Filosofi på mellomtrinnet - Barne- og ungdomsfilosofenes diskusjonsforum

Ketil Rogn

2007-05-15, 23:44 #1

Member since Jul 2006 · 6 posts · Location: Vestre Slidre
Group memberships: Members

Show profile ·

Link to this post

Subject: Filosofi på mellomtrinnet

Hei,
aller først: Gratulerer Øyvind og Ariane! Velkommen i "klubben"...

Så til saken: Jeg har i et års tid jobbet som lærer på mellomtrinnet, og har undervist alle tre trinnene 5-7. Blant annet har jeg drevet noe med filosofi.

Jeg føler at det ofte er vanskelig å nå fram og engasjere barna i samtalen. Jeg lurer på om dette er noe som er spesifikt for denne alderen, eller om dere som har mer erfaring opplever de samme problemene med andre aldersgrupper. Jeg har spesielt lagt merke til to ting (og nå generaliserer jeg noe, dette gjelder selvfølgelig ikke alle barn...).

For det første har elevene ofte store problemer med å konsentrere seg om en ting særlig lenge. Dette problemet inntreffer spesielt i mer "frie" situasjoner som filosofi jo er. Mange blir urolige og greier ikke holde fokus på samtalen. Det er vanskelig å følge en tankerekke. Jeg må stadig hente dem inn, og da er det veldig vanskelig å skape dialog.

For det andre virker det på meg som om elever i denne alderen foretrekker helt konkrete arbeidsoppgaver framfor mer abstrakt samtale. Fakta, ikke filosofering! De liker oppgaver som har en klar begynnelse og ikke minst slutt (mao liker å gjøre seg ferdig med ting). De liker å se umiddelbare resultater, og forstår kanskje ikke helt poenget med filosofisk samtale.

Har andre som har jobbet med mellomtrinnet liknende erfaringer? Og er det noen som har tips til hvordan man kan møte disse utfordringene?

Oyvind (Administrator) 2007-05-16, 01:19 #2

User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 · 744 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members

Show profile ·

Link to this post

Hei Ketil. Takk for innspill. Du er definitivt ikke den eneste som har erfart dette! Selv har jeg merket de symptomene du nevner først og fremst på småskoletrinnet (1.-4. klasse). Min erfaring er at elever på mellomtrinnet ofte er ganske spørrelystne og «filosofiske» av sinn. De er også istand til (og som regel villige til) å reflektere åpent sammen med andre, iallefall hvis man ikke holder på for lenge. 1. og 2. klassingene derimot... Men nå jobber ikke jeg som lærer og har de samme elevene over tid. Å møte de samme elevene til filosofisk samtale uke etter uke innebærer noe annet enn bare å ha dem en gang eller to.

Generelt tror jeg et problem med dagens elever er at de forventer å bli underholdt. De forventer at alt læreren setter igang og presenterer for dem skal være morsomt straks - slik en tryllekunstner som tryller frem kaniner er umiddelbart (ureflektert) morsom - og følgelig at lærerens hovedoppgave er å «engasjere» dem. Noen lærere mener at det å engasjere er det viktigste av alle mål i skolen. Man kan nok også finne dekning i læreplanene for et slikt syn. Men da glemmer man at ekte engasjement alltid er produktet av arbeid og målrettet innsats. Å hoppe over det siste for å gå rett til det første, er som å løpe før man kan gå. Engasjement uten forutgående innsats er nettopp underholdning: en uforpliktende, retningsløs og kortvarig lystopplevelse. Og som all ren tidtrøyte er den angstfordrivende på kort sikt, men angstforsterkende på lengre sikt.

Så for å få elever til å konsentrere seg, for å få dem til å verdsette en samtale som sonderer og artikulerer (åpner) mer enn den definerer og avklarer (lukker), må de - tror jeg - sakte men sikkert loses inn i en læringskultur hvor jakten på tilfredsstillelsen av det umiddelbare behaget må settes til side til fordel for den mer forankrede erfaringen av glede ved investert energi og innsats. Dette betyr at læreren må flytte fokus fra barnas umiddelbare vurdering av det som skjer (like/mislike) for isteden å hjelpe dem (gjennom stadig nye spørsmål) til å erkjenne hva som skjer og hvordan. Erkjennelse kommer ikke av seg selv, så læreren må derfor kanskje i en periode nettopp «hente dem inn» som du sier. Det kan skje verre ting i skolen enn at en lærer hjelper elevene til å finne tilbake til tråden...

For å parafrasere Kant: Dialog uten dannelse (erkjennelsen av egen begrensning = besinnelse = ønske om ny kunnskap/visdom) er blind. Dannelse uten dialog er tom. Dialog og dannelse forutsetter hverandre.

Ketil Rogn

2007-05-16, 15:31 #3

Member since Jul 2006 · 6 posts · Location: Vestre Slidre
Group memberships: Members

Show profile ·

Link to this post

Quote by Oyvind:
Men nå jobber ikke jeg som lærer og har de samme elevene over tid. Å møte de samme elevene til filosofisk samtale uke etter uke innebærer noe annet enn bare å ha dem en gang eller to.

