Forum: Foreldre og barn RSS
Jesper Juul
KetilRH #1
Medlem siden Nov 2011 · 4 innlegg
Gruppemedlemskap: Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Jesper Juul
Jesper Juul får mye medieoppmerksomhet for sine tanker om familie og barneoppdragelse. Jeg har registrert at noen begreper og ideer går igjen:
- Fokus på å utvikle barns selvfølelse (deres egne tanker om hvem de er, egenverdi); selvtillit (som handler om det du gjør) er mindre viktig.
- Kritikk av en barneoppdragelse basert på "pedagogiske" metoder, med fokus på ordrer, regler, grenser, maktbruk og straff/belønning.
- Voksne må tenke mindre på "foreldrerollen" og heller satse på å være autentiske voksne, være seg selv.
- Voksne må bruke et ærlig, personlig språk - "jeg vil at du...." heller enn "du skal (evt. etterfulgt av "ellers så....). Dette må ses i sammenheng med det foregående punkt.
- Foreldre må ikke bli selvutslettende i barneoppdragelsen, men bevare sin egen autonomi.
- Sterk tro på at barnet er "kompetent" og egentlig gjerne vil samarbeide med foreldrene.
- Barn må gjerne få forhandle med voksne; det er kvaliteten på forhandlingene som er viktig. De må ha karakter av dialog, ikke av maktkamp.

For meg synes det som om disse tankene er sammenfallende med mye av verdigrunnlaget for filosofi med barn. Juul synes tydelig å gå inn for dialog med barn i stedet for pedagogisk manipulering.

Hva slags tanker har dere filosofi med barn-folk om JJ? Har jeg rett i min antakelse om at Juuls tanker på en del områder er overlappende med de verdiene vi jobber etter når vi bedriver filosofi med barn?

Litt bakgrunnsstoff: http://www.dagbladet.no/2011/09/30/magasinet/jesper_juul/b…
Avatar
Oyvind (Administrator) #2
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Hva slags tanker har dere filosofi med barn-folk om JJ? Har jeg rett i min antakelse om at Juuls tanker på en del områder er overlappende med de verdiene vi jobber etter når vi bedriver filosofi med barn?

Sannsynligvis nokså overlappende, vil jeg tro, dersom du med «filosofi med barn» sikter til de praktikerne og praksisene som springer ut av de store, innflytelsesrike pedagogiske miljøene som f.eks. Matthew Lipmans IAPC, engelske SAPERE, den internasjonale filosofi med barn-organisasjonen ICPIC m.fl. Dette er miljøer som legger minst like mye vekt på barnas mentale og psykologiske velvære i samtalesettingen som på det å skulle gjennomføre rigorøse filosofiske begrepsanalyser med barna. For å sette det litt på spissen: disse miljøene forholder seg til filosofien som om den skulle vært en forlenget arm av utdannelsesinstitusjonenes pedagogisk-psykologiske støtteapparat. Trygghet og gjensidig respekt og toleranse blir her mer sentralt enn å forfølge en tanke to the bitter end. Disse praktikerne vil jevnt over dele Juuls tro på barns ubegrensede kompetanse samt Juuls tilsvarende skepsis til voksne som ved ulike oppdragelsesstrategier – herunder konsekvente filosofiske spørringer – forsøker å gripe inn i og korrigere barnets naturlige («kompetente») utvikling.

Men det finnes andre, mer sokratisk-inspirerte praktikere – også innenfor organisasjonene nevnt over – som arbeider mer dedikert med identifisering og problematisering av barnas faktiske (uttalte) tanker, uavhengig av det psyko-sosiale miljøet som innrammer samtalen. For dem er det viktig at barna lærer å underkaste seg de logiske og begrepslige rammer som gjelder for enhver rasjonell argumentasjon. Og, vil de mene, dette er ikke noe barna er naturlig kompetente til, det må læres, trenes og innøves akkurat som alle andre «unaturlige» ferdigheter man ønsker å dyktiggjøre seg (lese, skrive, regne, spille et instrument, danse ballett osv.). Målet med samtalen blir her å få frem enkle og klare tanker som alle kan forstå og forholde seg til. Bare med et slikt utgangspunkt blir filosofisk kritikk mulig, vil de si. Disse praktikerne søker, som Sokrates, den selvinnsikt som gjør at vi ikke tror at vi vet når vi ikke vet. Målet med den filosofiske samtalen blir da å vekke denne innsikten hos barna, å bringe dem til opplyst uvitenhet, selv om dette ikke alltid måtte være forenlig med barnas umiddelbare ønsker og behov.

