Barnekunst og filosofiske samtaler

Filosofiske samtaler med barn og ungdom om barnekunst – Opplæring av omvisere/pedagogiske ledere i filosofisk samtalekunst

Prosjektrapport
Desember 2005

Innhold

Utskrift og nedlasting av prosjektrapporten


Prosjektdeltagere

Omviser Natasha Sørøy, prosjektansatt Birgitta Strobel og daglig leder Angela Goldin,
Det Internasjonale Barnekunstmuseet i Oslo

Filosof Ariane Schjelderup og filosof Øyvind Olsholt,
Barne- og ungdomsfilosofene ANS

Prosjektidé, bakgrunn og metode

Prosjektidé

Hovedidé: Å etablere en arena hvor voksne og barn kan møte hverandre gjennom filosofisk undersøkende samtaler om barns egen kunst.

Målene med en museumsomvisning og målene for en filosofisk samtale er nært beslektet. Begge praksiser ønsker å stimulere til nysgjerrighet, refleksjon og kreativitet, og begge er opptatt av at deltageren skal bearbeide sin egen opplevelse. Men der samtalen fokuserer på undersøkelsen av ett, eller noen få, begreper aktualisert av kunstopplevelsen, knytter omvisningen ofte opplevelsen til teoretisk viten (kunnskap om retninger innen malerkunst osv.) eller til praktisk kunnen (barna tegner og maler selv).

Denne latente motsetningen mellom de to praksisene ønsket vi gjennom dette prosjektet å utforske og utfordre.

Bakgrunn

Filosofisk refleksjon og samtale er på full fart inn i norsk skole. De nylig vedtatte læreplaner bærer bud om dette, og departementet har også bestemt at det skal gjennomføres forsøk i grunnskolen med sikte på å innføre filosofi som et eget fag. Mange skoler er allerede godt igang med slike forsøk. Dette prosjektet kan derfor sees som et aktuelt forprosjekt til det nye faget generelt, og til den delen av det nye faget som vil fokusere på den estetiske dimensjonen i den filosofiske samtaleerfaringen spesielt.

Vi inviterte derfor barnehager, barneskoler og ungdomsskoler i Oslo til å delta i filosofiske samtaler etter først å ha fått en omvisning på Barnekunstmuseet. Før besøkene møttes prosjektdeltagerne til et forberedende arbeidsseminar hvor museets utstilling ble gjennomgått og hvor det ble gitt en innføring i filosofi for barn – teori og metode. I etterkant av besøkene analyserte vi våre felles erfaringer på et avsluttende arbeidsseminar.

Metode

Omvisningene

Omvisningene skulle vare ca. en time – med tilpasninger for alderstrinnet – og skulle gi barn en estetisk opplevelse idet de ble bedre kjent med kunst laget av barn og unge mellom 2 og 18 år fra hele verden. Omvisningene skulle også gi barna innblikk i andre kulturer.

Natasha Sørøy og Birgitta Strobel presenterte bilder og kunstprosjekter som dekket et bredt utvalg av temaer, bl.a. fremtid, kjærlighet, drømmer, tsunami, hvem er jeg og portretter. Også kunstretninger/stilarter som kubisme, modernisme, naturalisme og estetiske kjernebegreper som form, farge, perspektiv, figurer, mønster m.m. ble tematisert. Kjente malere som Munch, Picasso og Matisse ble trukket frem.

Omvisningene utgjorde springbrettet for den umiddelbart påfølgende filosofiske samtalen med barnegruppene.

De filosofiske samtalene

I den filosofiske samtalen ville vi øve barna i å tenke kritisk og kreativt for å bli bedre kjent med sine egne og andres tanker, holdninger og motiver. Samtalene ble ledet av hhv. Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt som begge så det som en primæroppgave å hjelpe barna til å lytte til hverandre, være tilstede og oppmerksomme i samtalen og forholde seg til hverandres innspill. Uten en slik elementær mental tilstedeværelse, manglet en viktig forutsetning for å føre filosofiske dialoger.

Samtalen ble styrt ved hjelp av bevissthetsutvidende spørsmål som f.eks. kunne etterspørre barnas eksempler («Kan du gi et eksempel på det du sa?»), presiseringer og tydeliggjøringer («Kan du forklare hva du legger i dette ordet?») eller abstraheringer og almengjøringer («Gjelder det du sier i flere tilfeller enn dette?») Slike spørsmål skulle hjelpe barna til å holde fast på og undersøke de fremsatte tanker.

Samtalen varte i ca. en time.

Praktisk gjennomføring

Prosjektet ble gjennomført i løpet av november og desember 2005 og hadde tre faser:

Forberedende arbeidsseminar – 8. november 2005

Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt ga museets omvisere en innføring i teori og praksis knyttet til filosofisk samtalekunst med barn slik at personalet var forberedt til de kommende samtalene med barna. Særlig vekt ble lagt på å skape forståelse for selve utgangspunktet for samtalen (den sokratiske uvitenhet), pendlingen mellom det almene og det konkrete i en samtale, og forholdet mellom kritisk, kreativ og etisk tenkning. Vi gjennomgikk også de internasjonalt mest toneangivende tradisjonene innen filosofi med barn-bevegelsen.

