Forum: Diverse RSS
En motsetning i filosofisk praksis
Avatar
Oyvind (Administrator) #1
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: En motsetning i filosofisk praksis
Den filosofiske samtalen fungerer slik at vi på spørsmål fra samtaleleder formulerer en klar og konsis svarpåstand, som vi så er villige til å forsvare, om ikke annet så for den felles undersøkelses skyld. Men i praksis viser det seg ofte at deltagerne har problemer med å formulere seg klart og konsist: Man trekker på det, og kvier seg for å komme med noe bastant. En mulig grunn er jo at spørsmålene i seg selv er vanskelige: De ber om svar på spørsmål som alle vet at ingen sitter med de endelige svarene på, f.eks. ‘Hva er et godt liv?’ Men denne vanskeligheten pleier vi å unngå ved å presisere at vi kun vil ha svarhypoteser, dvs. mulige, ikke nødvendige svar. Deltageren trenger heller ikke stå inne for svaret personlig. Det eneste vi ber om er at det sies noe som faktisk besvarer spørsmålet og som man er villig til å underlegge undersøkelse. Hvorfor da slik nøling?

Jeg vil tro at dagens rådende relativisme har noe med saken å gjøre. En bærebjelke i det såkalte «mangfoldssamfunnet» er at ingen sannheter eller overbevisninger kan være sannere eller riktigere enn noen andre, hvilket til syvende og sist innebærer at all sannhet er subjektiv. Den filosofiske samtalen krever imidlertid – fordi tendensen i samtalen hele tiden går i retning det almene og universelle – at subjektet løsriver fra seg selv. Men når subjektet løsriver seg fra seg selv, mister det fotfestet: Hvis subjektiviteten ikke får lov til å utspille seg fritt og uhemmet, har han – qua relativist – ingenting å falle tilbake på, for noen objektivitet finnes ikke lenger i et samfunn som er tuftet på likhet og mangfold. Bare det å late som om det finnes en objektivitet (f.eks. i en filosofisk samtale) oppleves av mange som krenkende. Man spør: Hvilke/hvor mange individer skal måtte lide for at du skal få lov til å ytre dine uholdbare generaliseringer?

Jeg aner her en motsigelse innenfor hele filosofisk praksis-feltet: På den ene side oppfordres det til å legge bort det subjektive (individuelle preferanser, personlige meninger, smak og interesser etc.) og isteden søke det almene i og gjennom den filosofiske samtalen; på den annen side er filosofen selv den første til å gå til angrep på det almene i form av etablerte kunnskaper og fakta, tradisjoner og skikker, kulturelle normer og verdier, dvs. på alt som ikke representerer en direkte og umiddelbar utfordring for tanken. Er så dette to helt forskjellige former for almenhet? Eller har vi her en indre selvmotsigelse vi som filosofer må leve med?
Lukk Mindre – Større + Svar på dette innlegget:
Verifikasjonskode: VeriCode Skriv inn ordet du ser på bildet i tekstfeltet under. (Bare skriv inn bokstavene, små bokstaver er greit.)
Uttrykksikoner: :-) ;-) :-D :-p :blush: :cool: :rolleyes: :huh: :-/ <_< :-( :'( :#: :scared: 8-( :nuts: :-O
Spesielle tegn:
Gå til forum
Ikke logget inn. · Glemt passordet · Registrer
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Tid: 2017-11-21, 05:23:15 (UTC +01:00)