Forum: Foreldre og barn RSS
Hvorfor snakker vi ikke sammen?
Filosofiske samtaler i hjemmet
Avatar
Oyvind (Administrator) #1
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Hvorfor snakker vi ikke sammen?
Filosofisk undring faller lettere for barn enn for voksne. Barn har en naturlig spontanitet som de fleste av oss voksne bare kan drømme om. Og de kan gi seg i kast med de dypeste filosofiske spørsmål med samme eventyrlige glød som når de leker sisten. Så hvorfor utspiller det seg så få filosofiske samtaler rundt om i de tusen hjem (det er iallefall mitt subjektive inntrykk at det ikke utspiller seg så mange filosofiske samtaler i dagens norske hjem)? Her er noen tanker som kanskje kan peke på noen grunner:

[list]
[*]Pedagogisk uoppriktighet - En grunn kan være at de voksne ikke selv er oppriktig interessert i de filosofiske spørsmålene, men bare ønsker å igangsette samtale fordi det angivelig (ifølge pedagogene) skal være «bra for barna og samholdet i familien». Dermed får samtalen en høyst kunstig start, og blir derfor lett kvalt i fødselen.
[*]Mangel på tid - En annen grunn kan rett og slett være tid, selvfølgelig: Hverdagen er så full av «nødvendige» gjøremål at det kun blir tid til de aller viktigste gjøremålene - og filosofiske samtaler regnes ikke med blant disse. Også dette er en grunn å regne med, tror jeg, og ikke bare på hverdagene!
[*]Kommunikasjonssvikt - En tredje grunn kan være at det har utviklet seg en kommunikativ praksis mellom foreldre og barn som ikke i særlig grad åpner for undrende og utprøvende samtaler. Vi kan tenke oss forholdet - særlig når barna blir noe eldre - som en maktkamp der det gjelder å få et psykologisk overtak på motparten. Eller forholdet preges av innelukkethet, sjenanse og distanse. Det høres kanskje kynisk ut, men jeg tror dessverre ikke det er så langt fra virkeligheten i mange hjem.
[*]Utpreget nyttetenkning - En fjerde grunn kan være eksistensen av bestemte verdier og prioriteringer i familien som gjør at filosofiske samtaler allerede i utgangspunktet er utelukket. F.eks. dersom foreldrene er overdrevent opptatt av nyttetenkning, eller har en kjøp og salg-holdning til barneoppdragelse (hvis du gjør slik og slik, skjer det og det...). Samtalen passer ikke inn i et slikt regime. Ikke at ikke samtalen kan ha konsekvenser som viser seg å være nyttige, men det nytter liksom ikke å innføre filosofisk samtale fordi den er så nyttig. (Smak på den nyansen :-)
[*]Lydighetskultur - En femte grunn kan være at foreldrene betrakter filosofi og filosofiske samtaler som subversive og undergravende - som blotte retoriske øvelser kun med det siktemål å målbinde og arrestere samtalepartneren. En slik holdning trenger ikke å bunne i mangel på kunnskap om filosofi, men kan like gjerne henge sammen med innarbeidede autoritære holdninger og krav til barnet om lydighet og tilpasning.
[/list]

Det kan sikkert tenkes en rekke andre grunner, og det kan godt tenkes at det er dypere sammenhenger mellom flere av de grunnene jeg her har anført. Men nå har jeg ihvertfall presentert noen tanker. (Forresten: Kanskje det hadde vært vel så interessant å undersøke hvorfor filosofiske samtaler faktisk forekommer der de forekommer, istedenfor å spørre motsatt: hvorfor de ikke forekommer der de ikke forekommer ...)
Lukk Mindre – Større + Svar på dette innlegget:
Verifikasjonskode: VeriCode Skriv inn ordet du ser på bildet i tekstfeltet under. (Bare skriv inn bokstavene, små bokstaver er greit.)
Uttrykksikoner: :-) ;-) :-D :-p :blush: :cool: :rolleyes: :huh: :-/ <_< :-( :'( :#: :scared: 8-( :nuts: :-O
Spesielle tegn:
Gå til forum
Ikke logget inn. · Glemt passordet · Registrer
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Tid: 2017-11-23, 04:30:37 (UTC +01:00)