Man snakker ofte om to forskjellige menneskesyn innen moderne pedagogikk: et romantisk og et rasjonalistisk. Det romantiske synet ser på mennesket i sin naturtilstand som grunnleggende godt og edelt (á la Rousseau), og veien er derfra ikke lang til å betrakte all voksen inngripen i barnets sfære som en potensiell trusel mot dets iboende kvaliteter. Jesper Juul arbeider åpenbart innenfor denne tradisjonen i likhet med de fleste innen dagens toneangivende filosofi med barn-bevegelser. Rasjonalistene vil innvende at menneskets natur er mer sammensatt og at barnet derfor er helt avhengig av voksensamfunnets korrigering og stabilisering for å komme på en god og gavnlig kurs i livet. Rasjonalistene liker oppdragelse, for romantikerne er dette noe ubehagelig som smaker av «umusikalsk» autoritet og hierarki.

Det romantiske synet er dessuten tilbøyelig til å la fornuft og følelser smelte sammen slik at ingenting kan være fornuftig dersom det kommer på kollisjonskurs med følelsene. Rasjonalistene på sin side er typisk dualister for hvem fornuft og følelser ikke er likeverdige størrelser: Vi trenger begge, men bare ved å la fornuften styre over de uregjerlige følelsene kan vi realisere vårt fulle potensial som mennesker. Rasjonalisme slik forstått – dvs. som dualisme – kan også forekomme i en religiøs variant hvor vektleggingen av fornuften suppleres eller erstattes med troen på Gud. I begge tilfeller handler det om å innrette seg etter en høyere «lov» som står over hvert enkelt menneske.
KetilRH #3
Medlem siden Nov 2011 · 4 innlegg
Gruppemedlemskap: Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Disse praktikerne vil jevnt over dele Juuls tro på barns ubegrensede kompetanse samt Juuls tilsvarende skepsis til voksne som ved ulike oppdragelsesstrategier – herunder konsekvente filosofiske spørringer – forsøker å gripe inn i og korrigere barnets naturlige («kompetente») utvikling.

Man snakker ofte om to forskjellige menneskesyn innen moderne pedagogikk: et romantisk og et rasjonalistisk.

Takk for et tankevekkende og velskrevet svar. Distinksjonen mellom det romantiske og rasjonalistiske menneskesynet er nyttig når det gjelder å forstå Juul og andre varianter av pedagogikk/barneoppdragelse. Men et slikt begrepspar gir et forenklet bilde av virkeligheten. Ved å fokusere på en enkelt distinksjon, overser vi andre og like viktige aspekter ved forholdet voksen-barn. Jeg vil derfor komme med et supplerende begrepspar, som jeg delvis finner inspirasjon til hos Hans Skjervheim og Jurgen Habermas.

Det finnes i hovedsak to måter voksne forholder seg til barn på: Enten som et objekt som skal formes, eller som et subjekt som man kommuniserer med. "Formingsmodellen" opererer med en teknisk mål-middel rasjonalitet, mens den kommunikative modellen opererer med en form for dialektisk rasjonalitet. Innenfor mål-middel modellen søker man å manipulere barnet inn i en ønsket adferd ved hjelp av skjulte eller åpne oppdragelsesstrategier. Innenfor den kommunikative modellen ønsker man å påvirke barnet (og å la seg påvirke) gjennom en dialog mellom i prinsippet likeverdige parter. Et viktig poeng hos Skjervheim var at den romantiske "frivekst-pedagogikken", i motsetning til det man kanskje skulle tro, hører inn under mål-middel pedagogikken. Romantikeren er nemlig, i likhet med den klassisk autoritære barneoppdrageren, interessert i å fremelske en bestemt type adferd hos barnet. Forskjellen er at der den autoritære barneoppdrageren bruker makt åpent (gjennom regler/trusler og lignende) bruker romantikeren skjulte strategier for å manipulere frem ønsket adferd, såkalte pedagogiske metoder. Utad er disse to tradisjonene forskjellige, men begge kan sies å høre inn under en strategisk rasjonalitet.

Jeg mener altså det er en vesensforskjell på de som forstår forholdet voksen-barn i strategiske termer, og de som forstår det samme forholdet i kommunikative termer. Slik jeg leser Jesper Juul, hører han til under det siste. Han oppfordrer voksne til å være dønn ærlige og autonome. Dersom man ønsker at barnet skal legge seg fordi man ønsker å slappe av i sofaen med avisen, skal man si nettop det, og ikke pakke inn sitt budskap i pedagogiske forklaringer. Han oppmoder til å anerkjenne det barnet sier, og ikke avfeie det som for eksempel barnslig sutring (tanken er at slik sutring vil stoppe dersom barnet opplever at dets utsagn blir tatt på alvor). Barn må gjerne få forhandle, så lenge man stiller krav til at de kommuniserer sine ønsker på en skikkelig måte (og at man selv gjør det samme).

