En sammenlikning av dialogbegrepet i KRL og filosofi med barn

av Ketil Rogn
Prosjektoppgave – Individuelt prosjekt, modul 5
PPU 2004-2006 – Høgskolen i Hedmark

Innhold

Nedlasting

Fra praksis: En filosofisk samtale

Jeg hadde selv deltatt på et par kurs om filosofering med barn da jeg i min andre praksisperiode bestemte meg for å prøve filosofi selv. På kursene hadde lærerne demonstrasjonssamtaler med elevgrupper, og det hele så veldig greit ut: Barna var interesserte og fulgte med. De fleste deltok i samtalen, og det de sa var overraskende bra. Gode filosofiske spørsmål og resonnementer som tilfredsstilte selv meg som fagfilosof.

Det var derfor med optimisme jeg gikk på oppgaven i min praksisgruppe, 10. klasse ved Slidre skule. KRL-faget var rammen for samtalen. Dagen før samtalen skulle finne sted hadde jeg gitt elevene et ark fra lærerveiledningen til trinnets KRL-bok. Arket inneholdt en del sitater av filosofen Arne Næss. Elevene hadde fått i oppgave å velge ut tre utsagn de mente sa noe viktig, og begrunne hvorfor dette var viktig. For å forberede dem enda litt mer på filosofisk samtale hadde de i tillegg fått i oppgave å skrive ned noen punkter om hva de selv mente om kjærlighet, glede, tro, døden og meningen med livet.

Når vi skulle ha selve samtalen, delte vi klassen i to, slik at hver gruppe hadde 14 elever. Jeg startet begge samtalene med at et par elever foreslo utsagn de selv hadde valgt. Gruppa stemte så over forslagene, og på denne måten kom vi fram til et tema for samtalen.

Men samtalene ble ikke slik jeg hadde tenkt på forhånd. Selv om noen elever brakte inn gode momenter var det mange som ikke sa noe. Begge samtalene ble nokså overflatiske, og nådde ikke den filosofiske dybde jeg hadde sett andre ungdommer gjøre på kurs. I ett tilfelle oppstod det en diskusjon mellom to jenter om dødsstraff kan rettferdiggjøres. Her lå det muligheter til refleksjon rundt for eksempel menneskets verdi, men dit kom vi aldri. Partene i diskusjonen hadde klare meninger, og det var vanskelig å få noen av dem til å gå bakenfor disse meningene og undersøke premissene for diskusjonen.

I disse timene opplevde jeg at en filosofisk samtale ikke er noe som skjer av seg selv. Det var noe med min måte å lede samtalen på som gjorde at det ikke ble slik jeg hadde ønsket. Klassens lærere trøstet meg med at «det er alltid veldig vanskelig å få dem til å snakke», men jeg fikk en klar fornemmelse den dagen om at å filosofere er ikke bare å snakke. Det å snakke er ikke noe mål i seg selv i den filosofiske samtalen; det skal snakkes på en spesiell måte, en filosofisk måte. Det ble etter hvert klart for meg at det å få elevene til å snakke på denne måten krever en bevissthet rundt den filosofiske dialogens underliggende prinsipper. Man må ha tenkt over hva det innebærer å filosofere, og hvilke didaktiske konsekvenser dette får.

Jeg vil framsette en hypotese: Min filosofiske samtale var preget av visse idealer for hva en god samtale er: Høy deltakelse, fri meningsytring, og respekt for den enkeltes personlige overbevisning. Disse idealene er typiske for all samtale i den norske skolen, men kommer klarest til uttrykk i «dialogfaget» KRL. Jeg tror at det var nettopp disse idealene som hindret reell filosofering, noe jeg skal utdype i det følgende.

|

Siden opprettet: 22.05.06. Sist endret: 27.04.24 14:49.