Idag er maktbruk overfor barn helt «ut». Det betyr ikke at voksne har sluttet å utøve makt, men at makten har antatt andre former. Idag er voksne opptatt av at barn skal være mest mulig likestilte, og vil derfor gjerne tildele barn både makt, ansvar og myndighet. De voksne vil ikke bare selv gi fra seg makt, men overføre makt til barnet, de vil «bemektige» barnet (jf. det allestedsnærværende kravet om «empowerment»).
Dette høres prisverdig ut. Men dels er dette en bemektigelse barn ikke selv har bedt om, dels er den mange ganger umulig å gjennomføre uten samtidig å ignorere, tildekke eller underkommunisere reelle ulikheter og motsetninger mellom voksne og barn: tilegnet kunnskap, livserfaring, språkevne, modenhet og dømmekraft, praktiske ferdigheter, impulskontroll, motorikk osv. Man må presse gjennom en forståelse av at disse forskjellene ikke er relevante, overse at dette er evner og egenskaper som det krever tid og anstrengelse å utvikle. Derfor er dette en manipulerende makt. Men den fremstår som myk og omsorgsfull fordi formålet synes så edelt: ivaretagelse av mangfoldet og bemektigelse av de svake.