Forum: Skole og barnehage RSS
Stimfiskprosjekt 2012/13
Referat fra samtaler på 1. trinn
Avatar
Oyvind (Administrator) #1
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Stimfiskprosjekt 2012/13
Idag var jeg på Gran barneskole i Oslo for å ha tre samtaler med forskjellige elevgrupper på 1. trinn. Dette var høstens første opptreden i dette skoleårets Stimfiskprosjekt i regi av Den kulturelle skolesekken. Jeg skal ha tre opptredener til denne høsten, og fire over nyttår. (For en kort beskrivelse av prosjektet, se http://www.buf.no/forum/thread/443)

Dagens opplegg var todelt: først høre om barna husket og kunne gjengi historien om Svømme (de hadde allerede fått den fortalt av andre), så undersøke om og hvorfor de likte eller ikke likte historien. I alle gruppene, særlig den siste, viste det seg at barna hadde vanskeligheter med å gjenfortelle historien med egne ord. Jeg brukte kanskje mye tid på denne innledende fasen, men ikke uten grunn og heller ikke uten utbytte. Første grunn: Det å formulere seg er verdifullt i seg selv, og det er lettere å gjenfortelle noe man har hørt enn å produsere helt nye svar på nye og fremmede spørsmål. Andre grunn: Det er meningsløst å be noen evaluere noe de ikke kan vise at de har forstått.

Utbyttet kom i form av adferd og holdninger hos elevene som er uforenlige ikke bare med ideen om et filosofisk fellesskap, men med alminnelig folkeskikk. For eksempel var det flere av barna som bare klarte å sitte stille når de selv fikk snakke. Og det var hender i været stort sett hele tiden, enten noen snakket eller ikke, og ofte uten at det de hadde å si, når de først fikk ordet, hadde noe med spørsmålet å gjøre. Så da måtte jeg jo bruke litt tid på å undersøke hva det egentlig var som foregikk. Ved ett tilfelle ventet jeg på svar fra en elev idet en annen elev plutselig begynte å fullføre setningene til den første eleven. Da måtte jeg jo spørre den altfor hjelpsomme medeleven om man alltid skal hjelpe andre, også når de andre ikke har bedt om hjelp. Så ble det en liten dialog om det.

Vi fikk snakket litt om hvordan de likte historien også. Nesten alle likte den fordi den var morsom (standardsvar). Et slikt svar med en slik begrunnelse vitner som regel om at barnet er helt ubevisst og bare svarer det det har lært seg at den voksne gjerne vil høre. Derfor er det alltid mer givende å ta tak i de få som tør å signalisere antipati. Ofte vil en undersøkelse av antipatien føre til god opplysning for alle, også for dem som i utgangspunktet sa at de likte historien.

En svarte at han ikke likte historien fordi den var farlig. Hvorfor var den farlig? Fordi noen fisker ble spist. Så du liker ikke farlige ting? Nei. Kan du gi et eksempel på en ting du liker? Bomber... Etter å ha gått noen runder med dette svaret, innså alle at eleven motsa seg selv. Det er viktig å gå disse rundene, ikke bare anta at alle skjønner hva som ligger bak den spontane latteren.
Avatar
Oyvind (Administrator) #2
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Gran skole, 2. besøk
Samme grupper idag som forrige gang. Idag ville jeg undersøke en sentral Svømme-tematikk med barna, nemlig forskjellen på det å være alene og det å være sammen. I historien var jo Svømme først sammen (med de andre stimfiskene), så alene (da han svømte rundt i havet), og så sammen igjen (da han fant de andre stimfiskene bak stenen).

Idag gikk jeg rett på sak og spurte dem: Hvem liker å være alene? Noen hender i været. Så spurte jeg hva vi kan gjøre når vi er alene. Her fikk jeg mange svar (se listen under), og for hvert svar undersøkte vi om dette er noe som man være alene for å gjøre, eller om det også er mulig å gjøre dette sammen med andre. For eksempel foreslo noen at vi kunne se på TV alene. Men TV kan vi jo også se sammen med andre. Dermed ble spørsmålet skjerpet: Hva kan vi bare gjøre alene? Dette var vanskeligere. Gå på do kanskje.