Deretter valgte vi i fellesskap ut de kunstverker/kunstprosjekter som vi ønsket å vie spesiell oppmerksomhet under besøkene. Vi valgte ut bilder fra:

Dagen ble avsluttet med diskusjon om hvordan vi skulle tilrettelegge de tre besøksdagene rent praktisk. Blant annet ble vi enige om å dele gruppene i to under de filosofiske samtalene dersom gruppene besto av flere enn 20 barn – siden vi var to filosofer, kunne vi ta hver vår halvpart. (En slik deling gjennomførte vi imidlertid bare den første besøksdagen.)

Omvisning og filosofiske samtaler med barn om barns kunstverk – november 2005

I løpet av tre tirsdager i november (15., 22., og 29. november) tok vi imot tilsammen 5 besøkende barnehage- og skolegrupper. Gruppene fordelte seg slik: én barnehagegruppe og fire barneskolegrupper. Vi hadde sendt ut invitasjoner til alle ungdomsskolene i Oslo, men dessverre fikk vi ingen påmeldte herfra.

Hver tirsdag hadde vi en gruppe kl. 09.00-11.00 og en gruppe kl. 12.00-14.00 (den siste tirsdagen fikk vi bare én gruppe). Først fikk hver gruppe omvisning. Deretter samlet vi gruppene til filosofisk samtale. Filosofene var observatører under omvisningene, og omviserne var observatører under samtalene.

Etter siste gruppe, fra ca. kl. 14.00 til kl. 15.00, satte vi av en times tid til «debriefing» og diskusjoner rundt dagens omvisninger og samtaler. Her ble vi bl.a. enige om at vi skulle forsøke å gjøre omvisningene i dette prosjektet mer «fysiske» og mindre reflekterende og samtaleorientert enn normalt – for på den måten å skape større kontrast til de etterfølgende filosofiske samtalene. Vi tenkte at større kontrast ville gjøre det lettere å oppdage hva som særpreger samtalen i forhold til den tradisjonelle omvisningen.

Avsluttende arbeidsseminar – 6. desember 2005

Tirsdag den 6. desember avholdt vi et avsluttende arbeidsseminar. Her diskuterte vi erfaringene fra prosjektet idet vi gikk gjennom oppsamlede notater og nedtegnelser fra hver besøksdag. Resultatet av dette arbeidsseminaret er herværende rapport.

Siden vi ikke fikk tid til å praktisere filosofiske samtaleøvelser på det avsluttende arbeidsseminaret, ble vi enige om å arrangere et nytt arbeidsseminar i første kvartal 2006. Dette arrangeres på frivillighetsbasis og går utenom herværende prosjekt.

Nedtegnelser og referater fra de fem besøkene

15. november (to grupper)

Første gruppe – kl. 09.00-11.00 – 3. klasse, Løren skole

Omvisning (Natasha)

Omvisningen bærer preg av omvisers rike evne til å forene kunnskap om kulturer og historie med pedagogisk tilretteleggelse og naturlig autoritet. Gruppen ledes med smil og applaus, men også ved korreksjon når gruppen mister konsentrasjonen.

Motivene tematiserer «Hva er lykke» (f.eks. visualisert med ett bilde fra Norge og ett fra Litauen), «Portretter» (også portrettet av museets grunnlegger Rafael Goldin), russisk ikonmaleri, og «drømmer» – hele tiden under henvisning til barnas alder, nasjonalitet og den situasjon barna var i da de malte bildene.

Temaet «Norge om 100 år» blir kort tatt opp. På grunn av barnas alder legges det vekt på følelsesmessige uttrykk fremfor faglige og kunsthistoriske henvisninger.

Elevene blir så ledet opp til dukkerommet i 3. etasje. Her finnes dukker fra 120 land, og korte anekdoter, dukker, og postkort i premie – iscenesatt gjennom konkurranser, applaus, sang og musikk – setter punktum for omvisningen. (Skjønt elevene ønsker mer: Kan de få se på den russiske dukken som kan tas fra hverandre? Og hva er det som henger i taket? Jo, det er en marionettdukke, fra Nepal, noe en gjettekonkurranse avslører.)

Filosamtale (Ariane)

Samtalen starter med spørsmålet om hva en filosof er:

Filosof: Hva er en filosof?
Barn: Det er en som tenker på noe og som bruker hodet. De jobber ikke med data...
Et annet barn tilføyer: Jeg skal kanskje bli arkeolog når jeg blir stor, en som finner ting!
Filosof: Går det an å tenke på noe, lure på mye og finne noe samtidig – og bruke data?
Barn: Det blir litt mye...
Filosof: På samme måte som at alle bilder er fine? Er alle bildene her inne fine?

Filosofen følger opp med andre spørsmål som knytter an til denne tematikken: «Kan unge mennesker også lage fine ting – som kalles kunst?», «Finnes det spesielle dyr som gjør seg bedre enn andre på bilde?»

