Barnekunst og filosofiske samtaler

Filosofiske samtaler med barn og ungdom om barnekunst – Opplæring av omvisere/pedagogiske ledere i filosofisk samtalekunst

Prosjektrapport
Desember 2005

Innhold

Utskrift og nedlasting av prosjektrapporten

Evaluering og erfaringer

Barnekunstmuseets evaluering

For museet var det en ny erfaring å kombinere omvisning med filosofiske samtaler, samt å observere hvordan en filosofisk samtale i praksis ble gjennomført. Gruppene fra uke til uke var meget forskjellige, og det var nyttig å se og høre hva slags type spørsmål og svar de filosofiske samtalene baserte seg på.

Under omvisningene ble barna guidet rundt på museet slik at de fikk se, oppleve og kommentere andre barns tegninger, malerier og skulpturer. Etter omvisningen skulle barna utvikle kritisk tenkning gjennom den filosofiske samtalen, i forhold til noe bestemt og konkret. En tanke eller en mening ble ofte repetert av filosofen, noe som skulle bidra til at barna ble mer bevisst på denne tanken eller meningen, for deretter selv å kunne gi en forklaring eller begrunnelse. I utgangspunktet tenker man alltid noe, sa filosofen, og barna ble bedt om å fortelle det de tenkte, og i tillegg forklare hvorfor de tenkte det. Et svar som «vet ikke» ble ikke akseptert som et ordentlig svar, da hensikten med samtalene var å få deltagerne til å tenke kritisk og kreativt.

Ofte opplevde vi at barna ikke var kjent med hva en filosofisk samtale gikk ut på. Ordet «samtale» kunne man muligens derfor ha forklart bedre, evt. med ord som «prating» eller «snakking». I tillegg burde man kanskje forklart barna hva filosofi er/betyr. Mange barn var heller ikke vant til å reflektere over sin egen mening samtidig som de lyttet til hva de andre i gruppen hadde å si. En utfordring var det nok også at omvisning og samtale varte i hele to timer. Mange barn var ikke vant til å sitte så lenge uten pauser.

Museets hovedinntrykk er at gruppene har hatt glede og utbytte av museumsbesøket, og at det har vært viktig for barnas identitetsforståelse å se hva andre barn får til. Prosjektet har vært nytt og lærerikt for Barnekunstmuseet. Det har gitt oss ny erfaring om hvordan man kan ta i bruk den delen av samtalemetoden der barn motiveres til å tenke mere kritisk, være bevisst sin egen og andres mening osv.

Mot slutten av samtalene spurte filosofene hvordan barna selv synes opplegget hadde vært. Noen svar/kommentarer som ble gitt var:

Birgitta Strobels evaluering

Totalt sett har det vært et inspirerende prosjekt, men to timer og til dels noe uklarhet rundt premissene for den filosofiske samtalen, sprikende modenhet blant elever og stor informasjonsmengde virket noe hemmende på «et positivt siste etterlatt inntrykk» blant mange av elevene. Den filosofiske samtalen burde derfor presenteres tydeligere innledningsvis, samtidig som spørsmålene til barna under omvisningen (ifølge filosofisk metode) med fordel kan være noe mindre ledende.

Til tider virker «foreldrerollen» noe dominerende i den filosofiske samtalen. Da er det kanskje bedre å ha noe mindre grupper slik at man kan «komme lenger» i samtalene med elevene (dette virket som et generelt fenomen – uavhengig av alder). I tillegg var det en del tid som gikk med til å «snakke» rundt enkle ord, noe som fra observatørens ståsted virket som om førte til lettere irritasjon blant elevene. Filosofen burde hatt en avledningsmanøver eller nødstrategi i bakhånden når det går galt, istedenfor å kjøre på som om det var en maktkamp mellom gruppen og den voksne.

Gjennomgående under samtalen: Det virket som om flere elever var engstelige for å uttale seg, som om de ikke har tillit til at det de har å si er «noe verdt». Da enkelte etter flere oppfordringer til sist sa noe, viste det seg flere ganger av det var små gullkorn. Det kan tenkes at de enten holdt kunnskapen for seg selv av «frykt» for å bli dømt, eller at de var usikre på hva som egentlig var forventet av dem. De ulike skoleklassene viste stor forskjell i entusiasme når det gjaldt det å sette seg ned for å samtale. Noen mente «det var gøy» – andre virket redde, nervøse eller provosert. Én spurte «hvorfor er ikke svaret mitt godt nok, hva vil du med meg?» Et utsagn som kan tolkes dithen at de følte at det å bli gått intellektuelt etter i sømmene var særdeles ubehagelig, ja, kanskje uvant?