Så var det å finne ting vi kan gjøre når vi er sammen. Her oppdaget vi fort at mange av de tingene vi kan gjøre alene kan vi også gjøre sammen med andre: spise, danse, se på TV m.m. Noen ganger var vi i tvil om hvor aktiviteten hørte hjemme: Hvis vi sitter alene i et rom og snakker med noen i telefonen, er vi da alene eller sammen? Hva hvis vi sitter for oss selv og SMS-tekster? Noen barn mente vi var alene siden vi ikke hadde noen ved siden av oss. Andre mente at vi er sammen når vi snakker/tekster med andre gjennom mobiltelefonen - for det å snakke/tekste er jo også en måte å være sammen på.

Først nå bragte jeg Svømme inn i samtalen: Hva har dette vi til nå har snakket om med Svømme-historien å gjøre? Ingenting, var det noen som sa, og tenkte kanskje på de enkelthetene som hadde kommet frem i samtalen, for eksempel Playstation og sminke. Men så var det noen som kom på at Svømme var både sammen og alene i løpet av historien. Da spurte jeg: Hva var det Svømme gjorde da han var alene? Gjorde han det dere har foreslått? Nei, ikke noe av dette. Så hva gjorde han? Da var det noen som sa (i flere av gruppene): Han tenkte, og han så. Ja, og så svømte han da. Dermed hadde vi fått enda noen forslag til hva man gjøre når man er alene.

(En observasjon: Mange barn svarte at de nesten aldri var alene. Likevel var det tilsynelatende lettere for dem å komme opp med alene-aktiviteter enn fellesaktiviteter. Når de skulle nevne ting å gjøre sammen, svarte de fleste «leke», og de kunne nevne mange former for lek, men det var vanskeligere å si hva annet enn å leke man gjør når man er sammen. Hva forteller dette oss? At barna er mer alene enn de selv tror/vil innrømme? At lek for dem er den dominerende formen for sosialt samvær? At de reflekterer mer når de er alene enn når de er sammen?)

I en av gruppene var det noen som foreslo at Svømme, mens han var sammen med de nye stimfiskene, lærte noe. Han lærte seg selv og de andre å svømme i stim slik at de så ut som en stor fisk. Det er interessant, men kanskje ikke så veldig overraskende, at dette med læring dukker opp under rubrikken «være sammen». Barna har nok en forståelse, eller skal vi si forforståelse, av at læring er noe som skjer i fellesskap, en forforståelse de isåfall deler med mange pedagoger som ser læring mer i et sosialkonstruktivistisk enn i et individorientert lys.

Ting man kan gjøre alene:
  • Holde på med PC/Playstation
  • Se på TV
  • Sminke seg (bare jenter)
  • Høre på musikk
  • Snakke i telefon / sende SMS
  • Leke med ting/sne
  • Leke (huske, hoppe tau/paradis)
  • Legge puslespill
  • Plukke blomster/epler/blåbær
  • Sove
  • Lese
  • Danse
  • Spise
  • Tegne

Ting man kan gjøre sammen med andre:
  • Leke
  • Se på film
  • Snakke i telefon/SMS
  • Fortelle hverandre ting
  • Bli glade
  • Lære ting

Ting Svømme gjorde når han var alene:
  • Tenke
  • Se
  • Svømme (!)