Filosofen spør videre om elevene har festet seg spesielt ved noe av det de har sett eller hørt. Har de f.eks. et favorittbilde? Ett av barna er fascinert av en veggdekorasjon i rommet vi sitter i, noe som gjør at denne får fokus fremfor noen av bildene de hadde sett under omvisningen. Barnet synes veggdekorasjonen er spesielt fin, og filosofen ber om en begrunnelse. Den er fin fordi den har «sterke og fine farger». Men er alle bilder/dekorasjoner med sterke og fine farger fine? Og finnes det dekorasjoner/bilder som ikke har sterke og fine farger, men som likevel er fine?

Det viser seg at alle bilder/dekorasjoner med sterke og fine farger er fine. Men det er absolutt mulig at et bilde kan være fint selv om det ikke har spesielt fine farger. Både sort og grått nevnes som eksempler på farger som ikke er fine, men som likevel kan brukes til å lage fine og effektfulle bilder. Bildet kan ha et fint mønster. Eller det kan ha dekorative detaljer. Det henger f.eks. noen elefanter ned fra veggdekorasjonen, noe som gjør den spesielt fin. Barna svarer altså «ja» på begge spørsmål.

Elefantene er forøvrig eksempler på noe som har en fin form. Filosofen spør om de kanskje er eksempler på fine figurer? Elevene skjelner her: En form viser ikke noe spesielt, mens en figur alltid er en figur av noe, f.eks. en elefant, en katt eller et menneske. Et mønster har vi når en form, eller en figur, gjentar seg, slik vi kan se det i en bord.

Filosamtale (Øyvind)

Filosofen spør først hvilket bilde barna synes er finest. De ser rundt på bildene i rommet de sitter i. Her henger en mengde malerier og tegninger fra tsunami-katastrofen i Asia. For at et bilde skal være fint, svarer de, må det inneholde noe «forskjellig», det må f.eks. inneholde mange «forskjellige farver».

Filosofen spør så om et bilde kan være fint uten at selve motivet er fint, dvs. selv om det som skildres ikke er noe fint eller vakkert (som f.eks. tsunamien). Gruppen bekrefter dette:

Filosof: Synes noen det er rart at det fineste bildet viser noe som er forferdelig?
Barn: Ja...
Filosof: Er det forskjell på noe som er laget fint og noe som er fint?
Barn: Ja, bildet er fint selv om det ikke viser noe fint...

Skillet mellom noe som er og noe som viser noe eller noe som er laget, gjør at gruppen etterhvert kommer inn på hva som kjennetegner virkeligheten i seg selv:

Filosof: Er det noen bilder her som ikke ligner på virkeligheten?
Barn: Den blå bølgen, tsunamien... Det er riktig farge på bølgen, men...
Filosof: Kan vi at det er et bilde av en bølge fra virkeligheten?
Barn: Ja...

En kunstnerisk gjengivelse av virkelige ting trenger altså ikke være identisk med virkeligheten slik vi oppfatter den med sansene. Dermed åpner det seg en diskusjon om hva kunst er:

Filosof: OK, fortell meg hvorfor du mener at dette bildet er et kunstverk?
Barn: Fordi noen har laget det...
Filosof: Flodbølgen selv er altså ikke et kunstverk, fordi ingen har laget den... Hvem eller hva har så laget bølgen? Eller har bølgen blitt til av seg selv?
Barn: Vinden eller vannet har laget bølgen... fordi det er masse vann...

Samtalen berører også andre bilder som henger i rommet. Blant annet et bilde med naturtro tegninger av kjente norske fugler. Barna bemerker at fuglene har «samme form» som virkelige fugler. En annen tegning som fascinerer barna viser en familie på biltur. Barna sitter i baksetet og sier: «Vi vil ha is!» De voksne sitter foran og repliserer: «Hold munn!» Gruppen snakker litt om dette bildet også; de synes det er morsomt, men kan ikke helt forklare hvorfor det er så morsomt at de voksne er sinte på barna.

Andre gruppe – kl. 12.00-14.00 – Ruseløkka barnehage

Omvisning (Birgitta)

Omvisningen legger vekt på at kunst også kan formidles gjennom fysisk interaktivitet mellom omviser og gruppe. Eksempel på dette er følgende instruksjoner fra omviser:

Når omvisningen er ferdig i et av rommene, beveger gruppen seg raskt til et annet rom, enten for å sitte, stå i ring, lene seg forover eller se opp, eller for å høre om kunst og komme med egne vurderinger. Når noen svarer «riktig» på spørsmål, får alle beskjed om å klappe i hendene. Avslutter med sang.

