Forum: Diverse RSS
God artikkel om kultur og barnelitteratur
Av Sylvi Penne, HiO
Avatar
Oyvind (Administrator) #1
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: God artikkel om kultur og barnelitteratur
Førsteamanuensis Sylvi Penne har skrevet artikkelen Om kulturen, barnelitteraturen, estetikken og didaktikken ved årtusenskiftet. Denne er vel verdt å lese. Her er innholdsfortegnelsen:

Del 1: Om kulturen

  • Barnets århundre
  • Apokalypse nå
  • De gode handlinger redder ikke lenger verden
  • Offerets århundre?
  • Håpløse helter
  • Fortelling og identitet
  • 'Viser' litteraturen en identitet, eller ’skaper’ litteraturen en identitet?

Del 2: Om barnelitteraturen

  • Hvem er barn, og hvem eier barnelitteraturen?
  • Barnelitteratur for voksne
  • All-alder-litteraturen
  • Fra didaktisk litteratur til terapeutisk litteratur for barn
  • Noen eksempler
  • Hva vet vi om brukerne?
  • Barn i lek og handling
  • Både "det barnlige og det poetiske"
  • Å skrive sin egen slutt
  • "Barns behov for trøst"
Harald #2
Medlem siden Mar 2011 · 1 innlegg
Gruppemedlemskap: Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Mange gode poenger, Øyvind, og ikke minst mange gode spørsmål...! Jeg er enig med mye av hva du sier. F.eks. Synes jeg Pennes beskrivelse av hvordan voksenlitteraturen er blitt mer og mer barnlig, mens barnelitteraturen har blitt mer og mer "voksen» er et tankekors, noe som vel, som du skriver, må ses i sammenheng med senere tiårs tenkning rundt voksen/barn-relasjonen i pedagogiske sammenheng. Dette er vel i praksis en form for anti-dygdsetikk. At noen, f.eks. en lærer eller foreldre, skulle kunne ha en positiv dygd - enten den er moralsk, faglig, teoretisk - er blitt problematisk. Det må forutsettes, helst stilltiende, i mange sammenhenger, men kan ikke sies direkte og positivt. Dette er vel også Pennes poeng: ved forrige århundres begynnelse, kunne man hylde og beundre folk som Amundsen, Nansen, dikterhøvdinger osv. - de var idealer som man kunne beundre og søke å etterligne. De var modige, handlekraftige, og noen av dem var endog gode. Slike forestillinger ble siden psykologisert og mistenkeliggjort – gis senere en «backhanded»  annerkjennelse på bakgrunn av «behovet for positive forbilder» o.l., men dette er nettopp ikke en positiv og direkte annerkjennelse. Når denne tendensen i kulturen gjør det problematisk å si at den ene part i pedagogiske relasjoner har dygd som den annen ikke har, og at det er kvalitative forskjeller mellom det voksne og det barnlige, er vel både det Penne mener å påvise i barnelitteraturen (og voksenlitteraturen - og dette er jo like interessant), og det du henviser til å nyere tids pedagogisk tenkning den naturlige følge. Jeg har for liten kjennskap til pedagogisk tenkning og praksis (og barnelitteratur!) i dag til å vite hvor treffende analysen er for situasjonen nå, og Pennes tekst er rundt 10 år gammel, men som et over- og samsyn over viktige linjer i kultur- og litteraturutviklingen i "barnets århundre" – trender som åpenbart også gjør seg gjeldende i dag – synes jeg analysen er svært interessant.

