prosjekt. Mang en foreldre-barn (og lærer-elev) relasjon forvitrer på grunn av de voksnes ureflekterte "grensesetting". Ofte handler det om at den voksne ikke ser sitt eget bidrag til den aktuelle situasjonen, og legger ansvaret over på barnet. En del av dagens barn protesterer mot slikt. Mange av fortidens barn fryktet de voksne, og turte ikke protestere.

Oyvind

(Administrator) 2006-09-28, 20:42 #5

User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 · 744 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members

Show profile ·

Link to this post

Ja, anerkjennelse høres ut som svaret på problemet jeg tok opp. Men du sier ikke noe om hva som er den store utfordringen og vanskeligheten med å bli en person som anerkjenner andre. For vanskelig og utfordrende må vi jo tro at det er, ellers ville vel alle vært anerkjennende (og det er de ikke). Så hva skal til for å oppnå balanse mellom nærhet og avstand? Eller er det ikke mulig i praksis? Er det du her stiller opp snarere et utopisk ideal som ingen mennesker av kjøtt og blod noensinne vil klare å leve opp til? Og hvilken plass har den filosofiske samtalen her: Er den produktet av anerkjennelse eller kan den også være en forutsetning og betingelse for den?