Ting Svømme gjorde når han var sammen med andre:
  • Fortelle
  • Bli glad
  • Leke
  • Lære (å forme en stim som ser ut som en stor, farlig fisk)
Avatar
Oyvind (Administrator) #3
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Bjølsen skole, 1. besøk
Jeg begynte med en rekonstruksjon av historien, og her dukket det opp et par interessante temaer. Hvorfor ble Svømme glad over å se alle de rare dyrene dypt nede i havet (historien sier at han ble glad av å se dem) når dette var dyr som var potensielle farer og fiender for Svømme? Ålen og de store fiskene kan jo spise ham, maneten kan brenne ham, anemonen kan sluke ham. Pleier dere å bli glad for å se noe eller noen som kan skade dere? Nei, svarte alle. Men hvorfor ble da Svømme glad? Dette var det vanskelig å gi noe godt svar på.

Et annet tema var dette med å skremme. Svømme fikk som kjent en god idé, nemlig at alle de små stimfiskene kommer sammen for å danne en stim som ser ut som en stor og farlig fisk for slik å skremme de virkelig store og farlige fiskene. Men er det egentlig en god idé å skremme andre? Nei, svarte barna unisont, og dermed hadde vi fått frem en vakker motsetning. Alle var enige om at Svømmes idé var god, men samtidig mente de at det å skremme andre er noe man ikke bør gjøre, altså en dårlig ting. Dersom begge synspunkter skal fastholdes, må det innebære at det av og til kan være bra å skremme. Men når? Ett kriterium som kom frem var: Når dem man skremmer er slemme.

På spørsmål om de likte eller ikke likte historien, var det flere som mislikte at vennene til Svømme ble spist av tunfisken. Derfor likte de heller ikke historien. Andre pekte på at historien endte godt, derfor kunne de også like historien, selv om heller ikke de likte det fæle som skjedde med vennene i starten. Disse barna mente altså at når enden er god, er allting godt mens de andre ble satt ut av den innledende hendelsen og lot seg ikke påvirke av hva som senere skjedde.

(Etterpå tenkte jeg: Er de første de typiske "optimister" mens de siste er de typiske "pessimister"? Eller går kanskje skillet mellom dem som har mye medlidenhet og empati og dem som ikke så lett lar andres ulykke (eller lykke) gå inn på seg? Det synes i alle fall ikke helt urimelig å anta at de som forkaster hele historien på grunn av en innledende tragedie er skrudd litt annerledes sammen enn dem som er tilbøyelige til å la tragedie være tragedie og konsentrere seg om utfallet og resultatet.)
Avatar
Oyvind (Administrator) #4
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Bjølsen skole, 2. besøk
«Hva kan vi gjøre når vi er alene?» var dagens åpningsspørsmål – hvis hensikt var å lose oss over i betraktninger rundt Svømme-historien. I en av gruppene, før vi kom igang med spørringen, innvendte en gutt: «Vi er aldri alene!» «Hva mener du?» «Vi er alltid sammen med Gud og englene og derfor er vi aldri alene.» Alle var ikke enige i dette, og en annen gutt repliserte: «Gud og engler finnes ikke!»

Istedenfor å åpne opp for en vidløftig diskusjon om eksistensen av gud og engler – en type diskusjon som ofte preges av sterke/dype følelser og tilsvarende svake (problematiske og/eller subjektive) begrunnelser/kriterier – valgte jeg en annen, mer formal taktikk. Jeg spurte barna om den første gutten tok feil hvis den andre gutten hadde rett (altså han som mente at gud og engler ikke finnes). Jeg understreket det hypotetiske i spørsmålet, at dette ikke var et spørsmål om hvorvidt gud og engler finnes i virkeligheten, men om hvilken slutning vi med rimelighet kan trekke dersom vi antar at den andre gutten har rett i sin påstand.

Å ta denne hypotetiske situasjonen inn over seg viste seg vanskelig. Flere hadde, ikke uventet, meninger om dette og ivret for å fremme dem, særlig den første gutten, naturligvis, hvis opprinnelige påstand var under angrep. Spørsmålet jeg stilte hadde følgende form: «Hvis X har rett, må det da bety at Y tar feil?» Jeg tror jeg stilte spørsmålet 7-8 ganger før jeg omsider fikk det eneste logisk mulige svaret: «Ja.» For hvis det er riktig at gud og engler ikke finnes, hvis det er riktig, kan det ikke samtidig være riktig at vi alltid er sammen med gud og engler simpelthen fordi vi ikke kan være sammen med noe eller noen som ikke finnes. Altså: Hvis X har rett, så må Y ta feil. Begge posisjoner kan ikke være sanne på samme tid.