Filosamtale (Øyvind)

Barna mener at dragen på veggen er både stygg og slem. Med utgangspunkt i dragen kommer gruppen inn i følgende tankevekkende utveksling (presentasjonen er noe tilrettelagt):

Filosof: Er det slik at de slemme alltid også er stygge?
Barn: Ja!
Filosof: Hva med en løve? Er den også slem?
Barn: Ja, fordi den jakter og dreper andre dyr...
Filosof: Men er løven også stygg?
Barn. Nei.
Filosof: Altså er ikke alle som er slemme stygge?
Barn 1: Nei...
Barn 2: Men også løven har skarpe klør og tenner [i likhet med dragen].
Filosof: Men den er altså ikke stygg likevel?
Barn: Nei...
Filosof: Så ikke alle som har skarpe klør og tenner er stygge?
Barn: Nei...
Filosof: Hva med dere selv? Dere har tenner, betyr det at dere er slemme?
Barn: Nei. Dessuten har vi ikke skarpe klør...
Filosof: Men dere spiser vel kjøtt – akkurat som løven?
Barn: Ja...
Filosof: Betyr det at dere er slemme likevel?
Barn: Nei, for selv om vi spiser kjøtt, så jakter vi ikke. Det er bare de som jakter som er slemme...

Det viser seg videre at (nesten) alle barna synes at de selv er pene:

Filosof: Hva er det som gjør dere pene?
Barn: Vi har et ansikt og et hode – uten ansikt og hode hadde vi ikke vært pene!
Barn: Og så har vi pene klær...
Barn: Og så har vi hår...

Dette siste – hår – blir etter nærmere vurdering avvist som kriterium på skjønnhet. Det viser seg nemlig at faren til et av barna ikke har hår på hodet – men han er pen likevel. Videre:

Filosof: Hva gjør et ansikt pent?
Barn: At det har sminke på seg.
Filosof: Men er det noen av dere som har sminke på dere da?
Barn: Nei...
Filosof: Så det går altså an å være pen uten sminke?
Barn: Ja.
Filosof: Hvilken forskjell gjør det om man har sminke eller ikke?
Barn 1: Man blir penere med sminke.
Barn 2: Man kan også bli penere dersom man setter en blomst i håret...

Gruppen avslutter med en evaluering hvor barna sier at de syntes det har vært «koselig» å samtale. Men ikke nødvendigvis fordi de har snakket om koselige ting – for det har de jo egentlig ikke (bare).

22. november (to grupper)

Første gruppe – kl. 09.00-11.00 – 5. klasse, Lakkegata skole

Omvisning (Natasha)

Omviser forteller litt om mange bilder. Barna i denne gruppen er opptatt av hvor gamle barna er som har laget bildene. Omviser får tydelig frem at bildene er malt av barn fra forskjellige land og kulturer, ber barna beskrive bildene de ser, og stiller oppfølgerspørsmål til svarene de gir. Omvisningen avrundes med generell samtale om besøket.

Uttalt av omviser:

Filosamtale (Øyvind)

Gruppen tar utgangspunkt i hva barna mener de har opplevd på omvisningen:

Filosof: Hva har dere opplevd?
Barn: Fine bilder, rare bilder og morsomme bilder...
Filosof: Og hvis dere må velge én av de tre opplevelsene?
Barn: At bildene var morsomme!
Filosof: Hva gjorde bildene morsomme?
Barn: Den som tegner gjør det morsomt...
Filosof: Men hva det er som gjør noe morsomt?
Barn: Det som er uvirkelig...
Filosof: Så alt som er uvirkelig er morsomt?
Barn: Nei, f.eks. er skrekkfilm hverken virkelig eller morsomt.

Etterpå kommenteres en collage kalt Pollution and sadness. Collagen består av fragmenter av hverdagsskrot og tegner et dystert bilde av hvordan verden er blitt, evt. kommer til å bli. Filosofen spør i hvilken grad collagen gjengir virkeligheten. Barna svarer at det er «uvirkelig» å kaste mennesker i søpla (på bildet er et menneske havnet i søppelkurven). Noen mener også at det er «uvirkelig» at månen er delt i to (collagen viser en måne (eller sol?) som er delt på midten). Andre mener at delingen kan ha naturlige årsaker, f.eks. at det er en sky eller røyk foran.

Andre gruppe – kl. 12.00-14.00 – 5. klasse, Lakkegata skole

Omvisning (Birgitta)

Starter med en kort samling i kjelleren. Omviser spør hva barna vanligvis tegner med og hva slags maling de pleier å bruke. Bruker litt tid foran bildet Fremtiden i våre hender. Omviser nevner da Vinci, Munch og Picasso, og forteller om kubismen, noe som leder naturlig over til bildet Happiness ... Snakker om menneskelige kameleoner foran et fargesterkt bilde med skjulte dyremotiver som ligner på kameleoner (elevene uttaler at de skjulte motivene er kameleoner) Bildet heter Blue intrigue og er laget av en 14 år gammel gutt fra Thailand. Diskuterer også ulike stilarter foran Det ukjente ...

Et barn begynner å gråte mens gruppen er samlet rundt det idylliske maleriet En barnedrøm om foreldre med bedre tid av Mia Koch. Det viser seg at barnet nylig har mistet sin far. Bildet viser foreldre og barn på en vakker sandstrand i havgapet. Etter en kort avbrytelse diskuterer gruppen perspektivet i maleriet, samt forholdet mellom bilde og fotografi. Genren «realisme» nevnes.