At det er filosofiens oppgave å skape bevissthet rundt slike trender i tiden snarere enn å foranledige trendenes fullbyrdelse, virker opplagt. Hvordan dette skal tenkes spesifikt innenfor området «filosofi med barn», er jeg usikker på. Jeg liker Pennes argumentasjon for at de to komponentene i barnelitteratur: det barnlige og det litterære, må ses i sammenheng men også adskilt. Hennes kritikk mot mye nyere barnelitteratur går vel nettopp på at det barnlige som sådan - barns særegne verden, behov, opplevelse, ønsker og preferanser - ikke ses; ettersom de ikke skal ses på som dårligere enn voksne, skal de også annerkjennes så å si som voksne subjekter, og litteraturen de presenteres for, skal derfor ha kvaliteter som er en voksen i samtiden verdig: skal på en kunstnerisk måte gjenspeile samtiden osv. Mao: den dialektiske sammenheng og motsetning barn/litteratur oppheves, og (samtids-)litteratur «for alle» står igjen, uten å ta hensyn til f.eks. «barns behov for trøst» som Penne siterer Astrid Lindgren på. I samme ånd synes det fornuftig, i spørsmålet om «filosofi med barn», å se de to komponenter i sammenheng, men også adskilt. Metadiskusjon og kritisk fokus på samtidens forståelse av ting er svært viktig for de voksne som skal filosofere med barn (slik at de ikke, som du sier, blir «terapeuter», politisk motiverte sosialarbeidere el.l., i stedet for å være filosofer), men slik en god «voksenforfatter» ikke nødvendigvis skriver gode barnebøker, må åpenbart filosofi med barn ses i sammenheng med, men også adskilt fra, de «voksne» filosofiske diskusjoner, slik at virket som barnefilosof utgjør en egen sjanger som i noen grad kan se bort fra utviklingene i kulturen og filosofien forøvrig. Kanskje slik som Astrid Lindgren, som Penne bruker som eksempel, i en tid skeptisk til helter og mytiske fortellinger skaper Pippi Langstrømpe og Brødrene Løvehjerte – stor litteratur, men stor også nettopp fordi den forstår og henvender seg til det barnlige, og ikke lar seg prege unødig av samtiden.

Jeg er mao. enig i din analyse, Øyvind, av hvordan opphevelsen av skillet barn/voksen i nyere tid på mange måter er uheldig, og at svaret blant annet er å restituere det voksne - noe jeg vil tro må innebære en tilbakekomst av dygdsetisk tenkning. Kanskje, innen filosofi med barn, svaret også  er å restituere det barnlige (i den grad dette trengs – jeg kjenner ikke feltet godt nok, men har inntrykk av at ihvertfall filosofer som Brenifier og Jespersen har et våkent forhold til det barnlige), slik at forholdet barnefilosof/barn blir et dialektisk produktivt forhold snarere enn et reduktivt forhold, eller et forhold underlagt instrumentalistisk tenkning.
Avatar
Oyvind (Administrator) #3
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Skillet voksen/barn
Takk for en interessant kommentar.

Vi kan vel konkludere med at det er, eller bør være, forskjell på barn og voksne. Ingen er født med moralsk dyd, og det er derfor rimelig å anta at en voksen har tilegnet seg egenskaper og ferdigheter (moralske, intellektuelle, faglige, motoriske osv.) som man ikke kan forvente på samme måte hos et barn.

Isåfall er det videre rimelig å hevde at det bør være forskjell på den litteratur som presenteres for voksne og den litteratur som presenteres for barn. Tilsvarende bør det være en forskjell på den filosofi som praktiseres for og med voksne og den filosofi som praktiseres for og med barn. For som du er inne på: Uten distinkte forskjeller ødelegges utsikten til et dialektisk forhold mellom motsetningene. Isteden øker sannsynligheten for å ende opp med et relativistisk syn på forholdet mellom voksen/barn og litteratur/filosofi. Vi risikerer å ende opp med fire like intetsigende teser: alle barn er voksne; alle voksne er barn; all litteratur er filosofi; all filosofi er litteratur.

Et nærliggende eksempel på hva et relativistisk utgangspunkt kan føre til finner vi hos Gareth Matthews – tidligere professor i filosofi ved Amherst, Massachusetts (antar han har gått av med pensjon nå), personlig venn av nylig avdøde professor Matthew Lipman og selv en av nestorene i den internasjonale filosofi med barn-bevegelsen. I siste kapittel av boken The Philosophy of Childhood argumenterer han for at barns kunst og barns filosofering er like verdifull som voksnes ditto, ja, mer verdifull: «For many people the art and philosophy of their childhood is never equalled, let alone surpassed, by the art or philosophy of their adult lives.» Derfor må den voksne sørge for å hente visdom fra barnet, ikke omvendt. Stikkordet er naivitet: «The adults must cultivate the naiveté that is required for doing philosophy well, to the child such naiveté is entirely natural.» Som om naivitet var den primære betingelse for god filosofi. For riktig å feste balltaket på den voksne, går han også til angrep på forestillingen om at kunst har noe som helst med modenhet å gjøre: «If we can assume that modern primitivists like Grandma Moses and Henry Rousseau and conceptual artists like Marcel Duchamp and Andy Warhol do deserve to be collected alongside the best art of our culture, we should conclude, I suspect, that maturity is not a necessary condition for deserving that status.»

