Den filosofiske samtale som metode og erfaring

Hovedoppgave i pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt
Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo – Vår 2003
av Gudrun Sælen Halmrast

Innhold

Problemstilling / Metode / Kilder / Hovedkonklusjoner / Forord

Litteratur

Nedlasting

Last ned pdf-versjonen av hele avhandlingen

2 Begrunnelse for valg av tema

Jeg vil i min begrunnelse peke på tre ulike forhold som henger nøye sammen – min erfaring som lærer, skolens oppgave nedfelt i lover og planer, og de samfunnsmessige forhold.

Min interesse for hva og hvordan barn tenker ble vekket i en barnehage for flere år siden. Jeg var der som praktikant og ble imponert og overrasket over barnas evne til å tenke selv og formulere sine tanker på en enkel og forståelig måte. Jeg opplevde også deres umiddelbare iver etter å formidle sine tanker som en spennende utfordring i forhold til mitt ansvar som veileder i deres utviklingsprosess. Med denne interessen som utgangspunkt ble jeg førskolelærer og senere lærer i grunnskolen. Som lærer for barn med generelle lærevansker, ble jeg enda mer oppmerksom på behovet for å legge til rette for å utvikle evnen til å tenke, klargjøre begreper og sette disse inn i en sammenheng. Senere har jeg arbeidet som klassestyrer på småskoletrinnet, og mine beste øyeblikk har vært i samtale med elevene.

I min videreutdanning har pedagogikk og filosofi blitt av stor betydning. Jeg har vært opptatt av en filosofisk tilnærming til pedagogikken med spesielt fokus på danning. Etter den nye læreplanen har jeg også blitt utfordret til å tenke gjennom min undervisning på nytt, både når det gjelder begrunnelse, mål, innhold, metoder og evaluering. Man kan si at den nye planen preges av et konstruktivistisk læringssyn som legger vekt på elevens egenaktivitet og læreren som veileder. Samtidig gir den sterke signaler om skolens formidlende oppgave gjennom svært spesifikke faglige mål og en evaluering som fokuserer på målbare resultater – et mer tradisjonelt læringssyn. I min oppgave er jeg mest opptatt av å gå videre på det konstruktivistiske perspektivet.

Problemløsningsmetoden er spesielt fremhevet i L-97 med tanke på at elevene skal konstruere sin egen læring. Min erfaring med metoden er positiv. Elevene motiveres lett og har mange spørsmål og ideer. Samtidig er det min erfaring at det ofte blir mye fokus på resultater og mindre på hvordan elevene tenker og hvordan de kommer frem til resultatet. Filosofi med barn bruker den filosofiske samtale som metode til å lære barn å tenke bedre og reflektere over sin egen tenkning. Kan dette være en metode som kan utfylle andre metoder og bidra til at vi kan nå de ulike danningsmål i norsk skole i dag?

Skolens oppgave er bl. a. nedfelt i formålsparagrafen for grunnskolen:

Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje god allmenkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjøvstendige menneske i heim og samfunn.

Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim. (Lov av 13. juni 1969 om grunnskolen §1).

Her ligger mitt behov for å finne nye veier og utvide min didaktiske kompetanse. De overordnede målene er utdypet i L-97 generell del. På side 5 står det slik: «Opplæringens mål er å utvide barn, unge og voksnes evner til erkjennelse og opplevelse, til innlevelse, utfoldelse og deltakelse». Utsagnet fremhever betydningen av at eleven selv er aktivt med i denne utviklingen. Evne til erkjennelse krever tid og ro til å tenke kritisk og med stor grad av ærlighet. Evne til opplevelse krever åpenhet i tanke og sinn. Evne til innlevelse krever dialog og en lyttende holdning. Utfoldelse krever en kreativ og aktiv holdning. Deltakelse krever tro på eget og andres likeverd, og tro på at en selv kan være med på å påvirke. L-97 er gjennomsyret av slike målsetninger. Gode metoder til å nå disse målene legges det, etter min mening, for liten vekt på i planen.

