Oyvind
(Administrator)
Show profile
Link to this post
Subject: Intervju med barnehage.no
Barnehage.no er et magasin for hele barnehagesektoren. Høstnummeret tar for seg rammeplanens syv fagområder, og i den forbindelse har magasinet spurt fagpersoner om å komme med innspill innenfor "sitt" fagområde. Jeg har således blitt spurt om å bidra innen fagområdet etikk, religion og filosofi. Her er spørsmålene, og mine svar.
Hvorfor er det viktig at barn lærer noe om etikk, religion og filosofi?
Her er det viktig å skille mellom filosofi/etikk og religion. Det er ikke meningen at barna i særlig grad skal lære om filosofi og etikk. Meningen er heller at de skal lære seg å filosofere og reflektere om etiske og filosofiske spørsmål og problemer, bli mer ettertenksomme og kritiske. Snarere enn å lære om filosofi skal de selv bli filosofer! Med religionen er det omvendt: Her skal barna lære om religionenes tradisjoner, høytider osv., men de skal nettopp ikke lære å bli troende.
Siden 3-6-åringene i utgangspunktet er ganske filosofiske av sinn – det er naturlig for dem å spørre og undre seg over livet og verden – er det langt enklere å innføre filosofi i barnehagen enn mange tror. Nøkkelen er å merke seg barnas spørsmål og påstander og så undersøke disse nærmere. Slutt å forsøke å svare på alle barnas spørsmål. Still heller intelligente spørsmål tilbake (barn er intelligente vesener). Utfordre barna mentalt istedenfor å legge alt til rette for dem hele tiden. På denne måten hjelper du barna til et mer bevisst forhold til seg selv og sitt eget liv. Det hjelper dem også til å videreutvikle sitt språk og ordforråd.
Hva mener du er viktig for barn å lære innenfor etikk, religion og filosofi?
Det sentrale i dette fagområdet er, slik jeg ser det, å lære barna å bli bedre spørrere, lyttere og svarere. Det er selvfølgelig ikke bestemte spørsmål eller svar vi skal lære dem, men generelt det å bli bedre til å stille spørsmål og til å svare klart og tydelig på disse spørsmålene. For å få til det må barna lære å lytte, og for å lære å lytte, må de lære å sette sine egne behov til side slik at det kan bli plass til andres tanker og perspektiver.
Rammeplanen trekker frem honnørordene «undring», «tenkning» og «samtale», men nevner ikke betingelsen for at alt dette skal bli interessant og meningfullt, dvs. for at undringen, tenkningen og samtalene skal tjene barnas «danning» (et begrep som gis stor vekt i den nye formålsparagrafen i barnehageloven). Betingelsen er at barna og de voksne vektlegger det å stille gode spørsmål, lytte godt til spørsmålene og gi gode, enkle og forståelige svar på dem. Å trene seg på dette er essensielt for barnas dannelse i barnehagen.
Den store utfordringen innenfor dette fagområdet, sett med filosofiske øyne, er å utfordre barna mer.
Har du noen konkrete ideer til hvordan barnehagen kan jobbe med dette området?
En praksis som trener disse ferdighetene er den filosofiske samtalen. Dette er en voksenledet gruppesamtale hvor formålet er å presentere barna for tankemessige utfordringer som barna selv finner mulige løsninger på. Samtalen starter gjerne med en «hendelse» i form av en fortelling, et bilde, en påstand, et spørsmål eller hva som helst som kan fange barnas interesse. Deretter undersøker vi hendelsen i fellesskap.
For eksempel kan en samtale begynne med å spørre barna hva et leketøy er for noe: Hvordan kan vi vite at noe er et leketøy? Hvordan kan vi vite at noe ikke er et leketøy? Kan planter, dyr eller mennesker være leketøy? Slike spørsmål kan føre til at barna begynner å lure på hva det vil si å leke. Da kan vi spørre: Hva er forskjellen på lek og arbeid? Kan voksne leke? Må det alltid være gøy å leke, eller kan lek også være alvorlig eller skummelt?