Filosofi med barn i den sokratiske varianten har også denne ærligheten og respekten. Ikke respekt i den forstand at man ikke kan kritisere, men ved at man tar det samtalepartneren - barn eller voksen - sier på alvor. Jeg tror det er en forskjell på det du kaller konsekvente filosofiske utspørringer og klassisk autoritær barneoppdragelse. Det første foregår innenfor en kommunikativ rasjonalitet, mens det andre hører hjemme i den strategiske rasjonaliteten.
Avatar
Oyvind (Administrator) #4
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Takk for at du blir med og drar lasset videre i denne diskusjonen!

Du mener altså at både dualistisk (platonsk) rasjonalisme og idealistisk (universalistisk) romantikk sorterer under én og samme «strategiske rasjonalitet» som står i motsetning til en «kommunikativ» eller «dialektisk rasjonalitet». Dette får jeg ikke til å rime. For det første er hverken den romantisk-progressive eller rasjonelle/tradisjonelle tilnærmingen til barneoppdragelse uten kommunikasjon, selvfølgelig. Kommunikasjon med barnet er sentralt for såvel raddis-pappaen som for gamle dagers myndige pater familias. For det andre representerer romantikk og rasjonalisme motsatte kulturelle impulser, som jeg kom inn på i mitt forrige innlegg, og de to kan derfor etter mitt syn vanskelig samles under fanen «strategisk rasjonalitet».

For det tredje kan jeg ikke skjønne annet enn at det du kaller «kommunikativ rasjonalitet», i det minste slik du beskriver den, er minst like oppsatt på å «fremelske en bestemt type adferd», dvs. er minst like strategisk, som den såkalt «strategiske rasjonaliteten». For som du skriver: Hvis man ønsker at barnet skal legge seg, sier man det rett ut og begrunner det med at man har et ønske om å slappe av på sofaen alene. Altså, ønsket adferd = barnet legger seg, strategi = være ærlig med sine begrunnelser og intensjoner. «Ærlighet» er her en pedagogisk strategi siden man som forelder alltid har et valg mellom å være ærlig eller å la det være. I situasjonen anser man det som formålstjenlig (strategisk) å være «ærlig».

Forøvrig er det ikke alltid lett å si hva det innebærer å være ærlig: Skal man plumpe ut med alt som måtte falle en inn til enhver tid? Hvis ikke, hvordan skille mellom det man bør og ikke bør si, når det bør sies og når ikke, og til hvem? Jeg tror heller ikke «ærlighet» alltid er den beste strategien for å oppdra barn. En voksen som legger vinn på å skjule sine lavere tilbøyeligheter (sinne, frykt, hat, begjær osv.) for barnet kan inspirere og løfte det på måter som den «dønn ærlige» ikke kan. Filmen Livet er herlig kan tjene som illustrasjon på dette. Hovedpersonen lar aldri virkelighetens grusomme «ærlighet» komme i veien for den simple gleden og begeistringen ved å være til. Med Kierkegaard kunne vi kanskje si at han «bedrar barnet inn i sannheten».

Etter mitt syn er strategi-frie relasjoner umulige. Det er en idealistisk (romantisk) fantasi. «Filosofisk samtale» er i høyeste grad en strategi. Den søker å fremelske den type adferd hos barnet vi noe upresist kan kalle «dialogisk». Skillet går således mindre mellom strategiske og kommunikative tilnærminger, men mellom tilnærminger som fungerer, eller ikke fungerer etter formålet. Så kan man diskutere formålene, for eksempel om man skal bestrebe seg på å behandle barnet som subjekt eller objekt. Men jeg har ikke tro på å binde én bestemt praksis til ett bestemt formål. Det er ikke slik at vi i en filosofisk samtale alltid ser barnet som subjekt mens en autoritær pater familias alltid ser barnet som objekt. Det er ikke mulig for et menneske å se et annet menneske kun som subjekt, eller kun som objekt. Vi er ikke Gud, ei heller en maskin.

