Forum: Foreldre og barn RSS
Hvem vet hva som er best for din hund?
I anledning stortingsvalget 09
Avatar
Oyvind (Administrator) #1
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Hvem vet hva som er best for din hund?
I disse stortingsvalgtider skal vi se på noen filosofiske spørsmål, som berører forholdet mellom individ og stat. Det er uendelig mange veier inn til denne sentrale problematikken. En av dem starter med spørsmålet om barnevernet bør ta hånd om flere barn.

Martin Narey, lederen for Barnardo's – en organisasjon for utsatte og sårbare barn i England – mener at barn i faresonen bør tas hånd om av det offentlige i langt større grad enn hva er tilfellet idag. Hvis vi mener noe med å prioritere barns beste, sier Narey, må vi slutte å prøve å «fikse» familier, som ikke lar seg fikse, men rett og slett fjerne ta barna ut av slike familier, jo før jo bedre:

Mr Narey called for less focus on ''fixing families that can't be fixed'' and for social workers to be more pro-active about removing children at risk. — ''We can't keep trying to fix families that are completely broken. It sounds terrible, but I think we try too hard with birth parents. — ''If we really cared about the interests of the child, we would take children away as babies and put them into permanent adoptive families, where we know they will have the best possible outcome.' — 'That's a view that is seen as a heresy among social services, where the thinking is that if someone, a parent, has failed, they deserve another chance. My own view is that we just need to take more children into care if we really want to put the interests of the child first.''

'More babies should be taken into care to protect them from poor parents'

Her står spørsmålene i kø: Hva er kriteriene for å være «i faresonen»? Hva vil det si å være dårlige foreldre? Hva er omsorgssvikt? Når vet vi at en familie er hinsides «reparasjon»? Hvor mange nye sjanser bør foreldre få? Hvor går grensen mellom statens og foreldrenes ansvar? Hva er barnas beste? Dette er ikke lette spørsmål å svare på, og dersom dette forslaget skulle gjennomføres i praksis, måtte man etablere definisjoner og trekke grenser, som i beste fall ville være diskutable.

Mer presist: Det er urealistisk å forvente svar på disse spørsmålene som brorparten, eller endog flertallet vil si seg enige i. Dertil står det for mye på spill: barnas beste. Er det så et dårlig forslag? Ikke nødvendigvis. Også dagens mer restriktive praksis forutsetter bestemte tolkninger av barnas beste – tolkninger, som langt fra alle er enige i og som noen (de rammede) vil bestride simpelthen på grunn av sterke egeninteresser. Vi kan derfor ikke kreve enstemmig oppslutning om begrunnelsene for et inngrep. Noen ganger må må man gripe inn selv om foreldrene er aldri så uenige. Dette oppfattes som legitim offentlig maktbruk.

Og nå vil altså Narey og Barnardo's at det skal skje flere inngrep, slik at vi i større grad kan ivareta barns beste. Spørsmålet er, imidlertid, ikke bare hva barns beste er, men om barns beste er en god legitimering av økt offentlig maktbruk, eller maktbruk overhodet. For det første altså: Hva er det gode (barns beste)? Og for det andre: Kan dette gode – forutsatt at vi kjenner det – begrunne et onde (inngrep)? La oss se på en illustrasjon.

Med hvilken rett gir jeg min tjener makt til å ta fra deg hunden din dersom jeg mener at den vil få et bedre liv hos en av mine venner? Hvordan vet jeg hva som er best for din hund? Hvordan har det seg at min oppfatning veier tyngre enn din, enn si hundens egen oppfatning? Er det fordi hunder ikke kan snakke, og fordi du har tatt så dårlig hånd om ditt eget liv at det er uaktuelt å betro deg ansvaret for et annet liv? Men det forklarer jo ikke hvorfor det er akkurat jeg, som vet hva som er best for din hund! Er ikke moren eller søsteren din, eller hundens onkel, mer opplagte kandidater? Jeg kjenner jo hverken deg eller hunden din. Men hvis det er grunner til å anta at jeg ikke automatisk vet bedre enn alle andre, hvorfor er det da jeg, som sitter med makten til å foreta inngrep? Er det fordi det er mitt hverv å forvalte fellesskapets interesser, fordi jeg er folkets representant, fordi jeg ansees som den fremste blant likemenn?

Men er jeg den fremste fordi jeg er valgt av folket, eller er jeg valgt av folket fordi jeg er den fremste? Med andre ord: Har jeg makt over din hund fordi et flertall har gitt meg denne makten, eller fordi det faktisk er jeg, som kan og vet mest om hunder? Det siste er et kvalitativt kriterium: Jeg er den best kvalifiserte, derfor har jeg også makt. Men som sagt, det er grunner til å anta at jeg ikke vet bedre enn andre. Vi står da igjen med det første: Du, som en del av folket, har gitt meg makten. Dette er et kvantitativt kriterium: Den eneste årsaken til at det er jeg, som har makt er fordi et flertall har gitt meg den. Hvis dette flertallet forsvinner, forsvinner også fundamentet for min makt, uansett hvilke grunner eller mangel på grunner flertallet måtte ha for å gå imot meg.

Vi kan gi spørsmålet en normativ pregning: Bør makt begrunnes kvalitativt eller kvantitativt? Bør makten tilfalle den beste eller den de fleste vil ha? Er det noen motsetning? Hva går motsetningen ut på? Og dermed er vi helt ute av det konkrete spørsmålet om barnevernets mandat og over i det filosofisk almene. Men vi er også over i stortingsvalget. For vi kan ikke bevisst gå inn i et politisk valg uten å ha tenkt over slike spørsmål.
Lukk Mindre – Større + Svar på dette innlegget:
Verifikasjonskode: VeriCode Skriv inn ordet du ser på bildet i tekstfeltet under. (Bare skriv inn bokstavene, små bokstaver er greit.)
Uttrykksikoner: :-) ;-) :-D :-p :blush: :cool: :rolleyes: :huh: :-/ <_< :-( :'( :#: :scared: 8-( :nuts: :-O
Spesielle tegn:
Gå til forum
Ikke logget inn. · Glemt passordet · Registrer
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Tid: 2017-09-21, 10:47:54 (UTC +02:00)