Eller samtalen kan knyttes til et etisk tema, for eksempel eiendom og tyveri. Da kan det følgende være aktuelle spørsmål: Er det galt å ta noe som andre eier? Hvorfor? Hva er forskjellen på å stjele og å låne? Er det tyveri hvis vi tar veldig lite av noe (hvis vi for eksempel smaker på en drue eller to i butikken)? Kan vi stjele tanker og følelser? Er det verre for en rik å stjele enn for en som er fattig?
Eller vi kan ta et tema som ligger nærmere religionen. Vi kan lese en fortelling som handler om døden og så spørre barna hva de tenker. Ofte vil barna komme med innspill uoppfordret, for eksempel: «Jeg synes det var trist at han døde». Noen mulige oppfølgerspørsmål: Hvorfor er det trist når noen dør? Er det alltid trist når noen dør (hva med en mygg eller maur)? Hva skjer egentlig når vi dør? Er døden slutten på alt?
Uansett tema ligger den filosofiske læringen i det å forholde seg til spørsmålene (istedenfor å bruke spørsmålet som en invitasjon til å snakke om noe helt annet), lytte til det de andre barna svarer (og ikke minst huske hva en selv har svart) og gi det beste svaret man kan.
Dette høres kanskje både vanskelig og alvorlig ut, men i virkeligheten er filosofiske samtaler ofte preget av en lett og humoristisk tone. De litt rare og underfundige spørsmålene gjør at barna må grave dypere i seg selv, svarene blir mer utprøvende og hele samtalen blir temmelig uforutsigelig. Men det er akkurat slik en filosofisk samtale skal være, og det er også derfor barna i slike samtaler ofte kommer med mange gullkorn – og bomskudd. Noen ganger viser det seg at det er bomskuddet som er det egentlige gullkornet.
Hva var det i din barndom som gjorde at du ble interessert i dette området?
Det er neppe mulig å finne «noe» i barndommen som er en direkte årsak til våre liv som voksne, slik spørsmålet antyder. Og selv om det var mulig, burde svaret ha liten interesse for andre enn den det angår.
Dagens voksne er forøvrig altfor opptatt av sin egen barndom. Filosofisk ville det vært mye mer givende å undersøke hva og hvordan vi tenker her og nå istedenfor ørkesløse spekulasjoner over hvorfor vi er blitt som vi er blitt. Dessuten fører denne opptattheten ofte til at vi overser dem som faktisk lever i barndommen her og nå.
Hvorfor er det viktig at barn lærer noe om etikk, religion og filosofi?
Her er det viktig å skille mellom filosofi/etikk og religion. Det er ikke meningen at barna i særlig grad skal lære om filosofi og etikk. Meningen er heller at de skal lære seg å filosofere og reflektere om etiske og filosofiske spørsmål og problemer, bli mer ettertenksomme og kritiske. Snarere enn å lære om filosofi skal de selv bli filosofer! Med religionen er det omvendt: Her skal barna lære om religionenes tradisjoner, høytider osv., men de skal nettopp ikke lære å bli troende.
Siden 3-6-åringene i utgangspunktet er ganske filosofiske av sinn – det er naturlig for dem å spørre og undre seg over livet og verden – er det langt enklere å innføre filosofi i barnehagen enn mange tror. Nøkkelen er å merke seg barnas spørsmål og påstander og så undersøke disse nærmere. Slutt å forsøke å svare på alle barnas spørsmål. Still heller intelligente spørsmål tilbake (barn er intelligente vesener). Utfordre barna mentalt istedenfor å legge alt til rette for dem hele tiden. På denne måten hjelper du barna til et mer bevisst forhold til seg selv og sitt eget liv. Det hjelper dem også til å videreutvikle sitt språk og ordforråd.
Hva mener du er viktig for barn å lære innenfor etikk, religion og filosofi?
Det sentrale i dette fagområdet er, slik jeg ser det, å lære barna å bli bedre spørrere, lyttere og svarere. Det er selvfølgelig ikke bestemte spørsmål eller svar vi skal lære dem, men generelt det å bli bedre til å stille spørsmål og til å svare klart og tydelig på disse spørsmålene. For å få til det må barna lære å lytte, og for å lære å lytte, må de lære å sette sine egne behov til side slik at det kan bli plass til andres tanker og perspektiver.
