Forum: Skole og barnehage RSS
George Walden mot røkla
Kommentarer til et opprop om skolen
Avatar
Oyvind (Administrator) #1
User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 · 813 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members
Show profile · Link to this post
Subject: George Walden mot røkla
George Walden er tidligere utdannelsesminister i England (1985-87, dvs. under Margaret Thatcher), og satt i parlamentet for de konservative fra 1983 til 1999. I en artikkel i Telegraph, 22. august 2009 serverer han sin ærlige mening om landets utdannelsessystem. Og det er ingen panegyrikk han kommer med. Først et spark mot reformiveren i skolen:

Reforming education, a friend sighed on my appointment, was like trying to disperse a fog with a hand grenade: after the flash and the explosion, the fog creeps back. So it proved under Thatcher, and so it has been under Blair and Brown.

De siste 20-30 års skolereformer har altså vært like fånyttes uansett hvem som har sittet i regjering. Det minner om situasjonen her hjemme hvor reformene nok til en viss grad endrer arbeids- og evalueringsformer og konkret innhold i skolehverdagen, men hvor visse grunnleggende premisser blir liggende urørt som var de hellige. Og de er hellige, noe vi skal komme tilbake til.

Utviklingen i England de siste 10-15 årene har – til tross for at England har et privat skoletilbud av et helt annet omfang – mye til felles med utviklingen i Norge. Også der brukes det mer og mer penger på den offentlige skolen, og nye lover og læreplaner ser dagens lys, men kvaliteten på læringen – læringsutbyttet – ser ikke ut til å holde tritt. Også der innføres testregimer, som lærere og politikere til stadighet beklager seg over uten å ta høyde for årsaken til at de i utgangspunktet ble innført: Det var jo fordi skolen i lengre tid hadde forsømt oppgaven med å gi elevene det mest grunnleggende læringsutbytte. Noe måtte gjøres, og hvis det var umulig å få gjort noe med selve skolen, fikk man isteden skjerpe kontrollen med hva skolen produserer. Walden sier:

So why did we ever have them [testene], together with a centrally imposed national curriculum? Because the teaching profession, in thrall to egalitarian fantasies and Flopsy Bunny teaching techniques, had failed in its primary duty to teach children to read and write and count.

Anklagen mot testing i skolen – en anklage som stammer fra kritikken av den tradisjonelle, før-progressive skolen – er bl.a. at den hindrer kreativitet og tilsidesetter dannelsen av «det hele mennesket». Som om skolen ville sprudle av kreative, velinformerte og kloke elever bare testene forsvant! Walden påpeker for Englands del at det er kun de aller beste privatskolene, som virkelig har klart å kombinere begge disse to aspektene: faglig styrke og individets dannelse. I de fleste andre skoler blir dette dobbelte kravet altfor ambisiøst. Dermed må noe ofres, og da har man ofret de faglige kravene fordi det lenge har vært klart størst politisk goodwill for satsning på «kreativitet», «det hele mennesket» osv.

Meanwhile, Ed Balls, Secretary of State for Children, Schools and Families, encourages a return to the touchy-feely illusions of the Sixties and Seventies with his emotional intelligence lessons. In independent schools, such as the one he attended, they manage to educate the whole person, spelling, creativity and all, but in comprehensives it can only be one or the other.

Det er altså ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det å satse på faglig kvalitet og det å arbeide målrettet med elevenes karakterdannelse og sosiale ferdigheter. De beste skolene kombinerer dette og har alltid gjort det. Og det er påfallende at de som ivrer mest for å gjøre «det hele mennesket» til mantra i den offentlige skolen (som Ed Balls) ofte selv har har bakgrunn fra mer tradisjonelle skoler, dvs. private/uavhengige skoler som ikke i samme grad er rammet av «pedagogiseringen» og «psykologiseringen» i – hva mange vil kalle leflingen med – den offentlige skolen.