Gruppen begynner å smuldre opp når de kommer til dukkerommet i 3. etasje. Bruker endel tid på «Babushka»-dukken. Barna vil se alle dukkene, og det blir noe bråk i den forbindelse.

Uttalt av omviser:

Filosamtale (Øyvind)

Spørsmålet barna vil igang med er: «Hva er kunst?» Spørsmålet presiseres til: «Handler kunst om sanne eller usanne ting?» Men i arbeidet med å hente frem synspunkter om denne problemstillingen, viser det seg at det er svært vanskelig å få barna til å lytte til hverandre: Det er mye støy i gruppen. Straks én sier noe, er utsagnet glemt, ikke bare av dem som oppfattet hva som ble sagt, men også av barnet som kom med utsagnet. Filosofen forsøker derfor å få dem til å være roligere og mer oppmerksomme. Forsøket medfører at samtalen om selve temaet stoppet opp. Men gruppen oppdager ihvertfall at det stilles krav til dem i samtalen.

29. november (én gruppe)

Første gruppe – kl. 09.00-11.00 – 4.-6. klasse, Oslo Montessoriskole

Omvisning (Birgitta)

Gruppen har et våkent blikk for bildene, og refererer uoppfordret til Picasso og Munch. Enkelte av elevene glimrer med biografiske fakta fra Munchs og van Goghs turbulente livshistorie. Omviser legger hovedsakelig vekt på kunnskapsformidling, og ved å stoppe opp ved på forhånd angitte steder på museet. Dette blir en «faktagjennomgåelse» av portretter, impresjonisme, perspektiv, kubisme, litt om forskjellige teknikker, og om det er mulig å male bevegelse og drømmer/følelser. Faktakunnskap blir bevisst repetert under omvisningen: Selv om motivene viser forskjellige ting, er de grunnleggende teknikker/retninger mye de samme.

Elevene er imponert over samlingens størrelse og hvor stor forskjell det er mellom to bilder malt av barn på omtrent samme alder (begge bilder har et fotografisk/naturalistisk uttrykk). Blant annet kommenterer barna et blått bilde fra Mongolia som viser en gutt/kriger som rir på hest gjennom natten og ser sint og farlig ut: De er imponert over hvordan bildet er laget, med nesten «knust» bakgrunn, avansert og god teknikk. De er også fascinert av at to barn på omtrent samme alder – ett års forskjell – maler så forskjellig. De lurer på hvorfor ett barn maler som om det skulle vært «voksent» – mens et annet barn, fra et annet land, maler som om det skulle vært mye yngre enn det det er! Dette siste punktet problematiseres i forhold til skolering, oppdragelse, og «talent» – hva er det?

Filosamtale (Ariane)

Vi snakker først om grunnlaget for å samtale: At alle tenker noe, men at vi må vite hva vi tenker, og at vi alltid har grunner for å tenke slik vi gjør. Det var vanskelig å få barna til å lytte til hverandre, noe som gjorde at samtalen gikk noe tregt. Filosofen gjør barna oppmerksom på at barna endrer sine meninger, noe som jo er lov, men vil gjerne at barna skal være bevisst at/når de gjør det:

Filosof: Hva var det vi snakket om?
Barn 1: Om det å skifte mening...
Filosof: Hvorfor skiftet du mening?
Barn 1: Fordi jeg syntes begge deler da...
Barn 2: Alexander og Kristine skifter mening veldig fort...
Barn 3: Det har jo bare gått 2 minutter...
Barn 1: Vel, jeg skiftet mening fordi jeg tenkte det kunne være fint også med sterke farger...

Barna fikk velge ut et favorittbilde og måtte forklare hva som var spesielt med dette bildet. Samtalen beveger seg deretter fra det åpne spørsmålet om hva som gjør et bilde fint til definisjoner om farger. Filosofen stiller bl.a. følgende spørsmål:

Humor ble nevnt som en positiv ting: Et morsomt bilde er alltid finere enn et bilde som ikke er morsomt. Kontraster ble også fremhevet som positivt. Følgende utveksling fant sted i denne forbindelse:

Filosof: Hva er kontrast?
Barn: Når noe er mørkt og noe er lyst... eller når det er stor forskjell mellom fargene...

Til ettertanke kan nevnes at det virket som om elevene hadde «tømt seg» under den første økten (dvs. omvisningen). De hadde derfor ikke så mye krefter den siste timen og entusiasmen dalte noe utover i samtalen.

Evaluering og erfaringer

Barnekunstmuseets evaluering

For museet var det en ny erfaring å kombinere omvisning med filosofiske samtaler, samt å observere hvordan en filosofisk samtale i praksis ble gjennomført. Gruppene fra uke til uke var meget forskjellige, og det var nyttig å se og høre hva slags type spørsmål og svar de filosofiske samtalene baserte seg på.