En av mine omvisninger (Ruseløkka barnehage) varte under en time. Dette skyldtes barnas alder og hensynet til den påfølgende økt med filosofen. Denne vurderingen var imidlertid Barnekunstmuseets ansvarlige ikke positive til, da de mente at den bestilte tiden måtte benyttes fullt ut.

Det var påfallende at ingen ungdomsskoler hadde meldt seg på.

Barne- og ungdomsfilosofenes evaluering

Dette har vært et interessant prosjekt for oss. På det teoretiske eller intellektuelle planet er det et velkjent slektskap mellom kunst og filosofi – og vi var spente på om vi også kunne klare å skape kontakt mellom to viktige praksiser som utspringer av disse disiplinene: omvisningen og den filosofiske samtalen. Vi var også nysgjerrige på i hvilken grad og hvordan barna ville ta med seg opplevelsene og erfaringene fra omvisningene inn i den filosofiske samtalen. Og ikke minst var det et mål for oss å få museets ansatte til å oppdage og verdsette det potensialet til oppvåkning og selverkjennelse som ligger i den filosofiske samtalen.

Etter den første besøksdagen syntes det som om slektskapet mellom omvisning og samtale faktisk var for stort: Omvisningen var i den grad rettet inn mot dialog og refleksjon med barna at den så å si gikk den filosofiske samtalen «i næringen». Vi bestemte derfor i fellesskap at omvisningene heretter skulle være mindre samtalende i formen, og til gjengjeld rette seg mer inn mot det kunstfaglige ved hvert enkelt bilde. Tanken var at gruppene først skulle få et dypere innblikk i kunsten for deretter å kunne konsentrere seg om den filosofiske refleksjonen rundt det de nettopp hadde opplevd. Samtidig antok vi at dette ville gjøre det enklere for omviserne å få øye på forskjellene mellom de to praksisene.

Dette grepet førte rimelig nok til at avstanden mellom praksisene økte, og det gjorde også forskjellen mellom praksisene tydelig. Men det førte ikke til at barna i større grad tok kunsten med seg inn i samtalen, heller ikke til at enkeltbilder eller -opplevelser preget samtalen i nevneverdig grad. En forklaring på dette kan være at barna opplevde mye på kort tid, og var innom mange forskjellige temaer under omvisningen, slik at ingen inntrykk pekte seg ut som temaer for samtale. Ingen av de temaer vi på forhånd hadde plukket ut endte derfor opp som samtaletemaer i gruppene!

Vår erfaring er også at overgangen til filosofisk samtale – etter en times variert omvisning hvor de ble gitt stor frihet til å komme med spredte tanker og innspill – var ganske stor for endel barn. Fra en episodisk og relativt uforpliktende omvisning ble det nå stilt klare krav til deres tale-, lytte-, tenke- og konsentrasjonsevne, dvs. til deres mentale tilstedeværelse. Dette var uvant for dem, og enkelte reagerte negativt. I lys av dette hadde det kanskje vært en fordel om omvisningen likevel hadde beholdt sin dialogiske karakter: Så hadde gruppene fra start vennet seg til å lytte til hverandre og forholde seg til tanketråder?

Etter den andre besøksdagen, hvor begge gruppene hadde vært svært urolige og ukonsentrerte, ble det foreslått at filosofen på forhånd burde ha varslet gruppene om hva som skulle skje under samtalen slik at barna i større grad var klar over hva de gikk til. For eksempel kunne filosofen sagt noe så enkelt som at «nå skal vi ha en samtale sammen», «nå må alle lytte», «alle må rekke opp hånden for å si noe» osv. En av omviserne (Sørøy) foreslo at følgende «regler» kunne tydeliggjøres før samtalen tok til:

Vi er ikke uenige i at dette er en måte å gå frem på. I ettertid ser vi også at vi kunne eksperimentert mer med samtaleformen. Vi kunne f.eks. fokusert på ett enkelt bilde eller innledet med en fortelling eller anekdote knyttet til ett av bildene. På den annen side vet vi at det ofte fungerer svært godt å starte rett på samtalen, uten innledende manøvre av noe slag (barnehagegruppen på den første besøksdagen er et eksempel på dette). Den didaktiske fordelen er da at barna selv oppdager hvilke regler som må gjelde for samtalen skal bli fruktbar, uten behov for en voksen som liksom «trer reglene ned over hodene» på dem.

