Filosofi i skolen som demokratisk dannelse
I hvilken grad og på hvilken måte kan filosofiske samtaler i skolen forberede elevene på demokratisk deltagelse i henhold til Hannah Arendts politiske handlingsteori?
Hovedfag i pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt
Universitetet i Oslo – 15. januar 2006
av Anne Schjelderup
Innhold
- Innledning
- Filosofi i skolen
- Demokrati og demokratisk deltagelse
- Hannah Arendts demokratiforståelse
- Handling
- Fellesskap
- Den offentlig politiske diskurs
- Å øke handlingsrommet
- Hannah Arendts demokratiforståelse
- Filosofi i skolen som forberedelse til politisk deltagelse
- Utfordringer i forhold til gjennomføring i praksis
Nedlasting
Last ned pdf-versjonen av hele avhandlingen
3 Demokrati og demokratisk deltagelse
3.1 Hannah Arendts demokratiforståelse
For Hannah Arendt er ikke demokratiet kun en styreform, men en livsform der mennesket i ord og handling får utrykke hva det er (Castoriadis 1995). Gjennom den frie politiske deltagelse innen demokratiet får innbyggerne mulighet til å handle, og det er evnen til å handle som, i følge Arendt, skiller mennesket fra alle andre livsformer (Arendt 1996). For å forstå hva hun mener med dette, er det viktig å vite at Arendt har en helt spesiell forståelse av begrepet «handling».
3.1.1 Handling
That there be a beginning, man was created, before whom nobody was.
St. Augustine
Hannah Arendt skiller handling fra atferd. Atferd er uten signatur, den røper ikke noe unikt ved individet. Slik hun ser det, er det derimot evnen til å handle som skiller mennesket fra dyrene, og som åpenbarer individuelle særpreg.
For bedre å forstå hva hun legger i begrepet «handling», er det viktig å vite at hun skiller mellom aktive og passive former for aktivitet. Disse kategoriene deler hun igjen inn i tre kategorier. Det aktive livet deler hun i produksjon, tilvirkning og handling. Når mennesket er aktivt er det et sosialt vesen som samhandler med andre i aktiviteter og prosesser. Når en så trekker seg tilbake og søker ro i en selv tar det kontemplative, eller passive, livet til.
Arbeidet er den aktivitet som sikrer slektens overlevelse. Dyrking og tilbereding av mat, husarbeid og omsorg for barn er alle aktiviteter som for Arendt faller inn i denne kategorien. Siden det er arbeidet som opprettholder livsfunksjonene, er ikke dette en aktivitet vi kan velge å avstå fra. Derved er det ufritt, det er underlagt nødvendighetens tvang.
Produksjon omfatter den prosess der alle ting produseres som mennesket synes de har behov for i en gitt tidsepoke, f.eks. bygninger, gjenstander og datasystemer. Produksjon gis en større varighet enn arbeidet, men også produksjonen er under instrumentalismens tvang, også den er kun et middel til å oppnå et mål – produktet som blir produsert. Derved er heller ikke produksjon en fri aktivitet. I og med at målet med arbeidet og tilvirkningen ikke ligger i aktiviteten i seg selv, men utenfor denne, kan arbeidet stilles under en instrumentell målestokk, arbeidet har kvalitet i den grad det effektivt fører frem til dette målet.
Det er Aristoteles som først delte menneskelig aktivitet inn i «praxis», aktiviteter som utelukkende tar sikte på å frembringe et mål som ligger utenfor aktiviteten i seg selv, og «poiesis», aktiviteter som også er et mål i seg selv. Arendt holder strengt på dette skillet. Tilvirkning og arbeid inngår i praxis, mens handling derimot inngår i poiesis. Den foregår direkte mellom mennesker, og skaper de samfunnsmessige betingelsene som garanterer en viss kontinuitet og som skaper historie, og det er gjennom handling vi skaper mening.
En handling følger ikke kausalt av utenforliggende faktorer som konvensjoner eller instrumentell nytte, handlingen innebærer derved evnen til å sette noe nytt og unikt ut i verden. Man kan ikke forutsi en handling, for den springer ut av den handlendes unike individualitet. Den er spontan og bringer derved noe usett og uhørt inn i verden. Man kan derved ikke forvente at en handling skal være rasjonell, man kan bare håpe på det. Dette gjør handlingen til den mest uberegnelige og uforutsigbare menneskelige aktivitet.
