Forum: Skole og barnehage RSS
Stimfiskprosjekt 2013/2014
Skjønnhaug skole, Lindeberg, 1. besøk
Avatar
Oyvind (Administrator) #1
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Stimfiskprosjekt 2013/2014
For tredje året på rad gjennomfører BUF i samarbeid med teatergruppen De Onde Stesøstre prosjekt for Den kulturelle skolesekken i Oslo. Målgruppen er elever på 1. og 2. trinn i grunnskolen. Og nok en gang er det historien som Svømme det skal arbeides med. Les mer om bakgrunnen for prosjektet nederst på denne siden.

Idag var det tre grupper med førsteklassinger (10-15 barn i hver gruppe) på Skjønnhaug skole på Lindeberg i Oslo som skulle til pers. Åpningsspørsmålet var: Husket de historien? Og kunne de gjenfortelle den med sine egne ord? Vel, ingen husket alt, men mange husket noe, så etterhvert fikk vi stablet fortellingen på bena. Etter dette var spørsmålet om de likte fortellingen eller ikke. Nesten alle svarte ja, men det var vanskelig å si akkurat hvorfor de likte den, utover at den var «morsom», «kul» osv. En likte den fordi den var «rar». Men hva var det som var rart? Også her var det vanskelig å komme under eller bak begrepet. Det virket som om de bare satte ord på sine umiddelbare følelser, men uten at de kjente disse følelsene godt nok til å si noe om dem.

Ikke uventet var det enklere for de få som ikke likte historien å si hvorfor: De visste at de brøt med majoriteten og var av den grunn mer forberedt på å gjøre rede for seg. Grunnen for å mislike historien var at vennene til Svømme ble spist av tunfisken og at dette gjorde Svømme trist. De likte rett og slett ikke en historie hvor små stimfisker blir spist og hovedpersonen blir lei seg. Det kan man forstå. Og da de serverte denne grunnen, var det straks flere som lot seg overbevise og sa at de ikke likte fortellingen likevel.

En mente at det var en kjedelig fortelling, men heller ikke han klarte ikke å gi noen grunn. Men så viste det seg at denne eleven syntes alt på skolen var kjedelig, friminutter og spisetid inkludert. Det pussige var at denne eleven smilte og lo omtrent hele tiden. Hvorfor smilte han så mye hvis alt var så kjedelig? Er det ikke vanlig å se sur ut lei ut når man kjeder seg? Til dette hadde han ikke noe svar, men smilte ekstra bredt. Det var jo også et slags svar. :-)
Avatar
Oyvind (Administrator) #2
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Skjønnhaug skole, Lindeberg, 2. besøk
Sist forsøkte vi å gjenfortelle Svømme-historien med egne ord. Dette viste seg ikke å være helt enkelt. Formålet med dagens grupper var å komme mer under huden på historien. Og det var ikke så lett det heller...

Første gruppe gikk for en stor del med til å få barna til å rekke opp hånden før de snakket og bli flinkere til å lytte til hverandre. Særlig ett barn strevde fælt med å huske på å rekke opp hånden selv om jeg minnet ham på det flere ganger. Han syntes det var kjedelig å rekke opp hånden. Men så fortalte et annet barn at han hadde lært å rekke opp hånden allerede i barnehagen, og etterpå hadde han husket på dette. Derfor var det ikke kjedelig for ham å rekke opp hånden nå. Altså var det en kobling mellom det å lære, det å huske og det å ha det gøy. Det snakkesalige barnet tok dette til seg og rakk opp hånden heretter.

Etter dette ble gruppen spurt om de ville snakke om Svømme den tiden vi hadde igjen. Nei, svarte de fleste, noe som var litt overraskende og derfor verdt å ta tak i. Men det viste seg fort at dette var vanskelig å forklare. En foreslo at det var fordi Svømme var så rask (i forhold til de andre stimfiskene), men det var ikke klart hvorfor det er uinteressant å snakke om hurtighet. Nærmere et svar kom vi da et annet barn mente at det var fordi historien var så rar. Hva mente hun med det? At det skjedde noe trist og at Svømme ble lei seg. Men er det noe galt i å snakke om triste ting? Hm. Nå var det plutselig flere som ville snakke om historien, og den første grunnen var: fordi Svømme var rask! Ingen oppdaget det pussige i å ha samme grunn både for og imot. Til slutt, etter mange spørsmål, var det en som foreslo at noe som kunne gjøre historien interessant var det at han fikk denne smarte ideen om å svømme slik at stimen så ut som en stor fisk.