For det tredje – og dette er kanskje det alvorligste – sier Walden at den offentlige skolen rett og slett ikke makter begge deler på en gang: Den makter ikke samtidig å levere topp faglig kvalitet i alle ledd og førsteklasses pedagogisk-psykologisk oppfølging av alle elever og klassefellesskap. Det er en påstand, man selvsagt kan være uenig i, men da må man også forklare hvorfor dagens skole svikter så fatalt, ikke bare når det gjelder tradisjonell kunnskapsformidling og verdioverføring, men også på områder, hvor den i prinsippet skulle eksellere: Skolen lover å skape sosialt kompetente fellesskap med gode holdninger og «riktige» (politisk korrekte) verdier mens realiteten er et klasserom med kaos, bråk og uro. Skolen lover å skape selvbevisste, selvstendige og kreative elever mens realiteten er gruppekonforme, unnasluntrende, egoistiske og fandenivoldske elever. Ikke alltid, selvfølgelig, men langt oftere enn vi liker å innrømme. Her går det ikke bare å skylde på manglende ressurser.

Ifølge Walden er et hovedproblem at diskusjonen om skolen er falsk og uærlig. I de store, nasjonale diskusjonene forholder seg ganske enkelt ikke til realitetene. Grunnen er, sier Walden, at samtlige politiske partier og ledere er motstandere av å bringe temaet om «seleksjon» (utvelgelse) på banen. Man nekter å erkjenne at det er og må være forskjeller på elever, lærere og følgelig skoler. Og når man er blind for denne realiteten – eller mener at dette ikke er en realitet, eller en realitet man kan vedta seg bort fra – turer man frem med en skolepolitisk utopi om likhet og rettferdighet. Resultatet er at alle ender opp med like gjennomsnittlig/dårlig undervisning. Og det er jo en viss absurd rettferdighet i det...

Why is there so little honest discussion about the failings of the system, and their causes? Because the debate on education is mendacious and hypocritical to the point where it demeans our public life. The rot starts at the top, with the issue of selection, to which all political leaders are opposed. The fact that they were selectively educated themselves is not the point; what matters is how they use the power and the influence their privilege helped give them.

Paradokset er som nevnt at de, som har erobret seg makt i samfunnet har oppnådd sin makt takket være en god, velfungerende (selektiv) utdannelse, som de nå, nettopp ikraft av sin opparbeidede politiske makt, gjør alt for å destruere. Dette fenomenet er kanskje mindre fremtredende i lille egalitære Norge, men ikke mindre relevant av den grunn. Det er nok å tenke på de mange sosialistene (de mest innbitte forkjemperne for enhetsskolen), som har kommet fra «beste vestkant» (hvor vi presumptivt finner de beste skolene).

Det hele koker ifølge Walden ned til følgende:

The truth is that education in Britain is not primarily about learning, it is about social class. Antique class-consciousness on the liberal Left seems set to ensure that, when hyper-competitive Asians dominate the globe, we go down as the last of the anti-elitist Mohicans.

Her er vi ved skolens «hellige essens». Sannheten er nemlig, sier Walden, at skole og utdannelse (i England, og antagelig i enda større grad i Norge) ikke lenger primært handler om læring, men om sosial klasse. Skolens indre, hellige mål blir altså, når vi avkler den alle pedagogiske og reformpolitiske forkledninger, å fungere som et verktøy for klassekamp. Eller slik Walden lakonisk formulerer det: En antikvert klassebevissthet utbredt på den liberale politiske venstrefløy sørger for at nasjonen – etterat de svært konkurranseinnstilte asiatene har tatt over verden – går til grunne som en siste anti-elitistisk Mohikaner.

Med mindre vi da kaster hele «klassekampen» på båten, og tar de nødvendige grep:

Solutions exist, and I know when they will come about. They will involve modern forms of selection (see Germany) to ensure that non-academic talent is encouraged, the voluntary opening-up of independent day schools to all the talents, the restoration of something like the polytechnics to give prestige to advanced vocational studies, and the privatisation of the top universities.

Hva som ligger i «modern forms of selection», og i selve begrepet om «utvelgelse», og hvilken betydning alt dette har for den filosofiske praksis' plass i skolen, vil vi forhåpentlig kunne komme tilbake til ved en senere anledning.

Telegraph: Our education system condemns children to second-class lives
Close Smaller – Larger + Reply to this post:
Verification code: VeriCode Please enter the word from the image into the text field below. (Type the letters only, lower case is okay.)
Smileys: :-) ;-) :-D :-p :blush: :cool: :rolleyes: :huh: :-/ <_< :-( :'( :#: :scared: 8-( :nuts: :-O
Special characters:
Go to forum
Not logged in. · Lost password · Register
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Current time: 2020-05-30, 21:27:56 (UTC +02:00)