Oyvind
(Administrator)
Show profile
Link to this post
Subject: «Invitasjon til fagleg sjøvmord»
Under denne fengende tittelen finner vi i ukens Morgenbladet et intervju med den ferske sosologidoktoranden Ove Skarpenes fra UiB. Hovedpoengene i avhandlingen hans («Kunnskapens legitimering») er som følger:
[list]
[*]«Det hele mennesket»
Slagordene «eleven i sentrum» og «det hele mennesket» har vært styrende for norsk skolepolitikk i de siste 30 årene. Dette har ført til en kunnskapssenkning i skolen. Følgen er at skolen ikke lenger makter å formidle fagkunnskap. (Det er særlig den videregående skole Skarpenes konsentrerer seg om.)
[*]Pedosentrismen
Reform 1974 og Reform 94 var preget av pedosentrisme: dvs. at innholdet i skolen bestemmes ut fra pedagogiske ideer istedenfor faglige kriterier. Skarpenes skiller mellom instrumentell og dialogisk pedosentrisme. Den instrumentelle (positivistiske) pedosentrismen baserte seg på adferdspsykologiens og dens virkemidler for å få kunnskapen inn i elevenes hoder. Den dialogiske pedosentrismen går tilbake til filosofen og positivismekritikeren Hans Skjervheim. Skjervheim kritiserte den objektiverende mål-middel-tenkningen i undervisningen, mente at elevene dermed ikke ble tatt på alvor som aktører i egne liv: De ble tilskuere til, ikke deltagere i, sine egne liv. De ble redusert til objekter som skulle formes og fores med kunnskap. Skjervheim vant frem med denne romantiske kritikken og dannet derved grunnlaget for at elevene ikke lenger skulle være rene tilskuere til læringsprosessen, men selv deltagere i den.
[*]Forflatning av Skjervheims kritiske eksistensialisme
Det lå et kritisk potensial i Skjervheims menneskesyn. Men i skolen utover på 80-tallet ble dette redusert til stadig tommere snakk om «eleven i sentrum» og «det hele mennesket». Ideen var at alle mennesker har noe unikt ved og i seg, og at dette skal realiseres. Istedenfor å dyrke kunnskap, dyrker skolen nå elevenes personlige erfaringer. Og det var nå like viktig at lærerne hadde sosial-, lærings- og metodisk kompetanse som fagkompetanse. Elevene skulle bli fleksible, kreative og nysgjerrige.
[*]Kobling mellom elevsentrert pedagogikk og markedsliberalisme
Dette er antagelig det virkelig radikale punkt i Skarpenes' avhandling. Poenget hans er at skolen med sin ideologi om «eleven i sentrum» og «det hele mennesket» slår et slag for nøyaktig det samme mennesket som den nyliberalistiske markedsideologien etterspør: nemlig at man skal være fleksible, allsidig, kreativ og selvdisiplinert. Pedagogene forankrer dette i en slags «autentisitetens etikk» mens skolepolitikerne ville tilpasse skolen til et kunnskapskapitalistisk samfunn. Poenget er altså at de to prosjektene går hånd i hånd med hverandre: positivismekritikken (med Skjervheim i spissen) var med på å skape en pedagogikk og en skole som var perfekt tilpasset nyliberalistisk ideologi.
[*]Hva bør gjøres?
Ifølge Skarpenes må vi roe ned troen på at alt kan måles. Vi må våge å trekke frem faglige kunnskapstradisjoner og krav til å være saklig. Man må innse at lektoren er lærer og bestemmer kunnskap ut fra det som er relevant for samfunnet heller enn å bruke elevenes personlige erfaringer som utgangspunkt for skolekunnskapen. Vi må innse at den måten vi idag driver skole på svekker både kunnskapens status og produksjonen av ny kunnskap.
[/list]
Les hele intervjuet her
Noen spørsmål: Hva betyr denne kritikken for den filosofiske samtalen (som det bl.a. er vanlig å ta Skjervheim til inntekt for)? Må det nødvendigvis gå et skarpt skille mellom pedagogiske ideer og faglige kriterier i skolen? Hva vil det si å sette kunnskapen i sentrum? Hva er kunnskap (jeg etterlyser et mer nyansert syn på kunnskap, et syn hvor man f.eks. skiller mellom 1. absolutt sann, uforanderlig kunnskap, 2. det «alle» holder for sant ut fra de gjeldende virkelighetssyn/paradigmer og 3. mer eller mindre velgrunnede personlige oppfatninger)?