I andre gruppe undersøkte vi blant annet hva som kan være bra med å være alene. Dette var ikke lett å svare på, for selv om mange av barna hadde vært endel alene (både hjemme og på skolen), var dette som regel ikke noe de betraktet som noe positivt. De ville helst være sammen med andre, enten barn eller voksne. Likevel fikk vi noen forslag: Når man er alene får man være i fred, og det kan være deilig av og til, også for barn. Vi kan også lage ting alene, for eksempel lyder eller bamser, og det å lage ting er gøy.

I siste gruppe var temaet: Hva er det viktigste i hele Svømme-historien? Her fikk vi - etter å ha gått en oppklaringsrunde for å finne ut hva det vil si at noe er viktig - fire forslag som vi diskuterte nærmere:

  • det at Svømme fant nye venner bak stenene
  • det at Svømme blir glad når han ser de nye vennene
  • det at Svømme og de andre fiskene lekte og tullet sammen
  • det at de lekte 'haien kommer' og 'har'n'

Vi fant at de to første svarene var veldig like hverandre. Men mesteparten av spørringen gikk på om det var viktig eller ikke viktig hva slags lek de lekte. Spilte det noen rolle hva de lekte? Var ikke det viktige at de lekte, ikke om de lekte sisten, boksen går eller ludo? Noen av barna var enige i at det var helt uvesentlig hva slags lek de lekte, men ikke alle, blant annet gutten som fremmet forslaget. Kanskje var han spesielt opptatt av disse to lekene?
Avatar
Oyvind (Administrator) #3
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Ruseløkka skole, 2. trinn, 1. besøk
Idag hadde jeg to 2. klasser, hver på drøyt 20 elever som satt på stoler i en stor bordsirkel. Et litt annet opplegg enn vanlig, altså, hvor det har pleid å være tre mindre grupper (10-12 elever) med førsteklassinger som sitter på matter på gulvet. Dessuten holdt vi idag på nærmere én time i hver gruppe, ikke en halvtime slik vi pleier.

Ellers var opplegget det samme: å få barna til å gjenfortelle Svømme-historien med sine egne ord for så å avgjøre om de likte historien eller ikke. I begge grupper begynte vi med å sirkle inn begrepet filosofi: Hva gjør egentlig en filosof? Her mente noen av barna at en filosof er en som går inn i hodene til folk, omtrent som en kirurg, bare uten skalpellen. Og hva gjør de med det de finner der? De fikser det. Så det er noe galt inne i hodene til folk som filosofen må fikse? Ja. Hva da? Filosofen må gjøre de dårlige tankene gode, lød det tankevekkende svaret.

Etter den introen, var det klart for rekapitulering, som vi brukte endel tid på, også her i 2. klasse. Etterpå sa alle at de likte historien. Det måtte arbeides litt for å få frem et kritisk standpunkt. Til slutt sa én at tunfisken var slem som spiste alle stimfiskene, og at det kunne være en grunn til ikke å like historien. Men hvorfor var det slemt å spise seg mett? Tunfisken lever jo av å spise fisk. Betyr det at også mennesker er slemme når de spiser kjøtt og fisk? Nei, dette kunne ikke barnet gå med på. Så da er ikke tunfisken slem da? Nei. Men så er det ingen grunn til å mislike historien likevel da? Nei. Her var det én som var tilbøyelig til å mene at det likevel var slemt gjort av tunfisken, men foreslo kreativt at dersom tunfisken bare hadde spist fisker som selv ikke hadde mat, så var det ikke så farlig, for de skulle jo dø uansett.

Til avslutning spurte jeg om filosofen hadde levd opp til forventningene: Hadde vi fikset tanken, hadde vi forvandlet de dårlige tankene til gode tanker, hadde vi gjort tankene bedre? Nei, lød svaret fra én, vi hadde gjort dem verre :)
Avatar
Oyvind (Administrator) #4
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Ruseløkka skole, 2. trinn, 2. besøk
Tilbake til de to andreklassene på Ruseløkka skole. De hadde selvfølgelig hatt det veldig artig da de forberedte og fremførte teaterforestillingen om Svømme uken i forveien, men hadde dette også lært dem noe nytt om Svømme og det som skjedde med ham? Vel, de hadde i alle fall oppdaget ting de ikke tidligere hadde tenkt på. For eksempel hadde de fått en dypere forståelse av hvordan Svømme opplevde å være alene etterat tunfisken hadde spist søsknene hans. Etter først å ha vært trist, ble han gladere og gladere etterhvert som han oppdaget noen av havets rare skapninger. Selv var barna ikke mye alene, sa de, de var nesten alltid sammen med andre, familie eller venner, men nå hadde de fått øynene opp for at det å være alene kunne ha sine positive sider. For eksempel kunne de da bestemme hva de skulle gjøre eller hva de skulle lage uten at noen andre blandet seg inn. Eller de kunne leke med dukker og snakke med dem. Ja, de kunne endog snakke med seg selv som om de spilte to forskjellige roller. En elev viste hvordan dette i praksis kunne gjøres. Alt dette kunne man selvfølgelig også gjøre sammen med andre, men ofte var det faktisk morsommere å gjøre det alene.

