Den filosofiske samtale som metode og erfaring

Hovedoppgave i pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt
Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo – Vår 2003
av Gudrun Sælen Halmrast

Innhold

Problemstilling / Metode / Kilder / Hovedkonklusjoner / Forord

1. Innledning
2. Begrunnelse for valg av tema
3. Problemstilling og oppgavens struktur
4. Teoretisk perspektiv og forskningsmetode
5. Definisjoner og begrepsavklaringer
6. Filosofi med barn
7. Et moderne utdanningsprosjekt
8. Erfaringen i det postmoderne
9. Erfaringen i den filosofiske samtale
10. Filosofi med barn som metode og erfaring – refleksjoner
11. Filosofi med barn som pedagogisk praksis
12. Konklusjon

Litteratur

Nedlasting

Last ned pdf-versjonen av hele avhandlingen

---

12 Konklusjon

I denne teksten har jeg forsøkt å belyse den filosofiske samtale fra to ulike danningsperspektiver, det moderne og det moderat postmoderne. Jeg har forsøkt å vise at vi trenger begge disse perspektivene i den didaktiske samtalen som stadig pågår, og som denne oppgaven er en del av. Utgangspunktet mitt var å sette den filosofiske samtalen inn i en moderne måte å forstå og forklare danning på. I det verket som har dannet seg underveis i prosessen, ser jeg at det postmoderne perspektivet etter hvert har blitt mer tydelig.

Den filosofiske samtale som metode

Som et bidrag til et moderne utdanningsprosjekt kan den filosofiske samtale være en metode til å skape en åpning mellom det objektive kulturinnhold og den subjektive menneskelige interesse – en metode til å skape mening og fremme elevenes evne til å tenke selv og ta selvstendige beslutninger i eget liv og i samfunnsmessige forhold. Metoden kan være en av mange metoder i et utdanningsprosjekt som legger vekt på det nyttige, både for mennesket selv og for samfunnet. Den filosofiske samtale er også nyttig i den forstand at den ligger nær opp til menneskets egen måte å utforske verden på. Filosofien omhandler temaer som er i den menneskelige interesse. Interesse, motivasjon, kontroll og disiplin ligger i selve metoden, fordi det er i elevens interesse å finne ut av verden. Av den grunn er det nærliggende å tro at elevens egen aktivitet blir ansporet og utnyttet i sterkere grad, og at læringseffekten blir bedre. Dermed skapes det et større rom, slik at eleven i sterkere grad selv har mulighet for å skape og definere kulturens innhold. I dette ligger det også et større ansvar.

Den filosofiske samtale som erfaring

Et moderat postmoderne syn på danning er opptatt av å se på den erfaringen som bringes frem i den dialogen som allerede er gitt, i et danningsforhold mellom deltakere og verk. Det fokuseres på forholdet og prosessen. Her kan den filosofiske samtale være både mål, innhold og metode. Målet er prosessen. Innholdet skapes og undersøkes underveis. Metoden er det forskende fellesskapet. Den erfaring som frembringes og skaper innholdet, oppheves i samme øyeblikk den undersøkes og skapes på nytt. I de øyeblikk der erfaringen stiger frem som en spesiell erfaring av at noe faller på plass, en oppdagelse, tar erfaringen form som en estetisk opplevelse. Den filosofiske samtale kan derfor være noe mer enn bare ren nytte i et fremtidig forhold. Erfaringene setter spor som opplevelser. Her har den estetiske erfaring en spesiell posisjon. Den huskes på samme tid som tilfredsstillelse og begjær og skaper glød, engasjement og retning i menneskenes liv. I så måte er den også nyttig.

Den filosofiske samtale som pedagogikk

Et av de mange skiller Dewey søker å oppheve, er skillet mellom filosofi og pedagogikk. For Dewey er filosofi og pedagogikk to sider av samme sak. Løvlie omtaler hans filosofi som oppdragelsestenkning og hans undersøkelsesteori som en logikk som er grunnleggende pedagogisk. (Thuen og Vaage (red.) 1989:148) Jeg har argumentert for at det er et sammenfall mellom hans teori om undersøkelse som menneskets egen metode, og den filosofiske samtale. Slik kan den filosofiske samtale oppfattes som pedagogisk både i form og innhold. Det er også filosofiens hensikt å finne ut av verden, begrunne og forklare vår eksistens. På samme måte er dette danningens egentlige mål. Som en naturlig konsekvens av dette, vil den filosofiske samtale også definere pedagogikken som oppdragelsestenkning og vitenskap. Derfor blir den viktig på alle nivåer i utdanningen, ikke minst i forhold til utdanning av nye lærere. Ved å oppheve skiller, definere begreper på nytt, bruke andre ord og bruke ordene på en annen måte, kan vi fremstille pedagogikken i et annet lys. I denne sammenheng kan den filosofiske samtale finne sin plass på nytt.

Til slutt

Etter å ha undersøkt og vært i dialog med ulike tekster som belyser den filosofiske samtale, oppfatter jeg nå den filosofiske samtale som noe mer enn en metode. Dette forskende fellesskapet er selve danningsprosessen, fordi det er menneskets metode å undersøke, begrunne og definere verden på. Derfor finner den også gjenklang i menneskenes higen etter å skape mening. Å systematisere metoden og bidra til at metoden bringes ut i utdanningssystemet på en mer bevisst måte er nyttig. Det kan være et motmønster til den tradisjonelle formidlingspedagogikken og skape en annen forståelse av læring og danning. Denne måten å lære på vil uansett tvinge seg frem og leve sitt eget liv i alle de pågående samtaler som danner vår virkelighet.

---

|

Siden opprettet: 03.10.06. Sist endret: 27.04.24 14:14.