User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 ·
676 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members
Hm, det var mange spørsmål på en gang. Leste du noen av de artiklene jeg henviste til? Fikk du noe ut av dem? Har du noen kommentarer til dem?
Den filosofiske samtalens nyere historie er nært knyttet til reformeringen av skolen (og samfunnet) etter kulturrevolusjonen på 1960-tallet. Det var i kjølvannet av denne at pedagoger over hele den vestlige verden (især Lipman i USA) innså at skolen i for stor grad hadde lagt vekt på ren overføring av kunnskap og verdier mens den forsømte barns egen undring, tenkning og refleksjonsevne. Ideen var at filosofisk samtale kunne være et verktøy for gjøre barnet mer fritt, selvstendig og selvbevisst og dermed mer istand til å skape sammenheng og mening i sitt eget liv.
Til grunn for disse bestrebelsene lå både en kritisk holdning til det tradisjonelle skolesystemet og et nytt syn på barn som likeverdig med den voksne. Barnet var ikke lenger bare en ufullstendig voksen, men et vesen med evner og rettigheter som ikke sto tilbake for den voksnes (tvertimot faktisk). De voksne så nå opp til barnet som representant for noe ekte, naturlig og uforfalsket som hadde gått tapt i de voksnes egen verden. Den svenske pedagogen Ellen Kay snakker f.eks. allerede ved inngangen til 1900-tallet om det kommende århundret som "barnets århundre".
Til grunn for denne oppfatningen lå et pragmatisk syn på kunnskap og sannhet, dvs. man trodde ikke lenger at kunnskap er en fast størrelse eller at absolutt sannhet er mulig innenfor rammen av et enkelt menneskeliv. Kunnskap, mente man, er noe som er i konstant endring, og tilsvarende ble sannhet mer og mer oppfattet som noe subjektivt og relativt. Dermed ble det også naturlig å revurdere hele formålet med skole og utdannelse. Autoriteten og sikkerheten som hadde preget den gamle skole måtte erstattes med en mer lyttende og dialogisk pedagogikk som tok hensyn til at samfunnet og synet på virkeligheten hadde endret karakter.
I dette store bildet er det du og jeg tenker på som "filosofisk samtale" bare en liten del, og ikke en gang noen viktig del. Selv er jeg kritisk til mye av dette tankegodset som ligger til grunn for det meste av den filosofiske praksis som bedrives på skoler og i barnehager rundt omkring i verden idag. For meg - slik jeg også har lagt dette frem i pilgrimsprosjektet vårt - er det viktig at filosofi ikke kommer inn som en erstatning for en tapt tro eller for en manglende sikkerhet og trygghet på seg selv og verden, men er en livsform som hører naturlig hjemme i ethvert tenkende menneskeliv uansett hva man tror eller ikke tror. Man trenger altså ikke å være i opposisjon til tradisjonell pedagogikk eller mene at barn er mer "autentiske" enn voksne for å hevde at filosofisk praksis har en plass i skolen eller på arbeidsplassen. Som Sokrates sa: Et liv som ikke undersøkes (som det ikke stilles spørsmål ved) er ikke verdt å leve.
Johanne F.
Show profile
Link to this post