Formålet med en slik formal spørring er ikke å innhente et eller annet tankevekkende svar – svaret er jo her gitt i forveien – men å få barnas fulle oppmerksomhet og tilstedeværelse, å få dem til å oppdage sammenhengen mellom årsaker og konsekvenser, å gi dem en direkte opplevelse av styrken i logiske resonnementer. Det var kort sagt en trening i grunnleggende tenkeferdigheter.

Slike spørringer har også til formål å rykke barna ut av deres indre verden og personlige agendaer, hvilket er en betingelse ikke bare for å kunne ta inn over seg og følge opp andres utsagn, men også for selv å tenke og uttrykke seg klart og entydig. I dette tilfellet skjedde utrykkingen ved å bringe barna over i en hypotetisk, forestilt (altså ikke-eksisterende) «situasjon» hvor det ikke finnes levende vesener av kjøtt og blod, hvor det ikke lenger finnes situerte individer med subjektive preferanser og interesser – her finnes kun abstrakte tanker og ideer. Det er nok på grunn av dette fraværet av «levd liv» at situasjonen oppleves som så rar og fremmed, også for voksne.

Vel. Dette ble mye om én enkelt episode fra dagens samlinger. Vi snakket om mye annet også, om det å være alene og det å være sammen, og om Svømme som var både alene og sammen. Idag hadde jeg imidlertid med meg to observatører som tok mange notater og som kanskje kunne ha lyst til å bidra med noen av sine tanker og observasjoner?
Avatar
Oyvind (Administrator) #5
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Bogstad skole, 1. besøk
Idag hadde jeg elever på 2. trinn, ikke 1. slik vi pleier. Ca. 20 elever i hver gruppe, knøttlite rom, og dermed ideelle lytterforhold. Idag gjorde jeg det slik at mens elevene gjenfortalte historien med egne ord, stoppet jeg hele tiden opp for å stille problematiserende spørsmål. For eksempel, når Svømme var trist etter at tunfisken hadde spist søsknene hans, var det noen som mente at de var vennene hans, ikke familien. Så hva er egentlig forskjellen på venner og familie? Ville de blitt mer trist av å miste venner enn å miste familie? Er vi mer glade i familie enn i venner? Hvorfor? Eller når Svømme ble glad og oppmuntret av å se alle de rare og vakre dyrene som beveget seg langs havbunnen, spurte jeg hva det egentlig er som gjør oss glade? Er det slik at vakre ting gjør oss glade, eller kan vi tenke oss eksempler på vakre ting som ikke gjør oss glade? En elev ga et megetsigende eksempel her: minnestund - et modent og voksent svar. Eller når det gjelder tunfisken: Var har ikke tross alt litt flink som klarte å tygge i seg 40-50 stimfisk på en gang? Det er lettere sagt enn gjort. Så det går visst an å være slem og flink på samme tid? Var det noen av elevene som hadde vært flinke og slemme samtidig? Her svarte en at en gang han hadde vært flink og hjulpet til med å vaske så hadde han også sprutet vann på andre, hvilket var litt slemt.
Avatar
Oyvind (Administrator) #6
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Bogstad skole, 2. besøk
I første gruppe kom vi inn på forholdet mellom eventyr og "sanne fortellinger". Barna mente at eventyr ikke er sanne for "det har ikke skjedd". For eksempel er Svømme-fortellingen ikke sann da fisker ikke kan snakke eller tenke. Dog er det fullt mulig at store fisker spiser små fisker, dette skjer hver dag, men det viser bare at deler av eventyret kan inneholde sanne momenter, ikke at eventyret i seg selv er sant. Et eksempel på sann fortelling, ifølge barna, er Bibelen for det som står der har skjedd. Barna opererte altså med et skille mellom det vi ville kalle fakta og fiksjon. (Nå vil sikkert mange voksne mene at mye av det som står i Bibelen også er å betrakte som rene eventyr, men det er isåfall bare en motsatt oppfatning av den oppfatning barna hadde, ikke i seg selv en gjendrivelse av denne.) I tillegg sa barna at eventyr alltid begynner med "det var en gang..." og slutter med "snipp, snapp, snute...". Barna hadde dermed et materielt og et formalt kriterium på begrepet eventyr. Det materielle er at eventyr ikke omhandler virkeligheten, det formale er at det kjennetegnes ved visse innlednings- og avslutningsfraser. Og dette er neppe noe dårlig utgangspunkt for å forstå hva et eventyr er.

