Motsetningenes filosofi – Store tanker for små hoder

av Oscar Brenifier (Ill. Jacques Després) – anmeldt av Øyvind Olsholt

Se anmeldelsen også på BUF diskusjonsforum
Forlagets presentasjon av boken

Dette er en vakker billedbok om filosofiske motsetninger som enhet og mangfold, endelig og uendelig, tid og evighet, kropp og sjel m.fl. Først presenteres hvert begrep med noen få setninger, så følger et spørsmål, som besvares med noen filosofiske betraktninger. Boken er vakker på grunn av, eller på tross av, enkelheten og det skjematiske oppsettet. Både tekst og bilder utstråler en kjølig distanse, som kaller på leseren og får ham til å våkne opp og spørre: Øh, er det meg du snakker til? Ville ikke livet vært lettere uten motsetninger? Svaret lyder: Jo, men det er ikke et alternativ for tenkende mennesker, for tenkning er ikke mulig uten motsetninger.

 

En moderne skolastiker

Middelalderens universiteter er kjent for sin skolastiske metode. Dette var den metoden de lærde benyttet for å søke sannheten i vanskelige, men for dem viktige spørsmål. I all hovedsak dreide det seg om problemstillinger hentet fra teologien og filosofien. Ikke alle spørsmålene de arbeidet med var av den typen som dagens teologer og filosofer ville ansett som sentrale. For eksempel undersøkte Thomas Aquinas – middelalderens største filosof – i sitt berømte verk Summa Theologiae hvorvidt engler eksisterer i rommet eller ei.

Den skolastiske metoden tok utgangspunkt i en tekst, som regel hentet fra Bibelen, og gikk i hovedsak ut på 1) å avklare og presisere tekstens innhold, 2) stille relevante spørsmål til teksten, som besvares med et ja eller nei, og 3) svare på spørsmålene med argumentrekker for og imot hovedpåstanden. Altså en treleddet prosess: analyse (tese), problematisering (antitese), konklusjon (syntese) – eller om man vil: observasjon, kritikk, teori/hypotese.

Nøyaktig den samme formelen er det den franske filosofen Oscar Brenifier benytter seg av i denne billedboken, som på norsk har fått navnet Motsetningenes filosofi. Kanskje aner vi et nasjonal-kulturelt slektskap her: Mange av de store middelalderfilosofene var jo også franske.

Boken tar utgangspunkt i tolv filosofiske motsetningspar:

Hvert motsetningspar vies tre dobbeltsider. Først gis en kort beskrivelse av hvert begrep; så stilles et spørsmål, som får frem det problematiske ved motsetningen; til slutt følger et slags svar på spørsmålet, dvs. en kort refleksjon, som forklarer hvorfor motsetningen er filosofisk relevant. Systematikken er total. Her følges skjemaet trofast, akkurat som på klosterskolene for tusen år siden. (Også Brenifiers tidligere utgitte Tenkofil-serie følger et strengt, skjematisk oppsett.)

Å filosofere er å lære å dø

I innledningen sier Brenifier: «Motsetninger er nødvendige for å kunne tenke.» Er de? Det høres umiddelbart ut som en drøy påstand. Vi pleier da ikke å tenke i motsetninger, men tvertimot i forlengelse av det forrige taler sa. Iallefall når vi gjør vårt beste for å unngå strid og polemikk, når vi åpner opp for en såkalt «åpen og fordomsfri dialog». Når én ytrer noe i en slik dialog, lytter jeg oppmerksomt og forsøker å bygge videre på det han sa. Dermed har vi en fruktbar dialog uten motsetninger, uten et skarpt på-den-ene-side og på-den-andre-side, kun båret frem av en vilje til å undersøke hva som ligger i den andres utsagn.

