Å sette grenser for barn - Barne- og ungdomsfilosofenes forum/blogg

rvwsak

2005-08-02, 13:19 #1

Member since Jul 2005 · 7 posts · Location: Oslo
Group memberships: Members, Practice

Show profile ·

Link to this post

Subject: Å sette grenser for barn

Et stadig tilbakevendende spørsmål knyttet til barneoppdragelse, er spørsmålet om når, og på hvilken måte, det bør settes grenser for barn. Å sette en grense vil si å forby en handling eller avvise en forespørsel fra barnet. I utgangspunktet tenker jeg meg at det er to hovedbegrunnelser for å sette grenser: 1) den voksnes tåle- eller toleransegrense er overskredet og 2) barnet selv har ikke godt av den foreslåtte handlingen.

Ofte er det den første grunnen som blir utslagsgivende: Den voksne orker ikke mer mas etter å ha mistet tålmodigheten. Men grunn nummer to ser ut til å være et bedre kriterium. For det bør jo være hensynet til «barnets beste» som avgjør når en grense skal settes.

Så noen ganger kanskje det er i orden at barnet får lov til å gjøre ting selv om den voksne egentlig ikke liker det. Dette gjelder særlig der foreldrene har en hang til overbeskyttelse. Andre ganger er det ikke i orden at barnet gjør ting selv om den voksne synes det er greit. Dette kan gjelde der foreldrene er overambisiøse og ønsker å utsette barnet for påkjenninger som ikke gavner barnet.

Men hvem avgjør hva som gavner og hva som ikke gavner?

Love thy neighbour

Aurora 2005-08-08, 13:55 #2

User title: Mother of small philosophers
Member since Aug 2005 · 2 posts · Location: Asker
Group memberships: Members

Show profile ·

Link to this post

Subject: Ikke forslag til svar, men...

Filosofen Oscar Brenifier spør i sin bok: "Hva tenker du om følelser?" (Omnipax 2005) om hvordan barna vet at foreldrene deres er glad i dem. En av de foreslåtte svarene er at de bekymrer seg for barnet. Da stiller forfatteren videre spørsmål om dette alltid er positivt.
Dette var ikke et svar på threadens spørsmål, bare en tenke.

Når det gjelder barn og grensesetting synes jeg at et tredje punkt er vel så viktig. Nemlig samfunnets normer. Det er viktig at barnet forberedes på hva som forventes i samfunnet av oppførsel. Og det er for eksempel viktig at et barn læres respekt og ydmykhet for mennesker og ting rundt seg og i samfunnet ellers. Selv om de ved en respektløs handling hverken overskrider foreldrenes tålegrense eller setter seg selv i fare, synes jeg det bør settes grenser.
Et 4. punkt kunne for eksempel være TID. Vi lever i et tidsstyrt samfunn. Og det er jevnlig at mine barn blir grensesatt på grunn av tidsnød. At vi for eksempel ikke har tid til å la barnet velge klær selv.

Grensetting bør derfor i min mening, være styrt av samfunets behov og normer, familiens behov og normer, tid, og sikkerheten til barnet. Barnet selv kan også være medvirkende, både hva barnet mestrer og deres ansvarsfølelse osv. Men også deres egne meninger. Så grensetteing bør være et kompromiss mellom disse parametre som forandrer seg konstant. Barnet kan for eksempel få lov til noe en dag, men ikke neste dag. Uten at dette virker urettferdig på barnet.

Oyvind (Administrator) 2005-08-09, 15:31 #3

User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 · 680 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members

Show profile ·

Link to this post

Du har helt rett i at «samfunnets normer» er et moment som bør med når man diskuterer grensesetting overfor barn. Skjønt jeg vil vel si at det må være noe galt med foreldrene dersom en respektløs handling fra barnets side ikke medfører at foreldrenes tålegrense overskrides. Det må jo isåfall bety at heller ikke foreldrene vet å skille mellom respektfulle og respektløse handlinger.

Dette med «tid» er også viktig, kanskje ikke som et moment som bør tillegges verdi i seg selv - for jeg synes ikke at det å skylde på «dårlig tid» i seg selv er noen god grunn til å statuere en grense - men mer som et moment som i dagens samfunn må tas med i betraktningen. Folk har rett og slett snaut med tid, og da må man forholde seg til det, også i spørsmål om barneoppdragelse. Tid er altså her et deskriptivt, ikke et normativt moment.

Til sist dette med «barnets egen medvirkning» i prosesser som medfører at grenser settes. Det er klart at dette må med. Det tok jeg nesten for gitt. Bra at du påpekte det. Her ligger det vel dog en fare i det at barnet utnytter den voksnes (vel)villighet til å lytte og forhandle. For er det ikke fremdeles visse ting, f.eks. visse etiske prinsipper, som den voksne bare må knesette - uansett hva barnets mening måtte være? Hvilket jo på ingen måte betyr at barnets mening ikke i utgangspunktet bør høres.

Takk for fint innspill!

Anne Schjelderup 2005-08-10, 15:55 #4

User title: Pedagogen har talt!
Member since Aug 2005 · 79 posts · Location: Oslo
Group memberships: Members, Ostfold

Show profile ·

Link to this post

Aurora skriver:

"Barnet selv kan også være medvirkende, både hva barnet mestrer og deres ansvarsfølelse osv. Men også deres egne meninger. Så grensetteing bør være et kompromiss mellom disse parametre som forandrer seg konstant. Barnet kan for eksempel få lov til noe en dag, men ikke neste dag. Uten at dette virker urettferdig på barnet."

