En sammenlikning av dialogbegrepet i KRL og filosofi med barn

av Ketil Rogn
Prosjektoppgave – Individuelt prosjekt, modul 5
PPU 2004-2006 – Høgskolen i Hedmark

Innhold

Nedlasting

Filosofi med barn: Dialogens pedagogikk

Filosofi med barn handler ikke om å undervise barn i filosofi, men om å la barna få ta del i samtaler der de får anledning til å reflektere over filosofiske spørsmål og ideer. Vi må altså skille mellom filosofi som kunnskapsfag og filosofi som praksis. For å sitere Epiktet: «En snekker kommer ikke til deg og sier, «Hør på at jeg snakker om kunsten å snekre,» men han skriver en kontrakt for et hus og bygger det...» (Hadot 1995, s 267). 1 Vi er altså ikke så interessert i at skolebarn skal gjengi filosofihistorien, men at de skal lære seg å tenke selv.

Helt siden filosofiens opprinnelse for 2500 år siden har dialogen vært kjernen i det å filosofere. Sokrates, for eksempel, filosoferte utelukkende i dialog med andre. Han mente at veien til ny innsikt gikk nettopp gjennom dialogen. Temaene han tok opp hadde ofte med moral eller andre viktige begreper å gjøre: Hva er rettferdighet? Hva er kjærlighet? Kan man læres opp til dyd? Men det er verd å merke seg at selve dialogformen er minst like viktig som innholdet. Sokrates kommer, i hvert fall i sine tidlige dialoger, sjelden fram til et endelig svar på spørsmålet han stiller. Men likevel mente han at filosofisk dialog gir innsikt i grunnleggende problemstillinger knyttet til det å være menneske. Videre gir det å møtes i dialog opplæring i en del elementære ferdigheter: å resonnere, å se forskjell på gode og dårlige argumenter, å se en sak fra flere sider, å lære seg at mennesker er forskjellige og tenker forskjellig – for å nevne noe.

Filosofi med barn har sine røtter i Sokrates' dialoger. Valget av dialog som arbeidsform kan begrunnes pedagogisk så vel som filosofisk: Fra den pedagogiske siden refereres ofte til Vygotsky og hans teori om språkets rolle i den intellektuelle utvikling. Vi tenker med språket. Språklig stimulering er derfor viktig, spesielt i førskolealder og i de tidlige skoleårene (Imsen 2003). Matthew Lipman, en av pionerene innenfor filosofi med barn, sier at det er dialogen som skaper refleksjon, og ikke omvendt: Dialogen setter i gang tankevirksomhet, konsentrasjon, vurdering av alternativ, lytting, oppmerksomhet mot mening og definisjon. Dialogen får i gang en hel rekke mentale prosesser som ikke ville kommet i gang hvis vi ikke hadde hatt samtalen (Lipman mfl. 1980). I dialogen er vi nødt til å ta inn over oss at andre tenker forskjellig fra oss selv. Uten disse forskjellene ville det ikke vært noen dialog.

Fra Lipman (1980) har vi også fått begrepet «et undersøkende fellesskap» («a community of inquiry»), som har blitt en viktig ledetråd i arbeidet med å skape en didaktikk for den filosofiske samtalen. Børresen og Malmhester (2003) legger stor vekt på dette begrepet. Klassen eller gruppa danner et slags verksted der man sammen undersøker ideer, tanker og spørsmål. Arbeidet kan på et vis sammenliknes med det en detektiv gjør: å følge tanketråder og spor helt ut. Læreren har her en viktig rolle som tilrettelegger: «Det læreren skal forsøke å skape med elevene i klasserommet, er en spesiell holdning som består av en åpen og aksepterende tone – et reflekterende fellesskap der den kritikken som eventuelt kommer fram, er ment å hjelpe alle nærmere sannheten i de spørsmålene som drøftes» (Børresen og Malmhester 2003, s 57). Som vi ser ligger det her noen kriterier for hva som er en god dialog: åpenhet, aksept for forskjellighet, symmetri mellom deltakerne. Ikke minst vil jeg trekke fram det de sier om kritikk: Det å kritisere et utsagn er ikke det samme som å kritisere en person, men er heller noe som bringer oss nærmere filosofisk innsikt. I filosofiske dialoger lærer vi oss å sette argumenter opp mot hverandre og akseptere at det beste argumentet vinner.

Noter

1 Min oversettelse fra engelsk.

|

Siden opprettet: 22.05.06. Sist endret: 27.04.24 14:49.