Forum: Skole og barnehage RSS
Filosofiske samtaler på 1. trinn
Linderud skole, Oslo
Avatar
Oyvind (Administrator) #1
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Filosofiske samtaler på 1. trinn
Jeg har i en tidligere post nevnt at vi er igang med et teater- og filosofiprosjekt på flere Oslo-skoler kalt Stimfiskens øye. Idag hadde jeg årets tre første samtaler med barnegruppene, og her følger et referat fra disse.

I alle tre gruppene åpnet jeg med å spørre dem hva et spørsmål er for noe rart, siden jo filosofer har det med å spørre mye. I en av gruppene førte dette til at barna fant frem til forskjellen mellom det å spørre og det å fortelle, noe som jo er helt grunnleggende, ikke minst i prosjektet vårt. Jeg ba dem også om å gi eksempler på spørsmål. Det viste seg ikke å være like lett for alle.

Så ba jeg gruppene gjenfortelle historien med sine egne ord. Jeg lot ett barn begynne med begynnelsen, så fortsatte et annet barn osv. til vi hadde gjenfortalt hele historien. (Det viste seg forresten også denne gang, som ifjor, at alle glemmer mellomfasen: der Svømme svømmer alene rundt etter å ha mistet søskenene sine; nesten alle hopper rett fra den slemme tunfisken til stimformasjonen på slutten der styrkeforholdet er reversert). Dermed hadde alle historien present og vi kunne starte den mer tematiske spørringen.

Her har jeg gjort litt forskjellig fra gang til gang. Idag valgte jeg å spørre dem hva de likte eller syntes var fint med historien. Jeg understreket at det selvfølgelig også var lov ikke å like historien. De som likte historien (de fleste) hadde ulike begrunnelser. En sa at hun likte den fordi hun likte fisker, og hun likte fisker fordi de hadde fine farger og var søte og snille. En annen likte historien fordi den var morsom, og den var morsom fordi Svømme og vennene hans lekte sammen. En annen mente derimot at historien var morsom fordi Svømme var så mye alene! Alle fikk en aha-opplevelse da de skjønte at det å leke sammen og det å være alene er motsetninger samtidig som begge deler kan være morsomt.

Enda mer interessant ble det da en sa at han likte historien fordi Svømme fikk en god idé, nemlig å gå sammen for å lage en stor fisk. To grupper ga denne begrunnelsen. Jeg spurte hva en god idé egentlig er, og hva som skiller denne fra en dårlig idé. Her mente et barn at gode ideer aldri kan innebære noe som er ulovlig (f.eks. å skade noen), skjønt han var mindre sikker på om det å gjøre noe ulovlig/slemt alltid er en dårlig idé. Andre foreslo at gode ideer handler om å lage noe sammen (tydeligvis inspirert av Svømme) og å hjelpe og dele med andre. Ett barn likte historien fordi fiskene var så raske. Han likte alle ting som var raske. Men da vi undersøkte om det finnes langsomme ting som også er morsomme (å ro en båt) var han tilbøyelig til å endre mening.

Noen sa at de ikke likte historien, men begrunnelsene var litt uklare. Ordet kjedelig ble nevnt et par ganger, men akkurat hva som gjorde den kjedelig var visst vanskelig å formulere. En sa han ikke likte historien fordi den handlet om små fisker. Hadde den handlet om store fisker, f.eks. hvaler, hadde den vært bedre. Hva var galt med små fisker? De biter mennesker, svarte et av de andre barna. Er det slemt å bite mennesker? Ja. Men liker dere monstre? Alle barna svarte et rungende ja på det. Er monstre snille eller slemme? Slemme. Men hvorfor liker dere da monstre og ikke små fisker? Nå brøt alle barna ut i latter. Plutselig innså de at de var fanget i et logisk garn: Hvis det var slik at de ikke likte små fisker fordi de biter og er slemme, så kunne de heller ikke like monstre fordi de er også slemme. Men de likte jo monstre, så hvorfor likte de da ikke små fisker? Her fikk de noe å tenke på. :)
Dette innlegget er endret den 2012-03-06, 15:20 av Oyvind.
Avatar
Oyvind (Administrator) #2
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Dag 2
Temaet idag var det å være alene versus det å være sammen. Jeg åpnet alle gruppene med å minne om at Svømme først hadde vært sammen (med de røde fiskene som ble spist), så alene (da han utforsket havet), så sammen igjen (med de nye stimfiskene). Så hva tenkte barna om det å være alene og sammen? Hva syntes de var best og hvorfor?