Én mente å ha oppdaget en «feil» ved Svømme-stykket. Da nye stimfiskene endelig hadde laget en stim som så ut som en stor og farlig fisk, sa de nemlig: «Svømme, du kan være øyet!» Men hvordan kunne de vite hva Svømme het når han aldri hadde fortalt dem det (i stykket nevnte han aldri navnet sitt for de nye stimfiskene)? Barna forsøkte å forklare dette på flere måter. Én teori var at de nye stimfiskene ikke var nye i det hele tatt, men de samme som (angivelig) ble spist av tunfisken i starten. Kanskje tunfisken bare latet som om han spiste dem, eller bare spiste noen av dem. Men isåfall: Hvorfor var ikke dette nevnt i stykket? Og hvorfor kjente de hverandre ikke igjen da de møttes senere? Kanskje fordi alle stimfisker ser klin like ut? Hm. En annen teori var at Svømme hadde fortalt dem navnet sitt, men at dette av en eller annen grunn ikke var kommet med i teateroppsetningen. Denne tanken avstedkom mer generelle refleksjoner om hva som er sant og usant i eventyr og fortellinger. Svømme handlet for eksempel om ekte «ting» (hav, fisker, anemoner osv.), men hva tingene var ikke ekte eller sant: at de snakket og at de kunne lage stimer som så ut som andre ting. En mente at eventyr forteller oss noe sant selv om eventyret i seg selv ikke er sant.

Avslutningsvis ble barna spurt om filosofen denne gang hadde gjort tankene deres bedre eller verre. De fleste svarte at tankene denne gang hadde blitt bedre, men et par var ennå i tvil...
Avatar
Oyvind (Administrator) #5
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Haugen skole, 2. trinn, 1. besøk
– Er du en filosof?
spurte et av barna da jeg kom inn i klassen.
– Ja, de sier så,
svarte jeg og kastet straks et spørsmål tilbake:
– Vet dere forresten hva en filosof er?
– Ja, det er en som er klok.
– Jaha, og hva vil det si å være klok?
Det visste ikke eleven. En annen elev grep ordet:
– Det vil si å være smart.
– Det å være smart og det å være klok er altså det samme?
– Ja.
– Da må jeg nesten få spørre hva vil det si å være smart.
Barna tok seg en liten tenkepause...
– Det vil si å ha mange svar.
– Så en filosof er en som har mange svar?
– Ja... nei...
Barna kunne liksom ikke helt godta den konklusjonen, men kunne heller ikke helt skjønne hva som var galt med den. Men da jeg spurte dem:
– Er en filosof en som har mange svar, eller er det en som stiller mange spørsmål?
så forsvant all usikkerheten. En utbrøt:
– Det er en som stiller mange spørsmål, akkurat som du gjør nå!
– Men det må vel bety at en filosof ikke er så smart likevel da, for var det ikke slik at den som er smart er en som har mange svar?
– Kanskje det å være smart og det å være klok ikke er helt det samme likevel?
– Kanskje...

Barna begynte å le da de oppdaget at de hadde viklet seg inn i en aldri så liten tankefloke, en spontan og befriende latter som gjorde dem mer åpne for det som skulle komme: en undrende (kreativ), men samtidig strukturert (kritisk) undersøkelse av historien om Svømme.
Avatar
Oyvind (Administrator) #6
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Svarttjern skole, 2. trinn, 1. besøk
Dagens grupper syntes å være enige om en ting: Jentene likte eventyret, blant annet fordi det handlet om å lure de slemme, fordi det handlet om å få nye venner og fordi det var artig og morsomt med eventyr som handler om fisker. Guttene, derimot, var ikke fullt så begeistrede. For dem var dette tafatte greier, eventyret var jo hverken skummelt eller skremmende. Hva med tunfisken som spiste et par hundre stimfisk i en jafs, var ikke det litt skremmende? Nei, for tunfisken er ufarlig for mennesker, mente de. Hadde det handlet om haier eller pirajaer, derimot...