I de to andre gruppene snakket vi om det å være alene vs. det å være sammen. Felles for begge grupper var ønsket om fred og ro som motivasjon for å være alene. Og, som Svømme, var det mulig å se helt andre ting når man var alene, ting man ikke så lett ble oppmerksom på når man var sammen med andre, for eksempel farver og former. Var det mulig å tenke når vi var sammen? Nei, svarte mange, for da ble det fort for mye bråk. Men er vi ikke sammen nå? Jo. Tenker vi ikke nå? Jo. Så noen ganger er det altså mulig å tenke i fellesskap. Ja. Hva med voksne, bråker de også når de er sammen, eller er det bare barn som bråker? Voksne bråker ikke, mente barna, de "skravler". Hva er forskjellen på bråk og skravling? Bråk kommer som en følge av lek, skravling er å snakke i munnen på hverandre hele tiden. Kan det hende at skravling er de voksnes måte å leke sammen på? Dette var barna usikre på... Flere påpekte at når de var lei seg, så ville de helst være alene. Ikke for å få kontakt med sine følelser eller noe i den retning, men fordi tristhet ofte opptrer i kombinasjon med sinne, man er sint på noen, og da er det, av hensyn til de andre, best å trekke seg tilbake.

Ett barn bemerket at en fin ting med å være alene er at da kan man banne. Problemet med å banne sammen med andre var at da ville noen sladre til de voksne med den følge at man ville få kjeft. De andre barna sluttet seg til dette resonnementet. De fleste var også enige om at det i og for seg var stygt å banne, og at denne innsikten ikke var nok til å stoppe dem fra å banne så lenge de var sammen med andre. Frykten for ytre, sosiale sanksjoner står altså sterkere hos barna enn moralsk bevissthet og indre samvittighet - et kulturelt trekk i vår sekulære samtid vi kan gjenfinne hos mange voksne. Vi kom inn på det å bruke stygge ord for å beskrive andre eller andres handlinger. Hvis de for eksempel sier til et annet barn som leker at "den leken suger" så er man slem mot dette barnet. Det stygge blir først umoralsk når det knyttes til en sosial kontekst.

Hvis vi ser de tre gruppene under ett, er det kanskje litt merkelig at barna er så konsekvent sosialt orientert samtidig som de mener at Bibelen er en virkelig og sann historie. Her skjuler det seg en motsetning. Hva har de egentlig fått med seg av Bibelens (Det nye testamentets) budskap om tro som frelse, om betydningen av samvittighetens stemme? De synes å ha skjønt viktigheten av gode gjerninger og nestekjærlighet, men ikke så mye det selvkritiske blikket (evnen til å se bjelken i mitt eget øye før splinten i den andres) som foranlediger og motiverer de gode gjerningene. Hvis vi ser på dette som en kulturell tendens og ikke bare et enkelttilfelle, kan vi spørre om denne orienteringen er en naturlig konsekvens av barnas alder og (manglende) modenhet, eller om det snarere kommer som et resultat av skolens og samfunnets stadige vektlegning av den sosiale (politiske) dimensjonen fremfor den individuelle (åndelige). Skal vi gå til utviklingspsykologien (Piaget) eller til den rådende politiske ideologien for å finne svar?
Avatar
Oyvind (Administrator) #7
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Lilleborg skole, 1. besøk
Tre nye grupper på Lilleborg skole på Torshov idag. Her, som på Bogstad, var det elever på 2. trinn, i underkant av 20 i hver gruppe. Elevene var stort sett rolige og konsentrerte, og det gikk derfor ganske greit å lede samtalene. Det var også med en eller to lærere i hver gruppe.