Det følger av dette at det ikke er noe a priori galt i å behandle barn, eller voksne for den saks skyld, som objekter. Ofte er dette helt nødvendig – med mindre begrepene opplæring og oppdragelse helt skal tappes for innhold og mening. Her gjelder det ikke å la seg smitte av myten, som visstnok er særlig utbredt i pedagog-kretser, om at alt som overhodet smaker av objektivitet og objektivering er fandens verk.
KetilRH #5
Medlem siden Nov 2011 · 4 innlegg
Gruppemedlemskap: Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Nå snakker vi. Dette begynner å bli filosofisk.

Du mener altså at både dualistisk (platonsk) rasjonalisme og idealistisk (universalistisk) romantikk sorterer under én og samme «strategiske rasjonalitet» som står i motsetning til en «kommunikativ» eller «dialektisk rasjonalitet»

Nei, jeg ser at dette ble litt uklart i det jeg skrev. Det er heller slik at både rasjonalisme og romantikk kan operere enten med strategisk eller kommunikativ rasjonalitet.

For det første er hverken den romantisk-progressive eller rasjonelle/tradisjonelle tilnærmingen til barneoppdragelse uten kommunikasjon, selvfølgelig.

Kommunikasjon er et annet og mer diffust begrep enn kommunikativ rasjonalitet. Poenget er at kommunikasjonen kan være enten strategisk (som i undervisning, en reklamefilm eller en politisk debatt) eller kommunikativ (som kan være tilfelle i en samtale mellom venner).

«Ærlighet» er her en pedagogisk strategi siden man som forelder alltid har et valg mellom å være ærlig eller å la det være. I situasjonen anser man det som formålstjenlig (strategisk) å være «ærlig».

Men er det ikke en vesensforskjell på å snakke med skjulte hensikter og å være ærlig i sin tale? Når du sier at «ærlighet er en strategi», så reduseres etter mitt syn ærlighet til en av mange mulige strategier, på linje med manipulasjon, overtalelse, makt, sanskjoner og løgn. Dersom dette stemmer, så kan man si at ærlighet kanskje er å foretrekke, men altså ikke har noen privilegert metafysisk status.

Så kan man selvsagt diskutere om ærlighet alltid er mulig eller ønskelig. Det er det neppe, men jeg tror vår forståelse av verden og vår omgang med hverandre avhenger av at begrepet ærlighet finnes, at det har en priviligert status (dvs at ærlighet er verdifullt i seg selv), og at det er noe mer enn bare en blant mange mulige måter å snakke sammen på.

Etter mitt syn er strategi-frie relasjoner umulige.

Innefor strategisk rasjonalitet er man først og fremst interessert i hva som virker; innenfor kommmuniktiv rasjonalitet er man først og fremst interessert i gjensidig forståelse. Forståelse er i denne sammenhengen noe mer enn bare å skjønne det som blir sagt. Det må, som ærlighet, være verdifullt i seg selv. Dersom man mener at det å forstå en annen person ikke er noe mer enn en teknikk for å oppnå noe annet, eller at det å forstå en annen person er umulig, ja da har du rett i strategi-frie relasjoner er umulige.

Det er ikke a priori galt å behandle andre mennesker som objekt. Alle som er ansatt et sted, og som altså er arbeidskraft for andre, blir jo behandlet slik store deler av sitt liv. Det er etter mitt syn uproblematisk. Men jeg tror vår kultur og vårt menneskesyn er basert på at skillet mellom objekt og subjekt opprettholdes. Kanskje også at subjekt-subjekt er den relasjonen med moralsk og metafysisk prioritet.

Et spørsmål for eventuell videre (eller kanskje en helt annen) samtale: Er den filosofiske samtalen verdifull i seg selv?
Avatar
Oyvind (Administrator) #6
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Takk igjen for kommentarer.

Jeg ser jo at det finnes flere former for kommunikasjon. Vi har for eksempel kroppsspråk og verbalspråk, og innen verbalspråk kan vi skille mellom strategisk og dialogisk kommunikasjon. Problemet er at du later til å bruke begrepene «kommunikasjon» og «rasjonalitet» om hverandre. Du snakker på den ene side om «strategisk rasjonalitet» vs. «kommunikativ rasjonalitet», på den annen side, tilsynelatende parallelt, om «strategisk kommunikasjon» vs. «kommunikativ kommunikasjon» (sic). Dette skaper en viss forvirring.

Rasjonalitet og kommunikasjon er ikke synonyme termer. Man kan være rasjonell uten å kommunisere, og man kan kommunisere uten å være rasjonell. Det synes klart at strategisk adferd er tettere forbundet med rasjonalitet enn kommunikativ adferd fordi strategisk adferd alltid vil innebære et element av overveielse og planlegning (distanserende objektivitet) mens spontanitet og emosjonelle impulser (umiddelbar subjektivitet) ofte er viktigere ingredienser i kommunikativ adferd.