Jeg skrev ordene «alene» og «sammen» i hver sin kolonne på tavlen, og ba barna gi grunner for hvorfor det ene eller det andre er best. Jeg skrev forslagene på tavlen, og undersøkte hver grunn på to måter. Først spurte jeg om alle er enige i at dette er en god grunn. Er det for eksempel en god grunn for å være alene at da kan vi spille Playstation? (Eller sagt på en annen måte: Er det viktigere med Playstation enn å være sammen med andre?) Deretter spurte jeg om grunnen kunne fungere som en grunn også for det motsatte alternativet. Hvis for eksempel et barn sier at en grunn for å være sammen er at da kan man leke, spør jeg om det ikke også er mulig å leke med seg selv. Da svarer noen ja og noen nei, og så undersøker vi det. På den måten prøvde jeg å stimulere barna til å produsere grunner som er unike for hvert alternativ samtidig som vi underveis oppdaget at noen grunner fungerte for begge alternativer. De metodiske stikkordene her er – som alltid i filosofisk samtale – klargjøring og bevisstgjøring, ikke definitive svar og konklusjoner.

Barna kom med en rekke forslag til grunner både for å være alene og sammen (se nederst). Alle gruppene nevnte «lek» og «ha det gøy» som viktige grunner for å være sammen (men det kom som sagt frem at man også kunne leke med seg selv og da har man det gøy). Den eneste grunnen for å være alene som alle gruppene foreslo var dette med «spill/dataspill» (men «spill», viste det seg, kunne også være en grunn for være sammen). En av gruppene påpekte at å «spille på Ipad» bare er mulig for én person (alene).

Noen av forslagene var spesielt tankevekkende. Et barn sa at det fine med å være sammen er at da kan man få og gi ting. Her pekte barnet på en dimensjon ved det sosiale liv som går ut over bare det å leke og ha det gøy sammen. Flere mente videre at å «gjøre hva man vil» er viktig, og det kan man få til enten man er alene eller sammen med andre. Men det fant vi ut først etterat et barn hadde sagt at det er best å være alene for da kan man «knuse ting». Jeg spurte om man ikke kan knuse ting når man er sammen med andre, og det kunne man, men da kunne det hende at de ville stoppe en og si ifra til de voksne. Så hvis man virkelig skulle kunne gjøre akkurat som man selv ville, er det best å være alene. For dette barnet fungerte med andre ord det kollektive moralske presset sterkere enn det subjektive (samvittigheten): Barnet var klar over forskjellen på rett og galt (at det var galt å knuse ting), men bare sammen med andre ville han gjøre det rette (unnlate å knuse ting).

Et annet barn ga som grunn for å være sammen at da kan vi «slå hverandre». Det ble liksom ikke helt det samme å slå seg selv selv om det jo var fullt mulig. Et slikt svar inviterer til spørsmål om barnets premisser: «Mener du at det å slå og bli slått er gøy eller fælt?» «Gøy.» Jeg spurte om de andre var enige i dette. Ikke overraskende viste det seg at flere av guttene var enige, men ingen av jentene. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at guttene nok hadde «leke-slåssing» i tankene, men dermed var vi jo straks tilbake til «lek» som grunn for å være sammen. Altså ingen ny grunn.

Grunner for at det å være sammen er best (in order of appearance)
  • koselig
  • gøy
  • være med venner
  • gjøre hva man vil
  • slå hverandre
  • få og gi ting
  • gå sammen (til fots)
  • være snill (mot andre)
  • smile

Grunner for at det å være alene er best (in order of appearance)
  • slappe av
  • når man ikke vil bli forstyrret
  • gjøre hva man vil
  • kose oss
  • spise
  • tegne
  • se på TV
  • spille på Ipad/Playstation
  • lese
  • høre musikk
  • lage ting
  • male
  • reise
  • knuse ting
Dette innlegget er endret den 2012-03-09, 09:15 av Oyvind.
Avatar
Oyvind (Administrator) #3
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Dag 3
Dag tre på Linderud skole, og to nye grupper med 1. klassinger. Disse gruppene var språklig sett sterkere enn de tre forrige (hadde større andel etnisk norske elever), og kanskje var det grunnen til at vi holdt på lenger idag: ca. tre kvarter i hver gruppe istedenfor en halvtime.

