[...] Om det kom frem så mye undring er jeg litt usikker på, hun vet på en måte svarene og svarer på spørsmålene. Men det er kanskje det som er undring? Å stille hvorfor-spørsmål som tvinger frem et svar? Kanskje det ble mer min undring over hva barnet ville svare på mine spørsmål? Hva vet hun, og hva tenker hun om ting? Jeg tror hun kan tenke mye i ettertid på hva vi snakket om, og komme med kommentarer ut fra det i situasjoner det kan passe inn i. [...]

[...] Når barnet sier at de som er fem år kan si i fra, ønsker hun kanskje å si at hun ikke orker mer? Hun varsler meg på en måte om at hun som nå er fem år kan si fra om at det er noe hun ønsker annerledes. Hun sier videre at noen roper på henne, kanskje tør hun det fordi jeg også syntes det var viktig å si fra? At jeg støttet henne, ga henne kanskje mot til å gjøre som hun ønsket. Jeg tror dette kan settes i sammenheng med det jeg har observert om hennes sosiale relasjoner. Om hun kan si at dette orker jeg ikke mer, så nå går jeg, gjør det lettere for de andre barna å forholde seg til henne. Jeg tror barnet har en liten barrière å krysse på akkurat det punktet. [...]

[...] Hg 4 [et barn på 4 år] ville legge kortet med bilde av bøker på platen for ikke-ønsker. Da jeg spurte hvorfor, sa han at bøker er kjedelige, derfor ønsket han seg ikke bøker. Observasjonsbarnet mitt var uenig, og la kortet over på ønske-platen. [...]

...] Barna har lekt «Alle mine killinger» mye i den perioden jeg har vært i barnehagen, og dette har tydelig gjort inntrykk på observasjonsbarnet mitt. Hun viser at hun kan mye om dyr, men hun er ikke så interessert i å prate rundt ting. At dyrene ikke kan gå i butikken, er liksom helt opplagt. [...]