Det som gir en handling mening er at det er et subjekt som handler, et subjekt som gjennom handlingen erklærer at det er nettopp han som handler, at han er klar over hva han gjør, at han har handlet før og at han vil handle igjen og at det derfor er en sammenheng mellom de ulike handlingene. På denne måten gis handlingene, til tross for sin uforutsigbarhet, en form for konsistens og mening. En handling har derved mening i seg selv (Arendt 1996). 14
3.1.2 Fellesskap
Men individet kan ikke handle alene. Menneskene rundt er vitner til handlingene, og som vitner utgjør vi en felles verden. Først innen en felles verden, 15 kan individet realisere og få anerkjent sin egenart. Det som gjør en handling til en handling er at den inngår i et menneskelig relasjonssystem. Den blir husket, og muligens gjenfortalt, og som sådan inngår den i det allmenne relasjonssystem vi alle handler innenfor. Slik vil den være med å skape muligheter for også andres fremtidige handlinger, som igjen vil skape mulighet for nye handlinger helt inn i det uendelige.
Vi vet derfor aldri helt hvordan andre vil handle på bakgrunn av våre handlinger, i og med at også disse senere handlinger springer ut av de handlendes unike individualitet, og derfor er det aldri mulig å kunne forutsi de fulle konsekvenser av våre handlinger. Handling setter i gang irreversible prosesser, og det er heller ikke mulig å gjøre en enkeltperson ansvarlig for de oppnådde resultater. Likevel må hver enkelt ta ansvar for sine handlinger, også fordi man gjennom handling virkelig avslører hvem en er.
I og med at det er gjennom handling vi realiserer vår menneskelighet og har mulighet til å realisere vår individualitet, identifiserer ikke Hannah Arendt frihet som personlige preferanser, men som mulighet til å samhandle med ens medborgere for samfunnets beste. Individet må, slik hun ser det, daglig samhandle med andre om spørsmål av mer enn instrumentalistisk betydning om det skal utvikle sitt potensial for begrunnet tale og rettferdighetssans. Gjennom samhandling i ord og handling defineres selvet og gjøres til noe solid og verdig. Det er gjennom et samfunn, med et felles språk og oppfattelse av verden, vi utvikler et selv (Arendt 1996).
3.1.3 Den offentlige politiske diskurs
For å kunne handle som unike aktører, trenger man et rom å handle innenfor. Dette rommet består av det man har til felles, og dette etablerer en avstand til individene. Dette rommet, som Arendt kaller det offentlige rom, er det rom som oppstår mellom mennesker som etablerer et fellesskap gjennom tale og handling. 16 Dette rommet oppstår der menneskene trer frem for hverandre, der de ikke bare eksisterer som andre levende eller døde ting, men der de kommer til syne gjennom handling.
Det er en fordom å tro at dette rent politiske fremtredelsesrom alltid vil finnes der mennesker kommer sammen, bare fordi mennesket har handlingens og talens gaver. Det offentlige rom forutsetter at individene virkelig trer frem for hverandre, at ord og handling knyttes sammen for å avdekke fremfor å tilsløre, slik at nye forbindelser kan etableres og konsolideres, for på denne måten å skape nye realiteter. Derved er det først og fremst språkhandlinger som finner sted i det offentlige rom. Og ingen skal kunne hindres i å ytre sin mening her.
Handling bygger på to ulike betingelser; menneskenes likeverd og deres ulikhet. 17 Gjennom handling kan vi vise vår ulikhet i relasjon til andre mennesker. Det gjøres i interaksjonen, dvs. når vi handler med hverandre, og ikke for eller mot hverandre. Livet i det politiske offentlige rom kjennetegnes for Arendt av likeverdighet mellom alle deltagere, som opptrer som frie individer. Ingen form for tvang kan forekomme innen denne arena.
For å kunne tre frem for hverandre gjennom handling må man først ha etablert en avstand til seg selv, til sine egne følelser og behov, som for Arendt utgjør den private sfære. Det er nettopp denne avstand som skiller det offentlige fra det private. En slik avstand etableres gjennom refleksjon, og da først og fremst gjennom selvrefleksjon.
