However many times one swears not to leave matters to the last possible moment, one’s resolution is never kept; the lecture that one has agreed to give next Tuesday remains unwritten until Monday evening. There is nothing like a little panic to concentrate the mind wonderfully. Deadlines are not called deadlines for nothing. The term hints at the suspicion that without the prospect of death we should never get anything done. Everything could wait for another few centuries; nothing would be urgent.

Uansett hvor mange ganger man lover seg selv ikke å utsette ting til siste øyeblikk, holder man aldri sitt eget løfte; foredraget som man har gått med på å holde neste tirsdag forblir uskrevet inntil mandag kveld. Det er lite som bidrar mer til å skjerpe sinnet på en vidunderlig måte enn en smule panikk. Deadlines heter ikke deadlines for ingenting. Ordet peker hen mot mistanken om at uten med døden som utsikt skulle vi aldri fått gjort noen verdens ting. Alt kunne vente i enda noen århundrer; ingenting ville haste.

If to philosophize is learning to die, learning how to die, it cannot be done except than by practicing dying. Thus our proposal is that to philosophize is actually dying, in order to acquire a real experience of death.

Hvis det å filosofere er å lære seg å dø, å lære hvordan å dø, kan dette ikke gjøres uten å praktisere det å dø. Således er det vårt forslag at det å filosofere faktisk vil si å dø, slik at man oppnår en reell erfaring av døden.