[list]
[*]«Det hele mennesket»
Slagordene «eleven i sentrum» og «det hele mennesket» har vært styrende for norsk skolepolitikk i de siste 30 årene. Dette har ført til en kunnskapssenkning i skolen. Følgen er at skolen ikke lenger makter å formidle fagkunnskap. (Det er særlig den videregående skole Skarpenes konsentrerer seg om.)
[*]Pedosentrismen
Reform 1974 og Reform 94 var preget av pedosentrisme: dvs. at innholdet i skolen bestemmes ut fra pedagogiske ideer istedenfor faglige kriterier. Skarpenes skiller mellom instrumentell og dialogisk pedosentrisme. Den instrumentelle (positivistiske) pedosentrismen baserte seg på adferdspsykologiens og dens virkemidler for å få kunnskapen inn i elevenes hoder. Den dialogiske pedosentrismen går tilbake til filosofen og positivismekritikeren Hans Skjervheim. Skjervheim kritiserte den objektiverende mål-middel-tenkningen i undervisningen, mente at elevene dermed ikke ble tatt på alvor som aktører i egne liv: De ble tilskuere til, ikke deltagere i, sine egne liv. De ble redusert til objekter som skulle formes og fores med kunnskap. Skjervheim vant frem med denne romantiske kritikken og dannet derved grunnlaget for at elevene ikke lenger skulle være rene tilskuere til læringsprosessen, men selv deltagere i den.
[*]Forflatning av Skjervheims kritiske eksistensialisme
Det lå et kritisk potensial i Skjervheims menneskesyn. Men i skolen utover på 80-tallet ble dette redusert til stadig tommere snakk om «eleven i sentrum» og «det hele mennesket». Ideen var at alle mennesker har noe unikt ved og i seg, og at dette skal realiseres. Istedenfor å dyrke kunnskap, dyrker skolen nå elevenes personlige erfaringer. Og det var nå like viktig at lærerne hadde sosial-, lærings- og metodisk kompetanse som fagkompetanse. Elevene skulle bli fleksible, kreative og nysgjerrige.
[*]Kobling mellom elevsentrert pedagogikk og markedsliberalisme
Dette er antagelig det virkelig radikale punkt i Skarpenes' avhandling. Poenget hans er at skolen med sin ideologi om «eleven i sentrum» og «det hele mennesket» slår et slag for nøyaktig det samme mennesket som den nyliberalistiske markedsideologien etterspør: nemlig at man skal være fleksible, allsidig, kreativ og selvdisiplinert. Pedagogene forankrer dette i en slags «autentisitetens etikk» mens skolepolitikerne ville tilpasse skolen til et kunnskapskapitalistisk samfunn. Poenget er altså at de to prosjektene går hånd i hånd med hverandre: positivismekritikken (med Skjervheim i spissen) var med på å skape en pedagogikk og en skole som var perfekt tilpasset nyliberalistisk ideologi.
[*]Hva bør gjøres?
Ifølge Skarpenes må vi roe ned troen på at alt kan måles. Vi må våge å trekke frem faglige kunnskapstradisjoner og krav til å være saklig. Man må innse at lektoren er lærer og bestemmer kunnskap ut fra det som er relevant for samfunnet heller enn å bruke elevenes personlige erfaringer som utgangspunkt for skolekunnskapen. Vi må innse at den måten vi idag driver skole på svekker både kunnskapens status og produksjonen av ny kunnskap.
[/list]
Les hele intervjuet her
Noen spørsmål: Hva betyr denne kritikken for den filosofiske samtalen (som det bl.a. er vanlig å ta Skjervheim til inntekt for)? Må det nødvendigvis gå et skarpt skille mellom pedagogiske ideer og faglige kriterier i skolen? Hva vil det si å sette kunnskapen i sentrum? Hva er kunnskap (jeg etterlyser et mer nyansert syn på kunnskap, et syn hvor man f.eks. skiller mellom 1. absolutt sann, uforanderlig kunnskap, 2. det «alle» holder for sant ut fra de gjeldende virkelighetssyn/paradigmer og 3. mer eller mindre velgrunnede personlige oppfatninger)?