Brenifier går i bresjen for en litt annen form for dialog: «Vi [trenger] motsetningene. For det er disse store, universelle motstykkene som danner strukturen i måten vi tenker på ...»; «... i hvert av disse parene trenger vi alltid begge de to motsetningene like mye ...» Det å bygge videre på det den andre sier, å undersøke den andres påstander, vil etter Brenifiers oppskrift innebære å få frem en kontrast, en motstand, en motsetning, som ikke var der i utgangspunktet, dvs. som vi ikke var oss bevisst. Og i den grad vi faktisk har en fruktbar dialog er det fordi viljen til å undersøke samtidig er en vilje til å gå inn i saken fra en annen og motsatt side – ikke for å kverulere, men for å få igang selvstendig tenkning. Motsetningene baner vei for selverkjennelse, opplysning og bevisstgjøring ved å bringe inn fremmedheten, det som er annerledes, det «andre».

Men erklæringen om tenkningens behov for motsetninger er på langt nær det eneste fremmedgjørende aspektet ved boken. Også i den systematiske presentasjonen ligger det latent en distansering eller fremmedgjøring: som om formen er viktigere enn innholdet. Men kanskje formen noen ganger er viktigere enn innholdet? Kanskje det i mange sammenhenger er mer å lære på å bli bevisst hvordan vi tenker enn hva vi tenker på? Kanskje det i større grad fremmer vår dannelse å utvikle et blikk for abstrakte strukturer enn å snakke oss varme om det emnet vi der og da er oppslukt av? Kanskje det fremmede må til for å provosere oss til filosofisk tenkning?

Det fremmede er også tilstede i bokens tekster, som er alvorlige og definitoriske. Her er vi ikke vitne til en løssluppen fortellerglede, men en helt annen form for glede (som nok aldri har hatt de beste livsvilkår i Norge): den glede som følger av å bevege seg ut til tankens yttergrenser. For å komme ut til disse grensene må vi holde hodet kaldt, skjerpe tanken og være konsentrert. Ikke noe utenomsnakk, ingen avsporinger. En slik fokuserende kraft virker litt fremmedgjørende, spesielt i en bok, som umiddelbart kan se ut til å være rettet mot barn.

Hvilket bringer oss over på illustrasjonene. Her, skulle man tro, kommer da endelig motvekten til all den språklige og formelle strengheten og systematikken. Men nei. Illustrasjonene, med sine romvesenlignende gjennomgangsfigurer, er skåret over akkurat samme lest: Også de er stive og formelle, stiliserte, abstraherte, livløse (dog vakre). Noen smiler og noen ser triste ut, noen har sort mens andre har brunt hår, men ansiktene deres er ellers identiske. Ingen åpner munnen, alle har de samme uttrykksløse, vidåpne øynene. Ingen er individer av kjøtt og blod.

Noen vil kanskje dra kjensel på denne formalismen og knytte det opp til fransk intellektuell tradisjon hvor logisk rasjonalitet og språklig abstraksjon har vært tenkningens adelsmerker. I denne tenkningen er det ikke så mye plass til liv og røre. Så sterk er tilsynelatende denne tradisjonens innflydelse over herværende forfatter at ikke engang illustrasjonene får formidle en beroligende nærhet og hjertevarme. Tvertimot svever de i fullkommen parallellitet med tekstenes kontemplative, apersonlige sfære.

Som en invitasjon til et av sine mange essays skriver Brenifier: «Hvis det å filosofere er å lære å dø [hvilket Sokrates uttaler i en Platon-dialog], å lære hvordan man skal dø, kan dette ikke gjøres på noen annen måte enn å praktisere det å dø. Derfor foreslår vi at det å filosofere faktisk vil si å dø for dermed å oppnå en reell erfaring av døden. Så i denne teksten skal vi forsøke å vise at det å filosofere er å bringe livet til opphør, eller med andre ord, hvordan filosofi står i motsetning til liv.» Rene ord for pengene, og det gjør det vel lettere å forstå hvorfor Motsetningenes filosofi er blitt som den er blitt. Men dette er kanskje en invitasjon, som ikke alle og enhver straks føler seg kallet til å akseptere?

