Eventyret om Petter Kanin

av Beatrix Potter

Dette eventyret brukte vi med stort hell under vårt åtte-ukers prosjekt i to Oslo-barnehaver i 1997.


Det var en gang fire små kaniner som het Vipsen, Vimsen, Dunhale og Petter.

De bodde sammen med moren sin i en sandvoll under roten av en stor furu.

«Nå, mine kjære barn», sa gamle fru Kanin en morgen, «dere kan løpe ut på jordene eller ned langs veien, men dere må ikke gå inn i haven til herr Gregersen. Faren deres var uheldig her en gang: han havnet i grytene til fru Gregersen».

«Så, løp av sted nå og ikke kom opp i trøbbel. Jeg må ut en tur».

Gamle fru Kanin fant frem kurven og paraplyen og gikk gjennom skogen til bakeren. Hun kjøpte et brunt brød og fem rosinboller.

Vipsen, Vimsen, Dunhale, som var små snille kaniner, gikk nedover langs veien for å plukke bringebær.

Men Petter, som var veldig uskikkelig, løp rett mot haven til herr Gregersen og klemte seg inn under porten.

Først spiste han litt salatblader og bønner, så spiste han reddiker.

Etter dette følte han seg litt rar i maven, så da spiste han litt persille.

Men ved enden av agurkåkeren, hvem andre skulle han vel støte på enn herr Gregersen!

Herr Gregersen satt på alle fire og plantet ut ferske, små kålplanter, men han kom seg fort på bena og begynte å jage Petter mens han fektet med raken og ropte: «Stopp, din tyv!»

Petter ble fryktelig redd og han løp på kryss og tvers over hele haven for han hadde glemt veien tilbake til porten. Han mistet den ene skoen sin i kålåkeren, den andre i potetåkeren.

Etter å ha mistet begge skoene sine, løp han på alle fire og løp så fort at jeg tror nesten han hadde kommet seg unna hvis han da ikke hadde vært så uheldig å løpe rett inn i fuglenettingen og bli sittende fast i de store knappene som han hadde på jakken sin. Det var en ganske ny, blå jakke med messingknapper.

Petter var iferd med å gi opp nå og felte noen store, varme tårer. Men mens han satt der og hulket, kom det noen vennlige spurver flyvende i all hast. De hadde hørt hulkingen hans og bønnfalt ham om å anstrenge seg.

Nå kom herr Gregersen med en håv som han hadde tenkt å kaste over Petter, men Petter klarte å vri seg løs akkurat i siste liten. Jakken ble imidlertid hengende fast i nettingen.

Han løp inn i redskapsboden og oppi en bøtte. Og det ville vært en aldeles nydelig bøtte å gjemme seg i hadde det ikke vært for det at det var så mye vann i den.

Herr Gregersen var overbevist om at Petter var et eller annet sted i redskapsboden, kanskje gjemt inni noen blomsterpotter. Han begynte forsiktig å flytte på dem og kikket inni hver og en.

Akkurat da nøs Petter... «Atsjooo!» Herr Gregersen var etter ham med en gang og forsøkte å holde ham fast med foten. Men Petter klarte å sprette ut av et vindu og rev for sikkerhets skyld ned tre planter som sto i karmen. Vinduet var altfor lite til at herr Gregersen kunne komme ut gjennom det. Dessuten var han blitt lei av å løpe etter Petter. Han gikk tilbake til arbeidet sitt.

Petter satte seg ned for å hvile. Han hadde nesten ikke pust igjen og han skalv av frykt. Og han hadde ingen anelse om hvor han skulle gå hen. Og så var han nokså fuktig etter å ha sittet i den bøtten.

Etter en stund begynte han å tasle rundt igjen – hoppeti hopp, hoppeti hopp – han hoppet forsiktig rundt og han kikket rundt seg hele tiden.

Han fant en dør i en vegg, men den var låst og det var ikke plass nok for en fet liten kanin til å presse seg gjennom dørsprekken.

En gammel mus løp frem og tilbake over dørterskelen med erter og bønner som hun skulle ha med til familien sin i skogen. Petter spurte henne om veien til porten, men hun hadde en kjempestor ert i munnen så hun kunne ikke svare ham. Hun bare ristet på hodet. Da begynte Petter å gråte.

Så forsøkte han å finne veien ved å gå tvers over haven, men han ble bare mer og mer forfjamset. Han kom til en liten dam hvor herr Gregersen pleide å fylle vannkannene sine. En hvit katt satt og stirret på noen gullfisker; den satt helt, helt stille, men av og til rykket det til i halen som om den var levende. Petter mente det var best bare å gå videre uten å snakke med katten. Han hadde hørt av fetteren sin, Benjamin Kanin, om kattene.

Han gikk tilbake til boden, men plutselig, rett bak ham, hørte han skrapingen fra en lukespade: skritsj, skratsj, skratsj, skritsj. Petter spratt under noen busker. Men siden ingenting skjedde, krabbet han ut av buskene igjen og opp i en trillebår og kikket ut. Det første han så var herr Gregersen som luket blant løkene. Han hadde ryggen til Petter og bak herr Gregersen var porten!

Petter kom seg ned fra trillebåren uten en lyd og løp så fort han bare klarte langs en rett havegang bak noen solbærbusker.

Herr Gregersen fikk øye på ham på hjørnet, men Petter brydde seg ikke om det. Han kom seg under porten og var endelig trygg da han kom seg ut i skogen utenfor haven.

Herr Gregersen hengte opp den lille jakken og skoene på et fugleskremsel for å skremme svarttrosten.

Petter løp og løp og så seg ikke tilbake før han var kommet helt hjem til det store furutreet.

Han var så trett at han stupte rett ned i den myke, bløte sanden på gulvet i kaninhullet og lukket øynene. Moren hans var travelt opptatt med å lage mat, hun lurte på hva han hadde gjort med klærne sine. Det var den andre lille jakken og det andre paret med sko Petter hadde mistet på to uker!

Jeg må dessverre si at Petter ikke følte seg noe særlig bra den kvelden.

Moren hans la ham i sengen og laget litt kamille te, og ga Petter en liten kopp. «En spiseskje ved leggetid».

Men Vipsen, Vimsen, Dunhale fikk brød og melk og bringebær til aftens.

Siden opprettet: 2003. Sist endret: 09.10.06 13:08.