Dette er et poeng. Jeg opplever at elevene ofte er mer lydhøre og nysjerrige overfor personer som kommer på besøk i klassa enn de er overfor sine vanlige lærere. Det er spennende med nye folk, spesielt hvis de har noe nytt og ukjent å komme med. Slik sett kommer kanskje den filosofiske ånden lettere hvis det kommer en "ordentlig" filosof utenfra, sammenlignet med at læreren skal være den som filosoferer med dem.

Hva med lærerrollen? Idet man går inn i filosofisk samtale må man tre ut av den rollen man ofte har som lærer, nemlig Den som vet alt. Den som sitter på de rette svarene. Elevene er vant til å få det de sier og gjør bekreftet eller korrigert av læreren, og de føler seg trygge innenfor disse rammene. Som filosof sitter man ikke lenger på svaret, og er i så måte på likefot med elevene. Man må i en viss forstand være undrende, kanskje til og med uvitende. Dette gjør at noen elever blir usikre og dermed kanskje mer urolige.

Elevene er lært opp til at det de sier i klasserommet skal rettes mot læreren (læreren spør og elevene svarer). Denne (u)vanen tar de også med seg inn i filosofien, og kanskje gjør læreren det også. De snakker til læreren, som om sistnevnte må godkjenne de det sier. Men i filosofisk samtale, der man ønsker å skape et undersøkende fellesskap, bør elevene snakke til hverandre og ikke til læreren. Jeg opplever at dette er veldig vanskelig å få til, men jeg føler samtidig at vi ikke filosoferer ordentlig før vi får det til. Og kanskje møter man dette problemet i større grad dersom man er både vanlig lærer og filosof. Både læreren og elevene må skifte modus idet de skal filosofere.

Eller -- og dette ville være å foretrekke -- man må innføre en mer filosofisk læringskultur over hele fjøla. (Hva dette innebærer kan vi komme tilbake til...)

Oyvind (Administrator) 2007-05-17, 01:55 #4

User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 · 744 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members

Show profile ·

Link to this post

Dette er et poeng. Jeg opplever at elevene ofte er mer lydhøre og nysjerrige overfor personer som kommer på besøk i klassa enn de er overfor sine vanlige lærere. Det er spennende med nye folk, spesielt hvis de har noe nytt og ukjent å komme med. Slik sett kommer kanskje den filosofiske ånden lettere hvis det kommer en "ordentlig" filosof utenfra, sammenlignet med at læreren skal være den som filosoferer med dem.

Dette har jeg lagt merke til også. Nå skal det sies, for ordens skyld, at jeg har igangsatt flere prosjekter hvor vi har fulgt elever over mange måneder, om enn ikke hver dag, så ihvertfall ukentlig; og vi har jo også erfaringen med filosofiklubben hvor vi har hatt ihvertfall noen av de samme barna over flere år. Så igrunnen vet jeg vel egentlig -- i så måte -- hvordan det er å være lærer over tid. Men uansett om jeg ser barna bare én gang eller om jeg følger dem over tid, er nok mitt inntrykk at elever på mellomtrinnet jevnt over er mer «filosofisk modne» enn elever i småskolen. Samtidig er elever på mellomtrinnet kanskje mer urolige og ukonsentrerte enn ungdomsskoleelever? Også her har jeg ulike erfaringer. Det er vanskelig å si noe kategorisk her, synes jeg.

Jeg tror du har helt rett i at noen elever kan bli usikre og følgelig urolige i møtet med en lærer som plutselig skifter rolle fra allvitende til uvitende. Hvem ville ikke blitt usikker stilt overfor et slikt skremmende hamskifte! :-) Løsningen er selvsagt at det en gang i fremtiden ikke vil være behov for en slik omstilling, men at læreren gjennomfører den samme undervisningspraksisen uansett fag. Men det er langt frem dit. Om da ikke dette er en ren utopi som aldri vil nås. Det er iallefall ikke lett å skulle være uvitende i et kunnskapssamfunn. Og det er lite som tyder på at fremtidens samfunn vil være mindre orientert rundt viten og vitenskap enn dagens samfunn...

Jeg er imidlertid ikke så sikker på at det at elevene snakker med/til hverandre er et tilstrekkelig kriterium, enn si det beste kriteriet, på at god filosofering finner sted i klassen. Slik jeg selv praktiserer, dreier kriteriet seg mer om lyttende tilstedeværelse enn om hvem som snakker med hvem. Jeg kan således godt bruke mye av tiden på å stille spørsmål til én elev bare jeg innimellom forvisser meg om at resten av klassen lytter og følger med på utvekslingen. Jeg ser vel mer på dialogen som et sjelelig drama som i prinsippet kan være like gripende for tilhøreren som for den som for øyeblikket låner sine tanker til fellesskapet. Omvendt har jeg sett mange eksempler på «samtaler» mellom elever hvor de riktignok er engasjerte (her kommer dette med engasjement inn igjen), men hvor de glemmer elementære relevans-, saklighets- og konsistenskrav for isteden å «ta av» rundt et spørsmål som plutselig opptar dem.