Vi snakket om fremdriften i Svømme-fortellingen i alle gruppene og kom i den forbindelse inn på forskjellige temaer. En elev mente at anemonene som Svømme oppdaget mens han svømte langs havbunnen var giftige. Hvordan så han det det? De hadde sterke farver. Men er alt med sterke farver giftig? Nei, det er et stoff i tingene som gjør dem giftige. OK. Men Svømme ble jo glad for å se anemonene. Burde han ikke blitt redd dersom de var giftige? Nei, skjøt en gutt inn, og ga som illustrasjon at ingenting gjorde ham redd. Og han hadde sett langt verre ting enn giftige anemoner, for eksempel skrekkfilmer. De gjorde ham ikke redd (lenger).

På spørsmål om hva de likte og ikke likte med historien var det også denne gang flere som trakk frem at vennene til Svømme ble spist av tunfisken. Dette var trist og leit og for noen var det nok til ikke å like historien. Men må ikke også tunfisker ha mat? Jo, men de kunne spise noe annet enn stimfisker. Spiser du fisk? Ja. Spiser du tunfisk? Det hender. Men hvorfor er det greit for deg å spise tunfisk, men ikke greit for tunfisk å spise stimfisk? Dette spørsmålet førte oss inn i en diskusjon om forholdet mellom dyr og menneske. Dyr gjør bare det de må gjøre, men mennesker har et valg, mente elevene. Hvis vi ikke liker at tunfisk spiser stimfisk, bør vi heller ikke spise fisk selv? Elevene hadde forskjellige meninger her.

Det viste seg at alle jentene i en gruppe likte best historier som hadde en god slutt mens de fleste av guttene foretrakk det motsatte: historier som sluttet dårlig. Guttene mente at lykkelige slutter er kjedelige. De ville heller ha spennende avslutninger, det var for dem "kult" og "heftig". Var de ikke fornøyd med at 50-60 stimfisk ble drept i starten av historien? Nei, dette var ikke spennende, mente de, dette var rått parti. Spenning krever en viss balanse mellom de stridende slik at det ikke er opplagt hvem som vinner.
Avatar
Oyvind (Administrator) #8
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Lilleborg skole, 2. besøk
Idag valgte jeg å innhente spørsmål fra barna som vi så stemte over. Her er spørsmålene fra første gruppe (antall stemmer i parentes):

  • Finnes det en svart fisk som svømmer like fort som Svømme? (4)
  • Hvorfor kjennes glassmaneter ut som gele? (11)
  • Finnes det fisk som blir trukket av en usynlig tråd? (2)
  • Var de røde fiskene Svømmes brødre og søstre? (1)
  • Hvorfor var Svømme den eneste som var svart? (7)
  • Hvor stor kan en tunfisk bli? (6)

Vi legger merke til at de to spørsmålene som fikk flest stemmer begge var hvorfor-spørsmål. Vi ser også at de fleste spørsmålene handler om å relatere eventyret til virkeligheten mens to av spørsmålene (4 og 5) retter seg mot eventyret selv. Det andre spørsmålet fikk flest stemmer, så dette skulle vi besvare. Vi fikk følgende forslag: Glassmaneter kjennes ut som gele fordi de spiser gele eller andre myke ting. De blir altså det de spiser. En annen foreslo at de er født sånn: mammaen og pappaen til maneten er myke, derfor blir også barnet deres mykt. Barna så raskt at dette bragte oss inn i en såkalt uendelig regress. Derfor måtte vi spørre hva grunnen var til at den første maneten var myk. Svar: Fordi Gud skapte den slik. Ikke alle var enig i dette svaret, men ingen kom opp med en alternativ forklaring.