Oppgaven var den samme som sist: Likte de Svømme-historien eller ikke og hvorfor? Men først måtte jeg sjekke om de kunne gjenfortelle historien med egne ord. Dette viste seg å være vanskelig i begge gruppene. Noen barn i hver gruppe hadde alt klart for seg og kunne gjenfortelle uten problemer, men alle de andre slet fælt. Jeg brukte derfor endel tid på å få så mange som mulig til å si et eller annet som de husket fra fortellingen slik at vi etterpå kunne legge bitene sammen som et puslespill.

I begge grupper arbeidet vi metodisk med lytting: ikke rekke opp hånden når andre snakker, gjenta med egne ord noe andre har sagt, snakke høyt og tydelig, stille spørsmål til hverandre og få svar m.m. For moro skyld spurte jeg dem også om de kunne si hva det var jeg gjorde: Fortalte jeg ting, eller hva gjorde jeg egentlig? Alle var enige om at jeg ikke fortalte. Jeg spurte dem om de hadde hørt om ordet «spørsmål». Det hadde alle. Hva er et spørsmål? Det visste ingen. Men de kunne gi eksempler. En foreslo «Hva er dette?» (jeg skrev spørsmålet på tavlen). Hvordan vet vi at dette er et spørsmål? Fordi det hadde et spørsmålstegn etter seg. Så vi kan bare vite om noe er et spørsmål når vi skriver det? Nei. Så hvordan vet vi det når vi sier et spørsmål? Til slutt var det en som sa noen forløsende ord: Når vi stiller spørsmål, er det fordi vi vil ha svar, vi «vil vite».

Likte de Svømme-historien, eller ikke? I motsetning til i de tidligere gruppene var det her ingen som straks forkynte at de mislikte den. Alle sa de likte den. Jeg spurte hvorfor. Her dukket det opp en interessant motsetning. En gutt likte historien fordi Svømme var «rask» (samme grunn som i en tidligere gruppe) mens en jente mente hun hadde en bedre grunn, nemlig fordi Svømme «fant venner». Begge deler er riktig, Svømme fant venner, de røde fiskene som gjemte seg i stenene, og han var rask, det var grunnen til at han ikke ble spist av tunfisken. Men hva er viktigst: å være rask eller å få venner? Gutten holdt på sitt og begrunnet det med at bare hvis man er rask, kan man «vinne over andre». Dermed ble den nye motsetningen mellom det å vinne og det å få venner. Barna sa at det ikke måtte være en motsetning mellom de to, man kan både vinne og samtidig få venner, men når vi skal finne ut hva som til syvende og sist er viktigst, må vi stille dem opp mot hverandre. Vi må velge, og så begrunne valget. Der og da klarte barna bare å velge, ikke å begrunne.

Som nevnt sa ingen i de to gruppene at de mislikte historien. Da er det min plikt som filosof å undersøke nærmere. Vi voksne er altfor snare til bare å gå videre når barna sier akkurat det vi vil høre... Så jeg spurte om det var slik at alle likte alt, eller om det fantes noe – et eller annet, hva som helst, mat, klær, leker osv. – som de ikke likte. Det kom da frem at én ikke likte å tenke! Men måtte han tenke når han hørte om Svømme? Ja. Så da liker han vel ikke historien likevel da? Nei. (Barnet var ikke fornøyd med denne konklusjonen, men innså nødvendigheten av den!) En annen likte ikke å ha på seg dress og lue. Måtte hun ta på seg dress og lue for å holde på med Svømme? Nei. Altså var ikke dette noen grunn til å mislike historien. Men så sa én at han ikke likte død. Det var han som tidligere hadde sagt at han likte Svømme fordi han var rask. Jeg spurte: Er det noen som dør i Svømme-fortellingen? Gutten innså med en gang hvorfor jeg spurte om det, men han prøvde først å vri seg unna. Så jeg spurte en gang til: Du likte historien fordi Svømme var rask, men nå sier du at du ikke liker død. Men er det ikke noen som dør i denne fortellingen? Gutten nektet fremdeles å svare, men de andre barna hadde snappet opp poenget og kom ham til unnsetning: Alle de røde fiskene døde for de ble jo spist opp av tunfisken. Så til slutt måtte gutten innrømme at, ja, det var død i historien. Det forble imidlertid uklart om dette var tilstrekkelig til å få ham til å mislike historien.