Titler til besvær

Bokens originaltittel er Le livre des grands contraires philosophiques. Altså: Boken om de store filosofiske motsetningene. Men det er jo noe ganske annet enn Motsetningenes filosofi som boken har blitt hetende på norsk. En bok om motsetninger er ikke uten videre en bok om filosofien, som ligger bak disse motsetningene. Originaltittelen treffer utvilsomt best i forhold til bokens faktiske innhold: Det er ikke en filosofisk kontradiksjonslære vi her får presentert, kun kontradiksjonene selv, den ene etter den andre, helt uten den filosofiske eller filosofihistoriske konteksten, som kunne plassere dem i et større hele.

For eksempel kunne det vært interessant å se nærmere på Kants forstandskategorier, antinomier og paralogismer – for det er åpenbart at Brenifier har skult til disse under utvelgelsen av sine store filosofiske motsetninger. Men det finnes ikke noe slikt i denne boken. Altså er dette ikke en bok om motsetningenes filosofi, men om filosofiske motsetninger, slik originaltittelen ganske riktig sier.

Oversettelsen vender om på originaltittelen. Men derved har man jo, uforvarende, skapt en ny motsetning: mellom begrepene filosofi og motsetning, dvs. mellom motsetningenes teori og motsetningenes praksis. For det er først og fremst en praktisk bok Brenifier her har levert – all abstraksjon og formalisme til tross – ikke en lærebok. Det er en bok til å ha liggende på kaffebordet, til å kikke på bildene i sammen med barna, til å lese en setning her og en setning der. Som Brenifier sier i innledningen: «Å lese denne boken er å meditere over tekst og bilder og glede seg over å se en sammenheng gjennom alle verdens motsetninger, og samtidig bevege seg ut til grensene for hvor langt vår tanke kan nå. Det er en glede man kan oppleve i alle livets aldre.»

Som sagt: i alle livets aldre. Hvorfor da undertittelen «store tanker for små hoder»? Den er ikke der i den franske originalen, så man må anta at den er lagt til av det norske forlaget. Er det for å gjøre det utvetydig at dette er en bok beregnet på barn? Men sier ikke Brenifier tydelig og klart i innledningen at dette er en bok for alle aldre?

Dessuten: Det å sprenge tankens grenser for å oppdage nye sammenhenger er en glede, sier Brenifier. Tittelen «store tanker for små hoder» leder intuitivt bort fra det faktum at den største gleden ofte er å finne i de «minste» hodene. Og den impliserer at de store tankene nærmest må presses inn i de «små» hodene. Men det er jo det motsatte som er tilfelle: Det er de voksne, som stritter mest imot når tanken er iferd med sprenge de etablerte rammene. For det er voksne, ikke barn, som holder seg med etablerte rammer.

Konklusjon

Dette er en vakker billedbok om filosofiske motsetninger som enhet og mangfold, endelig og uendelig, tid og evighet, kropp og sjel m.fl. Først presenteres hvert begrep med noen få setninger, så følger et spørsmål, som besvares med noen filosofiske betraktninger. Boken er vakker på grunn av, eller på tross av, enkelheten og det skjematiske oppsettet. Både tekst og bilder utstråler en kjølig distanse, som kaller på leseren og får ham til å våkne opp og spørre: Øh, er det meg du snakker til? Ville ikke livet vært lettere uten motsetninger? Svaret lyder: Jo, men det er ikke et alternativ for tenkende mennesker, for tenkning er ikke mulig uten motsetninger.

Oscar Brenifier (Ill. Jacques Després)
Motsetningenes filosofi – Store tanker for små hoder
Cappelen Damm
Oslo 2009
80 sider, innbundet
ISBN 978-82-02-29544-7

Oversatt av Tom Lotherington

Siden opprettet: 30.08.09. Sist endret: 03.09.09 12:23.