Jentene satt og hørte på guttenes beklagelser og mer eller mindre vellykkede forsøk på å tøffe seg. Var de så enige med guttene? Var dette et koselig, men heller kjedelig eventyr? Nei, det var jentene ikke enige i. De mente de hadde gode grunner for å like eventyret. Da sa en guttene at jentene var barnslige som var opptatt av slike pusete greier. Til dette kommenterte en av jentene tørt: «Vel, det jentene liker, synes guttene er barnslig. Men det guttene synes er tøft, synes jentene er veldig barnslig!» Til dette hadde guttene ikke noe svar :)
Avatar
Oyvind (Administrator) #7
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Haugen skole, 2. trinn, 2. besøk
Dagens spørsmål: Hadde barna lært noe etter en uke med teaterprosjekt om Svømme?

Åja, i den ene gruppen hadde de lært å lage kostymer og kulisser, og noen hadde erfart at det gikk an å stå på en scene selv om man var flau og hadde sceneskrekk. Andre mente de hadde lært noe om vennskap. Hva da? At man bare kan spørre noen «skal vi være venner», så blir man venner. Men så enkelt var det likevel ikke, for det kunne jo hende at den andre svarte nei, og da er man ikke venner. Begge må være enige for at man skal være venner. Dessuten gjelder ikke dette hvis det er en voksen som spør. Noen voksne er nemlig ute etter å lure barn med seg, å stjele dem. Ifølge barna kan man trygt svare ja hvis andre barn spør om man skal være venner, men ikke når voksne spør.

I en av de andre gruppene svarte barna at de hadde lært hva en manet var. Det var et havdyr som beveget seg slik (barnet reiste seg og gjorde en bølgende bevegelse med armene). Men slik kan vel også mennesker bevege seg? Ja, men mennesker brenner ikke som en brennmanet. Mennesket har heller ikke tråder. Hva har vi isteden? Ben og muskler. Er det andre forskjeller på manet og menneske? Ja, manetene bor i havet, mennesker bor ... hm ... utenfor havet. Ja, hva kalles det som er utenfor havet? Har det noe navn? Verden... Men er ikke havet også i verden? Jo... Her grep plutselig læreren inn – tydelig utålmodig – og stilte spørsmål for å skynde barna på rett spor («hva er det vi blander med vann for å få søle?») Til slutt svarte et barn: Jord, mennesket bor på jorden. Her kunne/burde vi gått videre med å spørre om ikke havet er en del av jorden også, om det ikke fantes et annet ord som bedre dekket det vi var ute etter (for eksempel «på land»). Isteden gled samtalen over i et annet og heftigere spor.

Barna hadde nemlig oppdaget at brennmaneter kunne være farlige. De giftige trådene kunne drepe småfisker som Svømme. Det var derfor Svømme måtte betrakte det farvesprakende dyret på trygg avstand. Hvorfor har maneten tråder som brenner og dreper? For å forsvare seg, mente barna. Og for å få mat. Kan også mennesket drepe for å beskytte seg for å få mat? Ja. Her fant vi altså en likhet mellom menneske og manet. Men hva er det mennesket trenger å beskytte seg mot? Farlige dyr. Men i tillegg må vi beskytte oss mot andre slemme mennesker, til forskjell fra manetene som ikke truer hverandre. Går det an å beskytte seg på andre måter enn ved å drepe? Ja, slemme mennesker kan vi sette i fengsel, eller vi kan rett og slett løpe fra dem. Farlige dyr er det ikke så lett å løpe fra (men vi kan jo alltids prøve). Det er bedre å sette dem i bur, eller i en dyrehave.
Avatar
Oyvind (Administrator) #8
Brukertittel: Dixi et liberavi
Medlem siden Jul 2005 · 813 innlegg · Sted: Eidsvoll
Gruppemedlemskap: Administrators, Members
Vis profil · Lenke til dette innlegget
Emne: Svarttjern skole, 2. trinn, 2. besøk
Tre viltre grupper på Romsås fikk avrunde dette skoleårets Stimfisk-prosjekt hvor filosofen og teaterinstruktørene Astrid, Beate og Gunhild (de to førstnevnte tilhørende «De onde stesøstre») i tur og orden har besøkt Skjønnhaug, Ruseløkka, Haugen og Svarttjern barneskoler i Oslo.