Andre gruppe svarte slik:

  • Hvordan kan vi svømme som en fisk når vi ikke blir trukket av en usynlig tråd? (0)
  • Hvordan kan Svømme fly opp til øyet der han skal være? (3)
  • Hvordan skal tunfisken spise oss? (2)
  • Hvordan kan vi bli levende igjen når vi først er blitt spist opp? (7)
  • Hvorfor er Svømme svart? (2)
  • Hvorfor er Svømme raskere enn de andre? (8)

Her ser vi at alle de fire første spørsmålene er hvordan-spørsmål knyttet til den praktiske gjennomføringen av skuespillet. De to siste er mer abstrakte, men også disse knytter seg til eventyret. Denne gruppen synes altså mer opptatt av det dramaturgiske enn den første gruppen som var mer realitetsorientert. Det er interessant når slike forskjeller i interesseområder dukker opp, og det sier nok noe om den generelle orienteringen i de forskjellige gruppene. Som svar på det siste spørsmålet fikk vi fire forslag: 1) Svømme var en annen type fisk enn de andre (forskjell i essens/kvalitet), 2) han hadde øvd mer enn de andre (forskjell i ferdighet/praksis), 3) han hadde lekt mer enn de andre (forskjell i ferdighet/praksis), 4) han var lengre enn de andre (forskjell i størrelse/kvantitet). Alle er mulige svar på spørsmålet, og vi diskuterte hvilket som er mest sannsynlig uten å komme til en bestemt konklusjon.

Tredje gruppe:

  • Hvorfor skal en dukke være Svømme? (2)
  • Skal de som ble spist være de samme som møter Svømme? (12)
  • Hvorfor møter Svømme forskjellige dyr og ting? (0)
  • Hvorfor er det slik at det som det er én av er en skygge? (2)

Igjen er det et spørsmål knyttet til fremføringen av skuespillet som fanger barnas interesse: Skal de som spiller de røde stimfiskene som blir spist i starten av stykket være de samme skuespillerne som spiller de røde stimfiskene som Svømme møter på slutten Vi funderte litt på dette og kom frem til at det ikke var noe problem å få til dette i skuespillet. Men i eventyret kan selvfølgelig ikke den siste stimen bestå av de samme fiskene som i den første. Så hva er egentlig forskjellen på eventyr og teater? Her fikk vi et både tankevekkende og elegant formulert forslag: Eventyr hører vi, teater gjør vi. Det vi hører kommer inn i hodet vårt og da bruker vi fantasien: Vi tenker oss at noen fisker forsvinner for godt mens nye kommer til. Det å gjøre handler derimot om å bruke kroppen. Og kropper kan ikke forsvinne og så komme tilbake igjen. Men ved hjelp av fantasien tenker vi oss at de samme skuespillerne inntar forskjellige roller i skuespillet. Vi trenger med andre ord fantasi også i skuespillet.
Lukk Mindre – Større + Svar på dette innlegget:
Verifikasjonskode: VeriCode Skriv inn ordet du ser på bildet i tekstfeltet under. (Bare skriv inn bokstavene, små bokstaver er greit.)
Uttrykksikoner: :-) ;-) :-D :-p :blush: :cool: :rolleyes: :huh: :-/ <_< :-( :'( :#: :scared: 8-( :nuts: :-O
Spesielle tegn:
Gå til forum
Ikke logget inn. · Glemt passordet · Registrer
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Tid: 2017-09-23, 07:43:14 (UTC +02:00)