Underveis i prosjektet diskuterte vi også forholdet mellom samtalens klare vektlegging av struktur og disiplin vs. det å tilstrebe samtaler om filosofisk-estetiske temaer som f.eks. hvem er jeg, skjønnhet, lykke, virkelighet og det å skape. Museets personale mente generelt at samtalene hadde for mye av det første og for lite av det siste. Til dette vil vi bemerke to ting. For det første er det et mål å skape et samtalefellesskap. Dette forutsetter alles tilstedeværelse og oppmerksomhet – ellers har vi ikke noe fellesskap. For det andre er det vår erfaring at tankestruktur og -disiplin i seg selv kan være av filosofisk verdi. Når det stilles krav til kommunikasjonen, når det ikke godtas at deler av gruppen melder seg ut av diskusjonen ved unnvikende å svare «vet ikke» på alle spørsmål, så skjerpes deltagernes bevissthet på seg selv og sin deltagelse i gruppen, og det skapes en oppmerksomhet rundt enkeltbegreper og utsagn som både kan engasjere og provosere. Filosofisk sett er engasjement og provokasjon mer tankevekkende enn «hyggestunder» hvor vi gir slipp på den klare tanke til fordel for gruppens skiftende innfall. Under slike omstendigheter er det vanskelig å bygge filosofiske tankerekker, og samtalen glir gjerne over i assosiativ undring og fabulering – en aktivitet som kan være vel og bra i seg selv, men som det neppe trengs profesjonelle filosofer til å forestå.

Avslutningsvis vil vi få med at samarbeidet med museet og dets ansatte har vært glimrende. Vi har blitt tatt godt imot, og har hatt en inspirerende dialog med prosjektdeltagerne fra første til siste dag. Vi tolker det også som en genuin opptatthet av filosofiens praktiske potensial at museet etter siste arbeidsseminar viste interesse for å avholde nok et heldagsseminar, denne gangen helt og holdent viet trening i den filosofiske samtalen. Dette praksisseminaret vil avholdes i februar 2006.

Felles evaluering fra arbeidsseminaret

På det avsluttende arbeidsseminaret kom vi frem til at lærerne med fordel kunne mottatt mer informasjon i forkant av prosjektet. Dermed hadde det også blitt tydeligere for lærere og elever hva de egentlig skulle få oppleve/gjøre i forbindelse med besøket. Nå ble det ikke sendt ut annen informasjon enn invitasjonen.

Det ble også foreslått at klassene kunne hatt et «forprosjekt» på skolen før besøket. For eksempel kunne vi ha utarbeidet oppgaver knyttet til kunstopplevelse, estetikk og filosofi. Læreren måtte isåfall ha vært ansvarlig for at oppgavene ble utført, og det hadde måttet settes av tid til gjennomgåelse av materialet under besøket. Etter samme mønster kunne det vært laget oppgaver og øvelser som klassene skulle arbeide med etter besøket. Oppfølgingen av dette måtte også her påhvile læreren.

Generelt var vi enige om at prosjektet kunne vært mer «strømlinjeformet». Som nevnt kunne det vært bedre oppfølging av påmeldte grupper før og etter besøket. Vi kunne f.eks. laget en plakat eller et oppslag som presenteres i forbindelse med besøket – et oppslag som gir skriftlig info til gruppen bl.a. om hvilke regler som gjelder for den filosofiske samtalen. Det hadde også vært ønskelig med en tydeligere forbindelse mellom omvisning og samtale. Vi hadde jo et ønske om å utfordre grensen mellom de to praksiser – mellom omvisningens dialogiske, kunnskapssøkende form og den filosofiske samtalens metodiske tilnærming til dialogen. Slik prosjektet nå utfoldet seg, oppnådde vi få berøringspunkter mellom praksisene, de forble stort sett værende i sine respektive diskurser.

Noe av grunnen til dette kan være at filosofene i liten grad brukte barnas erfaringer fra omvisningene som bindende grunnlag for de filosofiske samtalene: De brukte omvisningene mer som et frivillig startsted for en samtale som kunne gå i mange ulike retninger. For eksempel kunne filosofene, istedenfor å flytte barna inn i et eget samtalerom, gjennomført kortere, mer intensive samtaler knyttet til ett enkelt bilde. Dermed hadde det også – kanskje – blitt noe enklere å samle seg om ett tema i samtalen. Men hovedgrunnen er vel at vi bestemte oss for å gjøre omvisningen så «ufilosofisk» som mulig for at barna skulle oppleve klar forskjell mellom omvisning og filosofisk samtale. Derved gjorde vi omvisningen mindre dialogisk og reflekterende enn den ellers ville vært.

Generelt var det enighet om at prosjektet hadde vært berikende for begge parter. Museumspersonalet hadde lært nytt om samtalen som arena for en mer ordnet utfoldelse av tanker og idéer. Og filosofene hadde latt seg inspirere av omvisernes evne til å kombinere faglige kunnskaper og pedagogisk kløkt i møtet med barna.

|

Siden opprettet: 23.13.05. Sist endret: 09.10.06 13:10.