Under omvisningene ble barna guidet rundt på museet slik at de fikk se, oppleve og kommentere andre barns tegninger, malerier og skulpturer. Etter omvisningen skulle barna utvikle kritisk tenkning gjennom den filosofiske samtalen, i forhold til noe bestemt og konkret. En tanke eller en mening ble ofte repetert av filosofen, noe som skulle bidra til at barna ble mer bevisst på denne tanken eller meningen, for deretter selv å kunne gi en forklaring eller begrunnelse. I utgangspunktet tenker man alltid noe, sa filosofen, og barna ble bedt om å fortelle det de tenkte, og i tillegg forklare hvorfor de tenkte det. Et svar som «vet ikke» ble ikke akseptert som et ordentlig svar, da hensikten med samtalene var å få deltagerne til å tenke kritisk og kreativt.

Ofte opplevde vi at barna ikke var kjent med hva en filosofisk samtale gikk ut på. Ordet «samtale» kunne man muligens derfor ha forklart bedre, evt. med ord som «prating» eller «snakking». I tillegg burde man kanskje forklart barna hva filosofi er/betyr. Mange barn var heller ikke vant til å reflektere over sin egen mening samtidig som de lyttet til hva de andre i gruppen hadde å si. En utfordring var det nok også at omvisning og samtale varte i hele to timer. Mange barn var ikke vant til å sitte så lenge uten pauser.

Museets hovedinntrykk er at gruppene har hatt glede og utbytte av museumsbesøket, og at det har vært viktig for barnas identitetsforståelse å se hva andre barn får til. Prosjektet har vært nytt og lærerikt for Barnekunstmuseet. Det har gitt oss ny erfaring om hvordan man kan ta i bruk den delen av samtalemetoden der barn motiveres til å tenke mere kritisk, være bevisst sin egen og andres mening osv.

Mot slutten av samtalene spurte filosofene hvordan barna selv synes opplegget hadde vært. Noen svar/kommentarer som ble gitt var:

Birgitta Strobels evaluering

Totalt sett har det vært et inspirerende prosjekt, men to timer og til dels noe uklarhet rundt premissene for den filosofiske samtalen, sprikende modenhet blant elever og stor informasjonsmengde virket noe hemmende på «et positivt siste etterlatt inntrykk» blant mange av elevene. Den filosofiske samtalen burde derfor presenteres tydeligere innledningsvis, samtidig som spørsmålene til barna under omvisningen (ifølge filosofisk metode) med fordel kan være noe mindre ledende.

Til tider virker «foreldrerollen» noe dominerende i den filosofiske samtalen. Da er det kanskje bedre å ha noe mindre grupper slik at man kan «komme lenger» i samtalene med elevene (dette virket som et generelt fenomen – uavhengig av alder). I tillegg var det en del tid som gikk med til å «snakke» rundt enkle ord, noe som fra observatørens ståsted virket som om førte til lettere irritasjon blant elevene. Filosofen burde hatt en avledningsmanøver eller nødstrategi i bakhånden når det går galt, istedenfor å kjøre på som om det var en maktkamp mellom gruppen og den voksne.

Gjennomgående under samtalen: Det virket som om flere elever var engstelige for å uttale seg, som om de ikke har tillit til at det de har å si er «noe verdt». Da enkelte etter flere oppfordringer til sist sa noe, viste det seg flere ganger av det var små gullkorn. Det kan tenkes at de enten holdt kunnskapen for seg selv av «frykt» for å bli dømt, eller at de var usikre på hva som egentlig var forventet av dem. De ulike skoleklassene viste stor forskjell i entusiasme når det gjaldt det å sette seg ned for å samtale. Noen mente «det var gøy» – andre virket redde, nervøse eller provosert. Én spurte «hvorfor er ikke svaret mitt godt nok, hva vil du med meg?» Et utsagn som kan tolkes dithen at de følte at det å bli gått intellektuelt etter i sømmene var særdeles ubehagelig, ja, kanskje uvant?

En av mine omvisninger (Ruseløkka barnehage) varte under en time. Dette skyldtes barnas alder og hensynet til den påfølgende økt med filosofen. Denne vurderingen var imidlertid Barnekunstmuseets ansvarlige ikke positive til, da de mente at den bestilte tiden måtte benyttes fullt ut.

Det var påfallende at ingen ungdomsskoler hadde meldt seg på.

Barne- og ungdomsfilosofenes evaluering

Dette har vært et interessant prosjekt for oss. På det teoretiske eller intellektuelle planet er det et velkjent slektskap mellom kunst og filosofi – og vi var spente på om vi også kunne klare å skape kontakt mellom to viktige praksiser som utspringer av disse disiplinene: omvisningen og den filosofiske samtalen. Vi var også nysgjerrige på i hvilken grad og hvordan barna ville ta med seg opplevelsene og erfaringene fra omvisningene inn i den filosofiske samtalen. Og ikke minst var det et mål for oss å få museets ansatte til å oppdage og verdsette det potensialet til oppvåkning og selverkjennelse som ligger i den filosofiske samtalen.