Generelt må jeg si at det har vært mange viltre grupper i årets Stimfisk-prosjekt, og det er uten tvil guttene som skaper mest støy. Det er de som ikke klarer å sitte stille på stolen og følge med, som prater og/eller krangler med sidemannen, som ikke rekker opp hånden, som snakker i munnen på hverandre osv. Jentene er vanligvis mer innstilt på å lytte til og gjennomføre samtaler. Noen ganger blir det så mye bakgrunnsstøy at det er umulig å få med seg hva én enkelt deltager sier. Dette er synd, ikke bare fordi bråk og støy er en uting i seg selv, men fordi det gang på gang viser seg at når en gruppe først klarer å samle seg om et spørsmål eller tema, uansett hvor bråkete den i utgangspunktet er, så klarer den å produsere (filosofisk) interessante tanker. Det ligger alltid et potensial i en gruppe med barn.

Så også denne gang. I én gruppe kom temaet regler på banen. Da de øvet på stykket i forrige uke, hadde de fått tildelt regler av instruktørene. Uten disse reglene, hadde det blitt vanskelig å gjennomføre stykket; det var alle enige om. Men hva med andre regler, som for eksempel at man må gjøre lekser eller ikke forstyrre i timen? Jentene ga stort sett uttrykk for at de aksepterte disse reglene (en jente hevdet endog at de reglene som moren ga henne var hennes egne), mens flere av guttene unnlot å følge slike regler fordi det kom i konflikt med deres egne lyster og ønsker. Men må ikke alle av og til gjøre ting som man ikke har lyst til? Jo, bekreftet en av guttene, også de gjorde det de måtte gjøre – til slutt. Men de utsatte så lenge som mulig. Jentene, derimot, gjorde unna pliktene med en gang. Tvang er det eneste som kan få oss gutter til å følge regler, konkluderte én. Litt å fundere på for pedagogene der...

I en annen gruppe snakket vi om det å være flau. Det viste seg at en av guttene hadde vært flau under fremføringen av teaterstykket. Hvorfor? Vel, det var flaut at alle så på en, og ikke minst at foreldrene var tilstede. Men igjen oppstod det et skille mellom guttene og jentene. Det viste seg at (nesten) alle guttene, men ingen av jentene, hadde vært flaue under oppføringen. Hvorfor er det slik? I samtalen kom det frem at jentene var vant til å opptre, de hadde spilt teater før, de sang i kor, drev med idrett osv. Ingen av guttene kunne skilte med slike erfaringer (bortsett fra én som sang i kor, men han var også den eneste som ikke hadde vært flau). Hva gjorde så guttene? De spilte dataspill, alle som en. Og det er klart, når man er vant med å sitte alene og spille spill på en datamaskin, blir man nødvendigvis litt brydd når man plutselig blir plassert på en scene foran hundre tilskuere. På spørsmål om det ville vært flaut å sitte på scenen foran publikum mens man spilte dataspill, svarte en av de mest urolige guttene at, nei, det hadde det ikke, for da la han ikke merke til at de andre så på ham. Guttene latet altså til å være mer engstelig for å bli sett (på) enn jentene. Hvorfor det mon tro?

Dette fikk vi ikke undersøkt videre. Men tenk så fint det hadde vært om de tilstedeværende lærerne kunne bite seg merke i de temaene og spørsmålene (og ikke minst svarene!) som dukket opp slik at de kunne ta opp igjen samtalene med elevene på et senere tidspunkt. Det er i alle fall mitt håp og ønske for mine bidrag til dette prosjektet, og det er også en av grunnene til at jeg har ført disse omstendelige journalene. Så beste lærere, føl dere herved kallet. Hansken er kastet.
Lukk Mindre – Større + Svar på dette innlegget:
Verifikasjonskode: VeriCode Skriv inn ordet du ser på bildet i tekstfeltet under. (Bare skriv inn bokstavene, små bokstaver er greit.)
Uttrykksikoner: :-) ;-) :-D :-p :blush: :cool: :rolleyes: :huh: :-/ <_< :-( :'( :#: :scared: 8-( :nuts: :-O
Spesielle tegn:
Gå til forum
Ikke logget inn. · Glemt passordet · Registrer
This board is powered by the Unclassified NewsBoard software, 20150713-dev, © 2003-2015 by Yves Goergen
Tid: 2017-11-23, 04:32:04 (UTC +01:00)