En morsom utveksling i den første gruppen dreide seg om navnet «Svømme». Barna snakket hele tiden om Svømme som «han». Jeg så da mitt snitt til følgende avstikker: Vent litt, hvordan vet dere egentlig at Svømme er en gutt? Først reagerte de med vantro. Det så ut som de tenkte: At det går an å stille et så dumt spørsmål! Selvfølgelig var han en guttefisk! Men hvordan visste de det? Var det noe med selve navnet, eller var det noe spesielt Svømme gjorde? Vi fikk ikke noe tydelig svar, men barna møtte i det minste sin egen forundring og innså at de egentlig ikke hadde noen god grunn til å tro eller mene at Svømme var en guttefisk. Å bli klar over sin egen konseptuelle forvirring, det er filosofi à la Sokrates som blant annet er kjent for å ha sagt: «Vis er den som ikke tror at han vet det han ikke vet,» og «Det liv som ikke undersøkes er ikke verdt å leve.»

Siste dag på Linderud førstkommende tirsdag. Siste sjanse til å «stjele» barnas tanker for denne gang. :)
Avatar
Oyvind (Administrator) #4
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Dag 4
Siste dag på Linderud skole for denne gang. Elevene var de samme som sist (dag 3), men idag var de delt i tre, ikke to grupper. Dermed var det færre barn (ca. 8-9) pr. gruppe idag. Dagens tema var det å være alene vs. det å være sammen. Som med de tidligere gruppene (se dag 2) minnet jeg også dagens grupper om at Svømme først hadde vært sammen (med de røde fiskene som ble spist), så alene (da han utforsket havet), så sammen igjen (med de nye stimfiskene). Så hva mente de var best, og hvorfor?

I første gruppe var det en elev som åpenbart hadde kommet lenger i språklig utvikling og modning enn sine medelever. Denne gutten likte best å være alene og hadde flere grunner for det. For det første fikk man da «være i fred». Kunne man være i fred sammen med andre, problematiserte jeg. Ja, skjøt en annen gutt inn, men det forutsatte at alle var stille på en gang, og det var ikke bare «sjeldent», men skjedde «aldri», i alle fall ikke når det var barn som var samlet. Den modne gutten sa også at man trenger å være alene for å «sove», «lese» og «jobbe med lekser». Ikke alle var enige i dette. En innvendte at han sov best sammen med lillebroren sin. Ett barn mente det var best å være sammen for da kan man «trøste» hverandre. Jeg spurte om alle visste hva det vi si å trøste. Ingen hender i været. Så svarte et barn ved å stryke seg selv på ryggen. Når man gjør det, slutter de å gråte, la han til. Kan man trøste seg selv? Nei. Hvorfor ikke? Var det ikke nettopp det du gjorde da du strøk deg selv på ryggen? Nå begynte barna å tvile, og det var ingen, heller ikke vår modne elev, som helt kunne forklare hvorfor det ikke var mulig å trøste seg selv.

Det er interessant å merke seg at det barnet som viste størst modenhet og evne til refleksjon foretrakk å være alene. Også grunnene er verdt å merke seg: Han ville være alene for å kunne være i fred, lese og jobbe. Han foretrakk dette fremfor lek og moro hvilket de fleste barn raskt trekker frem som grunner for å være sammen. Forteller dette oss noe? Eller er det bare å ta til etterretning at barn, som voksne, er forskjellige?