Etter den første besøksdagen syntes det som om slektskapet mellom omvisning og samtale faktisk var for stort: Omvisningen var i den grad rettet inn mot dialog og refleksjon med barna at den så å si gikk den filosofiske samtalen «i næringen». Vi bestemte derfor i fellesskap at omvisningene heretter skulle være mindre samtalende i formen, og til gjengjeld rette seg mer inn mot det kunstfaglige ved hvert enkelt bilde. Tanken var at gruppene først skulle få et dypere innblikk i kunsten for deretter å kunne konsentrere seg om den filosofiske refleksjonen rundt det de nettopp hadde opplevd. Samtidig antok vi at dette ville gjøre det enklere for omviserne å få øye på forskjellene mellom de to praksisene.

Dette grepet førte rimelig nok til at avstanden mellom praksisene økte, og det gjorde også forskjellen mellom praksisene tydelig. Men det førte ikke til at barna i større grad tok kunsten med seg inn i samtalen, heller ikke til at enkeltbilder eller -opplevelser preget samtalen i nevneverdig grad. En forklaring på dette kan være at barna opplevde mye på kort tid, og var innom mange forskjellige temaer under omvisningen, slik at ingen inntrykk pekte seg ut som temaer for samtale. Ingen av de temaer vi på forhånd hadde plukket ut endte derfor opp som samtaletemaer i gruppene!

Vår erfaring er også at overgangen til filosofisk samtale – etter en times variert omvisning hvor de ble gitt stor frihet til å komme med spredte tanker og innspill – var ganske stor for endel barn. Fra en episodisk og relativt uforpliktende omvisning ble det nå stilt klare krav til deres tale-, lytte-, tenke- og konsentrasjonsevne, dvs. til deres mentale tilstedeværelse. Dette var uvant for dem, og enkelte reagerte negativt. I lys av dette hadde det kanskje vært en fordel om omvisningen likevel hadde beholdt sin dialogiske karakter: Så hadde gruppene fra start vennet seg til å lytte til hverandre og forholde seg til tanketråder?

Etter den andre besøksdagen, hvor begge gruppene hadde vært svært urolige og ukonsentrerte, ble det foreslått at filosofen på forhånd burde ha varslet gruppene om hva som skulle skje under samtalen slik at barna i større grad var klar over hva de gikk til. For eksempel kunne filosofen sagt noe så enkelt som at «nå skal vi ha en samtale sammen», «nå må alle lytte», «alle må rekke opp hånden for å si noe» osv. En av omviserne (Sørøy) foreslo at følgende «regler» kunne tydeliggjøres før samtalen tok til:

Vi er ikke uenige i at dette er en måte å gå frem på. I ettertid ser vi også at vi kunne eksperimentert mer med samtaleformen. Vi kunne f.eks. fokusert på ett enkelt bilde eller innledet med en fortelling eller anekdote knyttet til ett av bildene. På den annen side vet vi at det ofte fungerer svært godt å starte rett på samtalen, uten innledende manøvre av noe slag (barnehagegruppen på den første besøksdagen er et eksempel på dette). Den didaktiske fordelen er da at barna selv oppdager hvilke regler som må gjelde for samtalen skal bli fruktbar, uten behov for en voksen som liksom «trer reglene ned over hodene» på dem.

Underveis i prosjektet diskuterte vi også forholdet mellom samtalens klare vektlegging av struktur og disiplin vs. det å tilstrebe samtaler om filosofisk-estetiske temaer som f.eks. hvem er jeg, skjønnhet, lykke, virkelighet og det å skape. Museets personale mente generelt at samtalene hadde for mye av det første og for lite av det siste. Til dette vil vi bemerke to ting. For det første er det et mål å skape et samtalefellesskap. Dette forutsetter alles tilstedeværelse og oppmerksomhet – ellers har vi ikke noe fellesskap. For det andre er det vår erfaring at tankestruktur og -disiplin i seg selv kan være av filosofisk verdi. Når det stilles krav til kommunikasjonen, når det ikke godtas at deler av gruppen melder seg ut av diskusjonen ved unnvikende å svare «vet ikke» på alle spørsmål, så skjerpes deltagernes bevissthet på seg selv og sin deltagelse i gruppen, og det skapes en oppmerksomhet rundt enkeltbegreper og utsagn som både kan engasjere og provosere. Filosofisk sett er engasjement og provokasjon mer tankevekkende enn «hyggestunder» hvor vi gir slipp på den klare tanke til fordel for gruppens skiftende innfall. Under slike omstendigheter er det vanskelig å bygge filosofiske tankerekker, og samtalen glir gjerne over i assosiativ undring og fabulering – en aktivitet som kan være vel og bra i seg selv, men som det neppe trengs profesjonelle filosofer til å forestå.

Avslutningsvis vil vi få med at samarbeidet med museet og dets ansatte har vært glimrende. Vi har blitt tatt godt imot, og har hatt en inspirerende dialog med prosjektdeltagerne fra første til siste dag. Vi tolker det også som en genuin opptatthet av filosofiens praktiske potensial at museet etter siste arbeidsseminar viste interesse for å avholde nok et heldagsseminar, denne gangen helt og holdent viet trening i den filosofiske samtalen. Dette praksisseminaret vil avholdes i februar 2006.