Dermed må vi kunne trekke den konklusjon, ifølge Matthews, at barn representerer mye mer enn bare uskyld og potensialitet. Barn er fullverdige mennesker og personer i seg selv: «Children are people, fully worthy of both the moral and the intellectual respect due persons.» Og hva mener så Matthews bør følge av alle disse innsiktene? Ikke uventet ligger et politisk budskap i bunnen. Det vi bør tilstrebe, sier han – og dette er de avsluttende linjer i boken – er «not only ... children’s liberation, but ... adult liberation as well.» Vi skal «frigjøres», og det skal skje gjennom å snu opp ned på en av de viktigste menneskelige relasjonene vi har, relasjonen mellom voksen og barn. Nok en gang skal det «naturlige» og «ekte» og «spontane» sette oss fri (jf. romantikkens lengsel etter det opprinnelige og intuitivt gitte, den edle villmann). Men selvfølgelig, ingen frihet uten omveltning og revolusjon: Den voksne må styrtes fra tronen og det makeløse barnet plasseres i hans sted. At alle revolusjoner har en tendens til å spise sine egne, er ikke et tema for Matthews og hans likesinnede.

Kvalitative forskjeller mellom barn og voksen bør altså opprettholdes. En hovedårsak til dette er at barn og voksne befinner seg – og skal befinne seg – på helt ulike livsstadier. Mens barnets hovedinteresse er å tyde en verden det ennå ikke er helt delaktig i, ligger den voksnes hovedinteresse i å utnytte best mulig den verden han allerede deltar i. Mens barnet må føle seg frem i en verden det knapt kjenner omrisset av har den voksne en rett og en plikt til å finne sin plass i verden, godta sin lodd og akseptere sin skjebne. Bare slik kan den voksnes medfødte talenter og opparbeidede kvaliteter bli til nytte og glede for ham selv og for fellesskapet. Forskjellen er altså at barnet står utenfor «huset» og banker på døren mens den voksne står på innsiden og gjør sitt beste for å ta barnet vel imot. Barnet er gjesten som senere blir husets eier.

Dette er i alle fall den tradisjonelle måten å se på forholdet mellom voksen og barn. Men som vi har sett, er dette et synspunkt som i løpet av de siste hundre år har blitt gjennomhullet av kritikk. Store og raske samfunnsendringer har gjort voksne fundamentalt usikre på om det noensinne er mulig å «bli kjent med» verden og «finne sin plass» – enn si å kjenne og forsone seg med sin skjebnelodd. Man har derfor, helt i tråd med sitatene fra Matthews over, begynt å identifisere seg med barnet som med sin kreative og lekende holdning avdekker stadig nye sider ved tilværelsen uten å bekymre seg et øyeblikk for om det noen gang vil nå frem til en kjerne. Anti-dydsetikken har transformert barnet fra ufullbyrdet potensialitet til fullbyrdet ideal og forbilde – paradoksalt nok siden utgangspunktet var at det ikke lenger skulle eksistere noen differanse i dyd mellom mennesker.

Det «huset» tidligere tiders voksne voktet med slik ære, og var så stolte over å kunne invitere barna inn i – enten nå huset var en metafor for troen på og tilliten til Gud, konge og fedreland, fremskritts- og fremtidsoptimisme, stat, teknologi, velferd, det gode osv. – er i løpet av de siste hundre år blitt bombet sønder og sammen. Tilbake står en ruin hvor voksne såvel som barn daglig må skrape sine fingre til blods blant plankebiter og murrester i håp om å finne fragmenter av mening og sammenheng, hvor de sammen må søke ly som best de kan når natten faller på.

I mørket er alle katter grå, og i nøden er alle likemenn. I ruinen har skillet mellom barn og voksen opphørt. Og ruinen er revolusjonens verk.

Er du med meg så langt? Eller for å spørre på en annen måte: Dersom vi fastholder at det må eller bør være en forskjell mellom voksen og barn, er det da noen feil ved måten jeg skiller på; er det en annen og bedre måte å skille på enn den jeg har antydet?

(Beklager lengden på innlegget. Det neste må bli kortere...)
Lukk Mindre – Større + Svar på dette innlegget:
Verifikasjonskode: VeriCode Skriv inn ordet du ser på bildet i tekstfeltet under. (Bare skriv inn bokstavene, små bokstaver er greit.)
Uttrykksikoner: :-) ;-) :-D :-p :blush: :cool: :rolleyes: :huh: :-/ <_< :-( :'( :#: :scared: 8-( :nuts: :-O
Spesielle tegn:
Gå til forum
Ikke logget inn. · Glemt passordet · Registrer
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Tid: 2017-11-23, 02:41:02 (UTC +01:00)