Jeg tror det er viktig å ta hensyn til barnets alder og modenhet når man skal vurdere fleksibilitet i grensesetting. Min erfaring er at små barn blir svært utrygge dersom grensene er fleksible, dersom de er som du sier, ulike fra dag til dag. For små barn, som skal lære å forholde seg til en verden som for dem er enorm, kaotisk og fullstendig uhåndterbar, er det viktig å kjenne faste og klare grenser rundt seg. Dette gir dem trygghet. En kan ofte høre små barn si dette som et mantra og søke bekreftelse f.eks. ved å si: " Det er ikke lov å gå over veien på rødt lys, ikke sant mamma!". Jeg tolker dette som et psykologisk behov barnet har for å vite klart hva det har forholde seg til, slik at i alle fall noe i denne kaotiske verden er fast og håndterlig.

Først når barnet blir eldre, og verden ikke lenger er fullt så kaotisk og uhåndterlig for dem, mener jeg de får et virkelig behov for medbestemmelse og fleksibilitet.

Jeg har derfor tro på en streng og rigid barneoppdragelse når barna er små for så å slippe opp for en gradvis demokratisering frem til barna er unge voksne som fullt og helt kan ta ansvar for eget liv. Den grensesetting som da er igjen er grensesetting der den unge på en eller annen måte forulemper andre.

This post was edited on 2005-08-10, 20:41 by Oyvind.

Oyvind (Administrator) 2005-08-10, 16:25 #5

User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 · 680 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members

Show profile ·

Link to this post

Quote by Anne Schjelderup:
Jeg tror det er viktig å ta hensyn til barnets alder og modenhet når man skal vurdere fleksibilitet i grensesetting. Min erfaring er at små barn blir svært utrygge dersom grensene er fleksible, dersom de er som du sier, ulike fra dag til dag. For små barn, som skal lære å forholde seg til en verden som for dem er enorm, kaotisk og fullstendig uhåndterbar, er det viktig å kjenne faste og klare grenser rundt seg. Dette gir dem trygghet. [...]

Dette høres fornuftig ut. Konsekvens er bra, ikke bare for barn, men også, ikke minst, for voksne. Det snakkes jo ofte om hvor deilig det er med mennesker som man vet hvor man har, og man vet hvor man har dem fordi de er forutsigelige, de utviser konsekvens i tale og handling. Faste og klare grenser står heller ikke i noen motsetning til det å samtale filosofisk med barna. Tvertimot, skulle man tro, siden den filosofiske samtalen i seg selv krever stor grad av konsekvens og konsistens dersom den skal fungere etter hensikten.

Jeg har derfor tro på en streng og rigid barneoppdragelse når barna er små for så å slippe opp for en gradvis demokratisering frem til barna er unge voksne som fullt og helt kan ta ansvar for eget liv. [...]

Her vil jeg tilføye at det du kaller «demokratisering» vel må kunne finne innpass også i samvær med yngre barn. Strengheten må ikke tolkes slik at yngre barn holdes utenfor et dialogisk fellesskap.

(PS. Slettet feilpostingen din.)

This post was edited on 2005-08-10, 20:40 by Oyvind.

Anne Schjelderup 2005-08-11, 11:02 #6

User title: Pedagogen har talt!
Member since Aug 2005 · 79 posts · Location: Oslo
Group memberships: Members, Ostfold

Show profile ·

Link to this post

Nei, jeg mener ikke at små barn ikke skal få ta del i et dialogisk fellesskap. Men jeg tror man skal være forsiktig med å diskutere grenser, f.eks. leggetid, med små barn, mens dette kan diskuteres med eldre barn.

Oyvind (Administrator) 2006-09-25, 21:14 #7

User title: Dixi et liberavi
Member since Jul 2005 · 680 posts · Location: Eidsvoll
Group memberships: Administrators, Members

Show profile ·

Link to this post

In reply to post #2

Quote by Aurora on 2005-08-08, 13:55:
Filosofen Oscar Brenifier spør i sin bok: "Hva tenker du om følelser?" (Omnipax 2005) om hvordan barna vet at foreldrene deres er glad i dem. En av de foreslåtte svarene er at de bekymrer seg for barnet. Da stiller forfatteren videre spørsmål om dette alltid er positivt.
[...]

Mange foreldre (og lærere) reagerer på at slike spørsmål stilles til barn: Skal vi liksom nøre opp under en skepsis om hvorvidt foreldrene er glade i barna sine? Hva om noen av barna faktisk er i tvil? Vil ikke slike spørsmål kunne gjøre barna enda mer engstelige? Og er dette egentlig noe vi har noe med?

Her har vi nok et eksempel på voksne som har problemer med å sette grenser, ikke for barna, men for seg selv. Grensene overskrides idet de voksnes egen frykt og usikkerhet projiseres over på barna. Den voksne tenker: «Jeg ville følt angst i møtet med et slikt spørsmål, hvor angstfullt må da ikke et lite barn oppleve det!» Men saken er at barna klarer slike spørsmål helt fint. De forstår faktisk straks at spørsmålet har en saklig og konseptuell side som man kan forholde seg til helt uproblematisk og uten å måtte trekke inn hele ens personlige livshistorie.

Det er de voksne som går fra konseptene her, bokstavelig talt. Det er de voksne som ofte mister edrueligheten i sine forsøk på å bevare den samme hos barna.