Felles evaluering fra arbeidsseminaret

På det avsluttende arbeidsseminaret kom vi frem til at lærerne med fordel kunne mottatt mer informasjon i forkant av prosjektet. Dermed hadde det også blitt tydeligere for lærere og elever hva de egentlig skulle få oppleve/gjøre i forbindelse med besøket. Nå ble det ikke sendt ut annen informasjon enn invitasjonen.

Det ble også foreslått at klassene kunne hatt et «forprosjekt» på skolen før besøket. For eksempel kunne vi ha utarbeidet oppgaver knyttet til kunstopplevelse, estetikk og filosofi. Læreren måtte isåfall ha vært ansvarlig for at oppgavene ble utført, og det hadde måttet settes av tid til gjennomgåelse av materialet under besøket. Etter samme mønster kunne det vært laget oppgaver og øvelser som klassene skulle arbeide med etter besøket. Oppfølgingen av dette måtte også her påhvile læreren.

Generelt var vi enige om at prosjektet kunne vært mer «strømlinjeformet». Som nevnt kunne det vært bedre oppfølging av påmeldte grupper før og etter besøket. Vi kunne f.eks. laget en plakat eller et oppslag som presenteres i forbindelse med besøket – et oppslag som gir skriftlig info til gruppen bl.a. om hvilke regler som gjelder for den filosofiske samtalen. Det hadde også vært ønskelig med en tydeligere forbindelse mellom omvisning og samtale. Vi hadde jo et ønske om å utfordre grensen mellom de to praksiser – mellom omvisningens dialogiske, kunnskapssøkende form og den filosofiske samtalens metodiske tilnærming til dialogen. Slik prosjektet nå utfoldet seg, oppnådde vi få berøringspunkter mellom praksisene, de forble stort sett værende i sine respektive diskurser.

Noe av grunnen til dette kan være at filosofene i liten grad brukte barnas erfaringer fra omvisningene som bindende grunnlag for de filosofiske samtalene: De brukte omvisningene mer som et frivillig startsted for en samtale som kunne gå i mange ulike retninger. For eksempel kunne filosofene, istedenfor å flytte barna inn i et eget samtalerom, gjennomført kortere, mer intensive samtaler knyttet til ett enkelt bilde. Dermed hadde det også – kanskje – blitt noe enklere å samle seg om ett tema i samtalen. Men hovedgrunnen er vel at vi bestemte oss for å gjøre omvisningen så «ufilosofisk» som mulig for at barna skulle oppleve klar forskjell mellom omvisning og filosofisk samtale. Derved gjorde vi omvisningen mindre dialogisk og reflekterende enn den ellers ville vært.

Generelt var det enighet om at prosjektet hadde vært berikende for begge parter. Museumspersonalet hadde lært nytt om samtalen som arena for en mer ordnet utfoldelse av tanker og idéer. Og filosofene hadde latt seg inspirere av omvisernes evne til å kombinere faglige kunnskaper og pedagogisk kløkt i møtet med barna.

Om prosjektorganisasjonene

Det Internasjonale Barnekunstmuseet i Oslo

Det Internasjonale Barnekunstmuseet i Oslo samler barns kunstverk fra hele verden og bevarer dem for ettertiden. Besøkende barn og voksne får mulighet til å delta i museets aktiviteter: danse, spille, synge, samt tegne- og maleverksted. Det arrangeres også nasjonale og internasjonale konkurranser som avsluttes med utstillinger. Museet utgir reproduksjoner av barnas bilder og barnekunstkataloger, samt bøker om spesielle temaer.

Museet legger spesiell vekt på å utvikle forståelse av barnas kunstneriske språk gjennom undervisning av voksne som driver aktivt med arbeid innen dette fagområde. Museet har også som mål å fungere som et forskningssenter for barnas kunst, historie og kultur.

Det Internasjonale Barnekunstmuseet
Lille Frøens vei 4
0377 Oslo
Tlf. 22 46 85 73
http://www.barnekunst.no/

Barne- og ungdomsfilosofene ANS

Barne- og ungdomsfilosofene ANS drives av Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt som begge er magistere i filosofi fra Universitetet i Oslo. De har arbeidet som filosofilærere ved Folkeuniversitetet og Universitetet i Oslo og har senere vært tilknyttet forskjellige skoler, barnehager og institusjoner på prosjektbasis. De har skrevet to bøker: Filosofi i skolen, som vant Tano-Aschehougprisen 1999, og Filosofi – Sokrates, Platon og Aristoteles. BUF startet nettstedet Skoletorget.no i 2002 – en filosofisk-pedagogisk ressursside for grunnskolen. BUF arrangerer også filosofiske fritidsaktiviteter for barn i Østlandsområdet.

Barne- og ungdomsfilosofene ANS
Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt
Habberstad
2080 Eidsvoll
Tlf. 63 95 18 57
Mobil 9848 9999
http://www.buf.no/
http://www.skoletorget.no/

Siden opprettet: 23.13.05. Sist endret: 09.10.06 13:09.