Derfor virker det heller ikke urimelig å hevde at romantisk / progressiv / psykologisk/emosjonell barneoppdragelse jevnt over er mindre rasjonelt orientert enn strategisk / tradisjonell/autoritær barneoppdragelse. Begge kommuniserer med barnet, men den første, i motsetning til den siste, gjør det like gjerne – kanskje helst – på et emosjonelt snarere enn på et rasjonelt grunnlag. Ikke dermed sagt at kommunikativ adferd ikke kan være rasjonell. Men det å opptre rasjonelt er ingen nødvendig betingelse for kommunikativ adferd, hvilket det derimot må være for alle former for strategisk adferd.

Jeg antar som nevnt at strategi-frie relasjoner er umulige (ihvertfall innenfor rammene av en sekulær virkelighetsforståelse). Grunnen er, som du foreslår, at jeg anser det som umulig å «forstå» et annet menneske fullt ut. Det er vanskelig nok å skulle forstå hva et annet menneske sier og mener! Å skulle «forstå» en annen utover dette, blir for meg om ikke meningsløst, så i alle fall langt utenfor språkets grenser. Vi er her enten over på et metafysisk plan hvor den abstrakte tanke fremdeles har en konstituerende funksjon, eller vi er over i sentimentaliteten, føleriet og svermeriet; og her har filosofien ingenting å bestille. «Gjensidig forståelse» i absolutt (strategi-fri) forstand er etter mitt syn bare mulig gitt en religiøs kontekst hvor Gud er det nødvendige tredje som binder de to subjektene sammen. Men da har vi sagt farvel til filosofien, i alle fall til hva vi vanligvis forstår med filosofi idag.

Så til dette med ærlighet. Du vil gi ærligheten en «privilegert metafysisk status». Det er prisverdig, og du er ikke alene om det. Men problemet er: Man kan ikke tildele begreper en slik status «nedenfra». Et individ kan ikke bestemme hvilke begreper som skal nyte godt av en slik status og hvilke som ikke skal det. Det vil si, individet må gjerne bestemme det for sin egen del, men må da samtidig være innstilt på at andre individer bestemmer noe helt annet for sin del. Opprettelse og rangering av metafysiske eller moralske absolutter kan ikke skje «nedenfra». På individnivå gjelder relativismen. Kun et religiøst eller før-kritisk system (i kantiansk forstand) vil kunne påberope seg autoritet til å gjøre dette. Her knesettes altså prinsippene «ovenfra».

Til dette kan man innvende at moderne, sekulære rettssamfunn prioriterer og rangerer verdier i stor stil. For eksempel knesetter FNs menneskerettighetserklæring fundamentale verdier som skal gjelde universelt. Dette skjer «ovenfra». Men som vi ser oftere og oftere i dagens internasjonale klima, kan den politiske konsensus som erklæringen opprinnelig baserte seg på ikke tas for gitt i samme grad som før (jf. forsøkene fra islamske stater på å begrense omfanget av ytringsfriheten). Grunnen er at religiøs konsensus står over politisk konsensus. Verdier knesatt av et religiøst system trumfer verdier knesatt av politiske overenskomster for den som tilhører og underordner seg dette religiøse systemet. For oss som beveger oss i den «lavere orden», slik de fleste moderne mennesker i Vesten idag gjør, kan det virke illevarslende å miste kontrollen på et så grunnleggende område, men samtidig er det en helt naturlig konsekvens av den relativismen/individualismen vi i lang tid har valgt å holde oss med (en relativisme/individualisme som forøvrig, for å bringe oss tilbake til tema, må sees i sammenheng med den romantiske og for en stor del anti-intellektualistiske trenden innen moderne barneoppdragelse).
Lukk Mindre – Større + Svar på dette innlegget:
Verifikasjonskode: VeriCode Skriv inn ordet du ser på bildet i tekstfeltet under. (Bare skriv inn bokstavene, små bokstaver er greit.)
Uttrykksikoner: :-) ;-) :-D :-p :blush: :cool: :rolleyes: :huh: :-/ <_< :-( :'( :#: :scared: 8-( :nuts: :-O
Spesielle tegn:
Gå til forum
Ikke logget inn. · Glemt passordet · Registrer
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Tid: 2017-09-23, 07:46:14 (UTC +02:00)