I den andre gruppen sa flere at det beste var å være sammen for da kunne vi «leke». Hva slags lek? Her kom flere svar. En tenkte på «har’n» (sisten) mens en annen syntes det å «leke med bøtte og spade» var en bedre grunn for å være sammen. Hva var forskjellen på disse lekene? Ingen hender i været. Jeg spurte: Må vi røre på oss for å leke «har’n»? Ja. Må vi røre på oss for å leke med bøtte og spade? Nei. Så hva er forskjellen? I den ene leken må vi «løpe rundt» mens i den andre må vi «sitte stille». Man kan vi ikke leke når vi sitter stille? Jo... Her viste det seg at jenta som hadde foreslått «bøtte og spade» hadde skiftet mening. Nå mente også hun at det å leke «har’n» var den morsomste leken og derfor den beste grunnen for å være sammen. Etter å ha hørt på de andre, innså hun hvor morsomt det var å «løpe rundt» og at dette var morsommere enn å leke i sandkassen. Det er lov å skifte mening i en filosofisk samtale så lenge man er klar over at og hvorfor man gjør det.

Vi fikk noe nytt å fundere på da det viste seg at grunnene «spille» og «spise» dukket opp på begge sider av skjemaet. Noen mente at det å spille dataspill og det å spise mat er best å gjøre alene mens andre mente dette var best å gjøre sammen med andre. Men det var vanskelig å gi grunner for den ene eller andre posisjonen. Avslutningsvis i andre gruppe var det en som ved å telle antall grunner på hver side mente at «være sammen»-alternativet hadde vunnet siden dette hadde flest grunner. Jeg spurte: Er det slik at den som har mest grunner også har best grunner? Ja, svarte barnet uten å tenke seg noe særlig om. Jeg fortsatte: Så selv om du har én god grunn for å gjøre noe, bør du gjøre det motsatte hvis det er mange dårlige grunner for det? Her klarte imidlertid ikke læreren – som hadde observert hele samtalen fra sidelinjen – å holde seg i bakgrunnen lenger, men nærmest hoppet inn og tok over samtaleledelsen. Hun hadde visst mistet tålmodigheten med denne eleven, og forsøkte nå å tale ham til rette, overbevise ham om at selvfølgelig er det forskjell på «mest» og «best». Det var nok vel ment, men kanskje ikke den mest filosofiske avrundingen av samværet.

Også i tredje gruppe fikk vi et likelydende forslag på begge sider: «se på TV». En sa at det er best å se på TV sammen med andre. Hvorfor? Fordi da kan vi snakke sammen om det vi ser på. Alle var enige om at det var en fin ting å kunne snakke med andre om det vi opplever, så dermed virket det som om denne posisjonen sto trygt. Men så hevdet en det motsatte, at det var best å se på TV alene. Hvorfor? Fordi da er det ikke noe bråk. Også dette var en god grunn: Man kan ikke kose seg med et TV-program hvis det er mye bråk rundt en. Altså hadde vi to gode grunner som sto mot hverandre, og flere grunner hadde de ikke. Men så påpekte en at når man ser på TV alene, blir man ofte redd. Dermed tippet gruppen i favør av at det å se på TV hovedsaklig er en grunn for å være sammen med andre.

To andre argumenter for å være sammen var: «spille» og «leke». Jeg ville vite hva forskjellen var på spill og lek. Det var ikke lett å si, for det var mulig både å spille og å leke enten man var sammen med andre eller alene, og det var også uklart om det å spille kunne være en form for lek. Det eneste kriteriet gruppen klarte å finne frem til var «knapper å trykke på». De assosierte nemlig spill med dataspill, og her er det jo alltid knapper å trykke på. Når man leker, klarer man seg derimot helt uten knapper å trykke på.

Og med disse ord trykker jeg selv på av-knappen for denne gang. Herværende Svømme-prosjekt avsluttes førstkommende fredag med en storstilt teaterforestilling hvor elevene selv har laget alle kulisser og rekvisitter. Men Svømme-prosjektet fortsetter neste skoleårs i regi av Den kulturelle skolesekken i Oslo. (Se http://www.buf.no/forum/thread/464)
Dette innlegget er endret den 2012-10-29, 09:30 av Oyvind.
Lukk Mindre – Større + Svar på dette innlegget:
Verifikasjonskode: VeriCode Skriv inn ordet du ser på bildet i tekstfeltet under. (Bare skriv inn bokstavene, små bokstaver er greit.)
Uttrykksikoner: :-) ;-) :-D :-p :blush: :cool: :rolleyes: :huh: :-/ <_< :-( :'( :#: :scared: 8-( :nuts: :-O
Spesielle tegn:
Gå til forum
Ikke logget inn. · Glemt passordet · Registrer
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Tid: 2017-11-23, 04:33:47 (UTC +01:00)