Rammeplanen trekker frem honnørordene «undring», «tenkning» og «samtale», men nevner ikke betingelsen for at alt dette skal bli interessant og meningfullt, dvs. for at undringen, tenkningen og samtalene skal tjene barnas «danning» (et begrep som gis stor vekt i den nye formålsparagrafen i barnehageloven). Betingelsen er at barna og de voksne vektlegger det å stille gode spørsmål, lytte godt til spørsmålene og gi gode, enkle og forståelige svar på dem. Å trene seg på dette er essensielt for barnas dannelse i barnehagen.
Den store utfordringen innenfor dette fagområdet, sett med filosofiske øyne, er å utfordre barna mer.
Har du noen konkrete ideer til hvordan barnehagen kan jobbe med dette området?
En praksis som trener disse ferdighetene er den filosofiske samtalen. Dette er en voksenledet gruppesamtale hvor formålet er å presentere barna for tankemessige utfordringer som barna selv finner mulige løsninger på. Samtalen starter gjerne med en «hendelse» i form av en fortelling, et bilde, en påstand, et spørsmål eller hva som helst som kan fange barnas interesse. Deretter undersøker vi hendelsen i fellesskap.
For eksempel kan en samtale begynne med å spørre barna hva et leketøy er for noe: Hvordan kan vi vite at noe er et leketøy? Hvordan kan vi vite at noe ikke er et leketøy? Kan planter, dyr eller mennesker være leketøy? Slike spørsmål kan føre til at barna begynner å lure på hva det vil si å leke. Da kan vi spørre: Hva er forskjellen på lek og arbeid? Kan voksne leke? Må det alltid være gøy å leke, eller kan lek også være alvorlig eller skummelt?
Eller samtalen kan knyttes til et etisk tema, for eksempel eiendom og tyveri. Da kan det følgende være aktuelle spørsmål: Er det galt å ta noe som andre eier? Hvorfor? Hva er forskjellen på å stjele og å låne? Er det tyveri hvis vi tar veldig lite av noe (hvis vi for eksempel smaker på en drue eller to i butikken)? Kan vi stjele tanker og følelser? Er det verre for en rik å stjele enn for en som er fattig?
Eller vi kan ta et tema som ligger nærmere religionen. Vi kan lese en fortelling som handler om døden og så spørre barna hva de tenker. Ofte vil barna komme med innspill uoppfordret, for eksempel: «Jeg synes det var trist at han døde». Noen mulige oppfølgerspørsmål: Hvorfor er det trist når noen dør? Er det alltid trist når noen dør (hva med en mygg eller maur)? Hva skjer egentlig når vi dør? Er døden slutten på alt?
Uansett tema ligger den filosofiske læringen i det å forholde seg til spørsmålene (istedenfor å bruke spørsmålet som en invitasjon til å snakke om noe helt annet), lytte til det de andre barna svarer (og ikke minst huske hva en selv har svart) og gi det beste svaret man kan.
Dette høres kanskje både vanskelig og alvorlig ut, men i virkeligheten er filosofiske samtaler ofte preget av en lett og humoristisk tone. De litt rare og underfundige spørsmålene gjør at barna må grave dypere i seg selv, svarene blir mer utprøvende og hele samtalen blir temmelig uforutsigelig. Men det er akkurat slik en filosofisk samtale skal være, og det er også derfor barna i slike samtaler ofte kommer med mange gullkorn – og bomskudd. Noen ganger viser det seg at det er bomskuddet som er det egentlige gullkornet.
Hva var det i din barndom som gjorde at du ble interessert i dette området?
Det er neppe mulig å finne «noe» i barndommen som er en direkte årsak til våre liv som voksne, slik spørsmålet antyder. Og selv om det var mulig, burde svaret ha liten interesse for andre enn den det angår.
Dagens voksne er forøvrig altfor opptatt av sin egen barndom. Filosofisk ville det vært mye mer givende å undersøke hva og hvordan vi tenker her og nå istedenfor ørkesløse spekulasjoner over hvorfor vi er blitt som vi er blitt. Dessuten fører denne opptattheten ofte til at vi overser dem som faktisk lever i barndommen her og nå.