En slik avstand til seg selv og til hverandre forutsetter også handlingens avstand til begivenhetene. På denne bakgrunn skiller Hannah Arendt drastisk mellom det politiske og verdslige. 18 Politikken må være fullstendig fri fra interessestyrte sfærer, 19 preferanser og kjøpslåing.
Derved er ikke poenget med å skape et politisk offentlig rom å etablere et redskap for offentlig forvaltning, men å etablere mellommenneskelige relasjoner og fellesskap. Menneskene må handle i fellesskap, og gjennom slik handling etableres et offentlig rom. Et slikt rom må skapes og gjenskapes kontinuerlig (Arendt 1996, Arendt 1998).
3.1.4 Å øke handlingsrommet
Arendt forstår derved demokratiet som en vedvarende prosess. Politikk innen en demokratisk kontekst er for henne direkte og vedvarende sivilt engasjement. Hun ser det ikke som et mål at den offentlige debatt skal føre frem til endelige løsninger for samfunnet, den er for henne heller en kontinuerlig prosess der innbyggerne aktivt deltar i grunnlagsdebattene for politikken. Lover og institusjoner gir derved kun rammeverk for politikken, politikken i seg selv er debatt, frigjøring og deltagelse i å treffe avgjørelser. Aktiv politisk deltagelse er for Arendt derved en forutsetning for fullverdig medborgerskap. 20
Politikken omhandler det som kunne vært annerledes, og et mål for denne er å øke området for dette, og derved å minske oppfatningen av nødvendighet slik at det mulige blir større enn det foreliggende. Dette gjøres ved at alle mulige aspekter ved samfunnet blir diskutert, og at så mange ulike perspektiver som mulig legges frem i den offentlige debatt. Derved skapes en forestilling om at ting kunne ha vært annerledes enn det de er, noe som etablerer en mulighet for forandring i radikal forstand. Det er ulikheten i perspektiver, altså uenigheten, som driver den offentlige debatt fremover. For Arendt er det derved et poeng at man gjennom den offentlige debatt ikke skal komme frem til en endelig konsensus, hadde man kommet frem til det ville jo grunnlaget for den offentlige debatt blitt borte (Villa 1996, Arendt 1998).
Vi har sett at Arendt har et deltagerdemokratisk syn på demokratiet og at hun vektlegger individets mulighet til å handle innen det offentlige rom, som kontinuerlig etableres gjennom individuelle handlinger. Dette gjør samfunnet avhengig av individer som er i stand til å handle politisk.
Vi har sett at filosofisk refleksjon kan ta form av filosofiske samtaler, og at man kan ha filosofiske samtaler som del av undervisningstilbudet på skolen. Kan elevene gjennom deltagelse i filosofiske samtaler på skolen utvikle nødvendige politiske egenskaper og disposisjoner for senere å kunne etablere og opprettholde en offentlig debatt?
Noter
14 Arendt bygger her på Aristoteles skille mellom «poiesis», aktiviteter med mening i seg selv, og «praxis», aktiviteter som ikke har mening i seg selv men som utføres i lys av en eksternt gitt mening. 
15 Arendt definerer «en felles verden» som det systemet av menneskelige relasjoner som samhandlingspartnere inngår i (Arendt 1996: 186).
16 Selv om Arendt betrakter tale som en form for handling (Smith 2001), poengterer hun at handling ikke er mulig dersom den ikke gjøres forståelig gjennom tale. (Arendt 1996) For å poengtere dette, er det funksjonelt å skille mellom disse talehandlinger og andre handlinger.
17 Arendt skiller skarpt mellom «ulikhet» og det beslektede begrepet «egenart», der «egenart» betegner det som skiller et fenomen fra andre lignende fenomener, f.eks. hester fra andre pattedyr, mens ulikhet er det bare mennesker som er i stand til å oppfatte idet det kan skille seg selv fra alle andre mennesker, ved å formidle seg selv (Arendt 1996).
18 «Det verdslige» er for Arendt det som omhandler menneskelige behov, som behovet for mat, søvn, trygghet, kjærlighet osv., og derved alt som har med individuelle behov og interesser å gjøre.
19 Økonomi, fordeling av goder med mer.
20 Villa bruker begrepet «citizenship» som jeg har oversatt til «medborgerskap».
| 
Siden opprettet: 19.01.06. Sist endret: 27.04.24 15:12.
