Guro Hansen Helskog
Show profile
Link to this post
Subject: Filosofi i ungdomsskolen
Jeg er opptatt av det jeg ser som den filosofiske samtalens potensiale i forhold til å virkeliggjøre sentrale humanistiske ideer som likeverd, respekt, anerkjennelse og kommunikativt demokrati i skolen. Dette forutsetter dialog og samarbeid mellom lærer og elever, og elevene imellom. Når det gjelder mindre barn hersker det stor enighet om at filosofi i skolen først og fremst skal dreie seg om filosofisk samtale. Når barna blir eldre bør de imidlertid introduseres for filosofihistorien, mener mange. Så: Hvilken plass bør eventuelt filosofihistorien ha på grunnskolens ungdomstrinn? Selv er jeg usikker, men heller til at jeg mener filosofi i skolen først og fremst bør handle om undersøkelse og dialog, også på ungdomstrinnet. Jeg er redd det er en stor fare for at filosofi med vekt på filosofihistorie kan bli enda et bokfag som verken elever eller lærere makter å levendegjøre. For mange elever kan det bli enda et område de ikke mestrer. Lærere kan komme til å gjøre filosofi til et dødt kunnskapsfag, med kateterundervisning, lesing, skriving og testing som hovedingrediens, fordi de ikke har mulighet til å gjøre annet med et stoff de ikke behersker selv. Ved å "tvinge" lærere
til å praktisere samtaleledelse vil de imidlertid måtte arbeide med seg selv på en helt annen måte. Filosofiske samtaler kan bli en arena hvor både lærere og elever sammen øver opp sin selvbevissthet og evne til etisk refleksjon. Begge deler er en forutsetning for å virkeliggjøre sentrale humanistiske verdier. Hva tenker andre om dette?
til å praktisere samtaleledelse vil de imidlertid måtte arbeide med seg selv på en helt annen måte. Filosofiske samtaler kan bli en arena hvor både lærere og elever sammen øver opp sin selvbevissthet og evne til etisk refleksjon. Begge deler er en forutsetning for å virkeliggjøre sentrale humanistiske verdier. Hva tenker andre om dette?