Skolen og danningsproblematikken må også sees i et større perspektiv. Stadig flere peker på en danningskrise i vårt samfunn. Det vises til tap av mening, økende voldsbruk, rusmisbruk, rasisme og manglende tro på at det nytter å engasjere seg. Dette gjenspeiler seg i de overordnede målene i L-97 generell del. Under kapitlet om det meningssøkende menneske står det bl.a.: «De unge må forstå at moralsyn kan være en kilde til konflikt, men at de også gjennomgår endringer, slik at det gjennom refleksjon, kritikk og dialog kan dannes nye modeller for samfunnsforhold og samkvem mellom mennesker». (KUF L-93:7). Dette gir signaler om et optimistisk og åpent syn på samtidsutviklingen, samtidig som troen på menneskets evne til å ta tak i de utfordringer de står overfor er sterk. Dette er et skritt i riktig retning, men hvordan skal skolen bidra til å nå disse målene? Sitatet sier også noe om hvordan, og nevner refleksjon, kritikk og dialog. Dette dreier seg i stor grad om måter å tenke på, samtidig som behovet for å bringe disse tankene frem i en dialog understrekes. Under de ulike mennesketyper finner vi flere slike utsagn. I kapitlet om det skapende menneske, under avsnittet om teoretisk utvikling, uttrykkes det slik: «Opplæring i den omfatter trening i tenkning – i å gjøre seg forestillinger, undersøke dem begrepsmessig, trekke slutninger og avgjøre ved resonnement, observasjoner og eksperimenter. Dette går sammen med øvelse i å uttrykke seg klart – i argumentasjon, drøfting og bevisføring.» (s.13). Andre steder i læreplanen henvises det til tenkning i forhold til etiske spørsmål. I kapitlet om det meningssøkende menneske står det bl.a.: «Åndsfrihet innebærer ikke bare romslighet for andre syn, men også mot til å ta personlig standpunkt, trygghet til å stå alene og karakterstyrke til å tenke og handle etter egen overbevisning.» (s.10). På s. 9 står det også: «Møtet mellom ulike kulturer og tradisjoner gir både nye impulser og grunnlag for kritisk refleksjon.»

Vi har fått en fyldig og gjennomarbeidet læreplan med mange store og viktige ord. Lærere over hele landet strever med å tolke planen og sette den ut i livet. Det diskuteres og arbeides med å ta hensyn til de mål og prinsipper vi har å forholde oss til. Tiden til gjennomføring er begrenset. Det er mange prioriteringer og valg å ta. Evaluering er sterkt inni bilde, både gjennom forskning, skolepolitikk og i media. Signalene om hvordan norsk skole ivaretar skolens oppgave har vært til dels negative. Vi er enige om de overordnede målene, men har problemer med å se at vi er på vei mot å nå disse målene. Selvsagt er det ikke bare skolen som påvirker danning, men det fratar ikke skolen ansvar for stadig å finne nye veier å gå. Derfor blir det viktig å se nærmere på innholdet, metodene og selve danningsbegrepet.

Bjørg Brandtzæg Gundem peker på en danningskrise i sin bok Skolens oppgave og innhold:

På en måte kan vi si at den optimismen som har preget pedagogikken, er i ferd med å slå store sprekker. Dette gjelder både den naturvitenskapelig og teknologisk inspirerte didaktikken med vekt på menneskets evne til å la seg påvirke og styre og til å tilpasse seg, den «frie» pedagogikken med tro på indre vekst og fri utfoldelse og den kritiske, frigjørende didaktikken med tro på menneskets vilje og evne til bevisstgjøring, frigjøring og rasjonalitet. Og i den pedagogske oppvåkningen som synes å finne sted, er det ikke lett å se veien videre. Men aksepterer vi krisen som del av den pedagogiske og samfunnsmessige virkeligheten vi er inne i, kan også en pedagogikk hvor krisen står sentralt, gi perspektiv og håp. (Gundem 1998:191).

Den diskusjonen som foregår om skole og utdanning trenger ikke nødvendigvis oppfattes som noen krise. Skolen har alltid vært gjenstand for debatt og sterke meninger. Det er noe som angår alle på en eller annen måte. Det kan like gjerne være et signal om at de mange samtalene, om hvordan vi dannes og hva vi skal dannes til, er et uttrykk for at dette er noe vi alle vil være med på å bestemme, og at vi her har ulike erfaringer. Utfordringen blir kanskje mer å leve med denne uroen og de mange spørsmålene – samtidig som vi skaper et forum for elevenes deltakelse i debatten og dermed legger til rette for at deres engasjement får komme til uttrykk, slik at de får erfaring i å ta tak i sine egne liv og selv være med på å skape mening.

Det danningssyn som læreplanen er et uttrykk for skal også være gjenstand for en kritisk refleksjon når den tolkes og settes ut i livet. Det er lærerne som er nærmest elevene. Det er vi som sammen med elevene til syvende og sist skaper innholdet i skolen, som praksis. Min oppgave vil være et innlegg i debatten om danningens virkelighet. Jeg er opptatt av metoden og nytteperspektivet, men jeg er også opptatt av den estetiske erfaringen jeg hadde i barnehagen som praktikant. Det er en opplevelse som har satt spor og gitt retning og mening til mitt liv. Den preger fortsatt min hverdag som lærer. Derfor går jeg også inn for å utforske det estetiske perspektivet i danningsprosessen. Som tema har jeg valgt å belyse en metode til danning som jeg mener har i seg begge disse mulighetene – den filosofiske samtale.

Siden opprettet: 03.10.06. Sist endret: 27.04.24 14:14.